Kull og jern var plutselig ikke nok. Mange politiske beslutninger og militære strategier kom til å bære preg av stormaktenes tilgang eller mangel på en tredje, ny strategisk råvare – nemlig oljen.
Under den store krigen fra 1914 til 1918 hadde kull og jern vært de viktigste råvarene for at et land skulle kunne føre en langvarig krig. Industrien trengte kull og jern til våpenproduksjon. Også andre råvarer var nødvendig, men ikke på langt nær i samme grad som kull og jern. I løpet av mellomkrigstiden forandret imidlertid dette seg. Man hadde tatt lærdom av det som hadde skjedd under første verdenskrig.
Selv om de fleste stormaktene forsøkte å unngå en gjentakelse av krigen, forgikk det likevel en modernisering innen hær, flyvåpen, flåter og våpenteknikk. Ved slutten av 1930-tallet hadde også andre endringer gjort seg gjeldende. Kull trengtes nå i stadig økende grad til å holde rustningsindustrien i gang, og jernet var fremdeles nødvendig i fremstilling av våpen, men marinefartøyene brukte ikke lenger kull som drivstoff. Nå var det brenselolje som ble benyttet. Flyvåpenet hadde dessuten fått større plass, og flyene hadde kraftigere motorer som krevde langt mer drivstoff.
Soldatene som tidligere hadde forflyttet seg til fots med hestetrukket artilleri, ble nå i stadig større utstrekning motorisert. Armeene ble dermed sterkere og mer effektive, men det innebar økt bruk av drivstoff. Også i industrien ble olje benyttet mer og mer. Mange politiske beslutninger og militære strategier kom derfor til å bære preg av – eller i hvert fall langt på vei – å påvirkes av stormaktenes tilgang eller mangel på en tredje, ny strategisk råvare, nemlig oljen.
«Soldatene som tidligere hadde forflyttet seg til fots med hestetrukket artilleri, ble nå i stadig større utstrekning motorisert. Armeene ble dermed sterkere og mer effektive, men det innebar økt bruk av drivstoff.»
Du kan lese mer i bokasinet Taktikk og strategi.
