I mai 1943 trakk Dönitz ubåtene ut av Atlanterhavet. Han hadde likevel ikke gitt opp kampen helt.
Når vi ser tilbake på krigen, er det lett å slå fast at mai 1943 var tidspunktet da Tyskland tapte slaget om Atlanterhavet. Der og da var tanken på nederlag imidlertid helt fremmed for Dönitz. Han hadde beordret en “midlertidig tilbaketrekking” for ubåtene i Nord-Atlanteren, etter at fienden hadde overmannet dem med en militær og teknologisk kraftmobilisering. Dönitz hadde lidd store tap uten å oppnå særlig suksess. Men kommandosentralen for ubåtene regnet dette kun som en midlertidig krise, og hadde ikke tenkt å gi opp.
I slutten av januar 1943 ble Dönitz storadmiral og øverstkommanderende etter at Erich Raeder gikk av. Han beholdt tittelen som befalshavende for ubåtflåten. Selv om Dönitz’ ansvarsområde ble utvidet, overtok nestkommanderende Eberhard Godt det operative og taktiske ansvaret hans. I mars 1942 hadde kommandosentralen flyttet fra Lorient til Paris, etter Hitlers ordre. Britene hadde raidet St. Nazaire, og på bkagrunn av dette ble det besluttet at Dönitz og staben hans var for sårbare til å befinne seg i frontlinjen ved kysten. Sommeren 1943 var optimisten stor i hovedkvarteret i Paris. Tyskerne var trygge på at de ville gjenvinne offensiven i Atlanterhavet, særlig nå som den etterlengtede nye teknologien var på plass.
De hadde store forhåpninger til den forbedrede radarteknologien, som gjorde det lettere både å oppdage og avlede fienden. Samarbeidet mellom ubåtene og luftvåpenets kystfly var blitt bedre, og luftvernartilleriet var forsterket. En ny type torpedo, en såkalt “destroyer-killer”, var også lansert. Dette var var G7es type TV-torpedo, kalt “Zaunkönig” (gjerdesmett). Denne akustiske torpedoen var utstyrt med to hydrofonmottakere som fanget opp den høyfrekvente lyden av propellene til en konvoi. Torpedoen styrte seg da mot lyden, og sprengstoffet i stridshodet ble antent ved kontakt eller ved magnetisk avfyring. Dette var likevel ikke Kriegsmarines første målsøkende torpedo. I mars 1943 ble torpedoen TIV Falke (falk) innført og brukt til å jakte handelsskip. I løpet av samme år økte også sntall ubåter – hele 286 ubåter ble satt i tjeneste. Albert Speer, Hitlers nye rustningsminister, satte fart i en krigsindustri som hadde stått på stedet hvil. En ny juvel var i tillegg på tegnebrettet, og designet var så godt som klart: en banebrytende “elektro-ubåt” som skulle danke ut alle andre ubåter.
Den 1. mai 1943 innførte Dönitz en ny taktikk kalt stående krigsbefal (Ständiger Kriegsbefehl) 483. Dette var et forsøk på å bekjempe de alliertes flyangrep mot ubåtene. Ordren gikk ut på at ubåter som var utstyrt med forbedret luftvernartilleri (“flak”) skulle holde seg over vann og besvare ild fra flyangrep, i stedet for å dykke ned og dermed være sårbare de avgjørende sekundene som kanonene var ubemannet. Håpet var at de såkalte “flak”-ubåtene med tungt luftvernartilleri skulle overraske uvitende kampfly. Men til tross for et par vellykkede trefninger, mislyktes strategien. Ordren var stående til august, og 26 ubåter gikk tapt. Ytterligere 17 ble tvunget til å avbryte oppdraget på grunn av skader på materiell og mannskap.
Tilbake til Nord-Atlanteren
Siden Dönitz trakk ubåtene ut fra Nord-Atlanteren, kunne flere allierte eskorteskip utføre andre oppgaver i større områder. Såkalte “Hunter-Killer”-grupper ble dannet og sentrert rundt hangarskip. Disse lyktes med å nedkjempe ubåter, med god hjelp av radarsystemet og tyskernes kodemeldinger i ULTRA, som nå var dechiffrert. Flyvåpenet fortsatte å bombardere Dönitz’ ubåter på vei inn og ut av havnene, og de led store tap.
I september var endelig G7es TV-torpedoene klare til bruk i ubåtene som lå i havn ved franske baser. Dönitz sendte ut en ny gruppe på 21 ubåter, kalt “Leuthen” som skulle danne en patruljelinje sør for Grønland. Der ventet de på de to vestgående konvoiene ONS-18 og ON-202 fra Liverpool. Admiralstaben lot konvoiene reise sammen, nettopp fordi de hadde fått informasjon om at ubåtene befant seg i området. Konvoiene besto av til sammen 65 handelsskip, under eskorte av 19 krigsskip. Den 20. september avfyrte U-270 og Oberleutnant zur See, Paul-Friedrich Otto, en TV “Zaunkönig” mot fregatten HMS Lagan. Torpedoen søkte seg inn mot propellen og traff skipets akterende. U-270 ble angrepet og måtte gjøre retrett, men Lagan var allerede skadet. Fregatten måtte forlate konvoien, og ble tauet tilbake til Liverpool av HMS Destiny. Her ble det klart at styremekanismene hadde totalhavarert. I trefningene som fulgte hevdet tyskerne at de hadde senket 12 eskorteskip og ni handelsskip, og skadet ytterligere to. I virkeligheten hadde ubåtene senket tre eskorteskip og seks handelsskip, mens kun ett var skadet. På den annen side ble tre ubåter – U-341, U-338 og U-229 – senket og tre andre måtte returnere til Frankrike med skader.
Den britiske admiralstaben erklærte at kampen var en suksess. Til tross for forholdsvis store tap, hadde det meste av konvoien tatt seg trygt frem til havn. Den potensielle ubåtfaren var nok en gang beseiret. Da britene fikk vite om “Zaunkönig”, svarte de raskt med å innføre “Foxer”, en slepbar avledningsinnretning som lokket til seg torpedoenes sensorer og slo ut trusselen. Noen ganger lagde innretningen imidlertid så mye støy at den tiltrakk seg ubåter som i utgangspunktet ikke ville ha oppdaget konvoiene. Tyskerne på sin side var opprømte over sine “innbilte” suksesser – “Zaunkönig” fungerte nemlig ikke alltid som de hadde tenkt. TV-torpedoen armerte seg selv kun 250 meter fra ubåten. Ubåtkapteinen var derfor beordret til å fyre av og dykke umiddelbart. Hvis ikke ville torpedoen gå i ring og søke seg inn mot ubåtens egne propeller. Utfallet ble dermed vanskelig å observere, og de visste heller ikke at torpedoene hadde en tendens til å detonere for tidlig. Dermed hevdet de ofte feilaktig at de hadde truffet et skip, selv om det ikke var tilfellet.
Den falske optimismen varte da heller ikke evig. En rekke angrep mot konvoiene slo feil og tapstallene steg nok en gang på tysk side. Ved årets slutt var åtte handelsskip og seks krigsskip senket, mot 39 ubåter. Samarbeidet med Luftwaffe hadde uteblitt, “flak”-bevæpningen feilet og radardetektoren var lite effektiv. Før 1943 var omme hadde Dönitz gått vekk fra ulveflokk-operasjoner vest for De britiske øyer.
Götterdämmerung – Ragnarok
Ved inngangen til 1944 var ubåtenes jaging i flokk en saga blott. Nå streifet de en og en, og klarte ikke lenger å senke mange skip. De nye ubåtkapteinene var ofte ferske, uten særlig erfaring eller trening. Den “eldre garde” ubåtkapteiner var stort sett enten satt i land, drept i strid eller i tjeneste på de store ubåtkrysserne i Det indiske hav. Her oppnådde de også skuffende lite, og mengdene av forventede forsvarsløse skip uteble. Det var rett og slett for få ubåter i et for stort hav. Korvettenkapitän Heinrich Timm dro til og med til New Zealand med sin U-862 tidlig i 1945, men klarte bare å ødelegge to Liberty-skip øst for Australia mens han var på tokt utenfor den tyske basen i Penang i Malaya.
I 1944 var det liten tvil om at Type VII og Type IX-ubåtene var utrangerte, til tross for at de hadde gjennomgått visse utbedringer. Et av tiltakene for å forlenge brukstiden på disse ubåtene, var installeringen av “Schnorchel”. Dette var et “pusterør” som ga luft til dieselmotorene, slik at de kunne fungere nedsenket under vann. Dette bidro til at ubåtene kunne holde større fart under vann, og at de kunne ferdes i den stadig farligere Biscayabukta. Dermed minsket faren for å bli oppdaget. Innretningen var imidlertid ikke helt problemfri. Når man var under vann, måtte snorkelens ventil være åpen. Hvis den ved et uhell ble lukket mens dieselmotorene gikk, ble lufta om bord raskt sugd ut av dieselmotorene. Dette skapte undertrykk i ubåten, og kunne følgelig forårsake store smerter og øreskader hos mannskapet. Ubåten kunne også bli fylt med eksos, og dermed økte faren for kullosforgiftning. Ubåten var dessuten både døv og blind for omgivelsene når den gikk under vann.
Til tross for ulempene ble ubåtene som opererte i farvannene utenfor Tyskland, Norge og Frankrike utstyrt med dette røret. Det førte til at Dönitz i september 1943 kunne iverksette en offensiv nær kysten av Storbritannia. Under landgangen i Normandie på D-dagen viste ubåtene seg imidlertid å være ubrukelige som anti-invasjonsvåpen, og de fleste lå på grunn etter angrepet fra de allierte. Alle ubåtvraene i det grunne vannet satte radaren til den britiske marinen ut av spill. Fiendtlige oveflatefartøy ble ikke oppdaget, og tyskerne kunne gripe sjansen og angripe britene. Selv om tyskerne med dette fikk et taktisk overtak på britene, ville de aldri klare å ta igjen det strategiske forspranget, ettersom Hitler var i ferd med å tape på alle fronter.
Utviklingen av den storslåtte elektro-ubåten Type XXI ble også forhindret av de alliertes strategiske forsprang. Intens bombing av skipsverft og av testområdet i Baltikum satte effektive kjepper i hjulene for Kriegsmarines ambisiøse prosjekt. I tillegg ble det oppdaget konstruksjonsfeil da ubåten ble satt sammen av prefabrikerte deler på skipsverftet. Mange av ubåtene som var under utprøving sank underveis til Norge mot slutten av krigen. Kun en Type XXI-ubåt viste seg stridsdyktig i tre hele dager før den vendte tilbake til basen. Den kystbaserte elektro-ubåten Type XXIII hadde bedre hell i kamp. De var små, kjappe og svært gode ubåter, men det var ikke nok til at tyskerne klarte å snu trenden. Ubåten hadde bare to torpedoer – like mange som tomanns-miniubåten Seehund. De siste handelsskipene som ble senket i andre verdenskrig, ble senket av en Type XXIII: 7. mai 1945 ble det norske dampskipet SS Sneland I og det kanadiske handelsskipet SS Avondale Park senket av U-2336.
Da Hitler tok sitt liv i bunkeren i Berlin, overtok Dönitz som statsoverhode og fikk tittelen Reichspräsident (rikspresident) og øverstkommanderende for militære styrker. Han fikk oppgaven med å overgi Tyskland til de allierte. Ubåtflåten hans var i tjeneste helt til krigens siste slutt, til tross for voldsomme dødstall. Tre fjerdedeler av ubåtsoldatene mistet livet i kamp, og mange av dem led en skjebne vi fortsatt ikke kjenner den dag i dag.
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
