Med et bredt nettverk av spioner og ikke så rent lite svartekunst gjorde sir Francis Walsingham sitt ytterste for å beskytte dronning Elizabeth mot fare. JOHN COOPER ser nærmere på hans karriere.
Da han kikket seg rundt den vinteren i 1583, syntes sir Francis Walsingham at han så forrædere i alle kroker. En ung mann ved navn John Somerville hadde blitt plukket opp på veien fra Warwickshire i det engelske Midlands, viftende med en pistol, mens han truet med at han ville se dronningens hode på en stake. Overløpere til katolisismen spredte «giften» sin rundt til undersåtter både nord og vest i England.
Jesuittmisjonærer forsøkte å overtale kong Jakob VI til å invadere fra Skottland. I London var Francis Throckmorton tatt for å selge hemmeligheter til fremmede, fiendtlige makter. Avhøret av ham i Tower of London avslørte at en armé var i ferd med å mobilisere i Normandie, finansiert av Filip II av Spania og koordinert av engelske eksilanter i Paris. Et opprør i det katolske aristokratiet var planlagt å skulle skje samtidig med invasjonen.
Som dronning Elizabeth Is sikkerhetssjef var Walsingham stadig plaget av tanken på at England kunne bukke under for Romas tyranni. Han rådet dronningen til hele tiden å være på vakt for den katolske trusselen, både i England og utenlands. I et av hans eldste bevarte brev, skrevet mens han arbeidet som agent for Elizabeths hovedrådgiver, William Cecil, advarte han at om at «det finnes ingenting farligere enn sikkerhet» – det vi kan kalle en falsk trygghet.
Som dronningens utpekte førstesekretær så Walsingham det som sin gudegitte oppgave å beskytte henne mot fare. Det betydde at han stadig måtte overtale henne til handling, selv når det politiske instinktet hennes ba henne om å avvente. Men hvorfor var Elizabeth i fare? Vi tenker helst på henne som jomfrudronningen, og hun var godt likt både ved hoffet og blant folket både på landet og i byene. Ingen annen tidligere monark hadde blitt hyllet med bålbrenning og klokkeklang for å markere innsettelsesdagen som dronning, den 17. november hvert år. Men den offentlige lojaliteten var organisert, vel vitende om at hennes styre ikke var så trygt som det lot til. Den elisabetanske kirken (som gjeninnførte protestantismen i England) ekskluderte fortsatt dem som trodde på Kristi nærvær ved messe, eller som ikke kunne godta dronningen som øverste leder for kirken.
Ved midten av 1570-tallet begynte katolske recusanter (fra latin «å nekte») å trekke seg ut av engelske prestegjeld. De vendte seg i stedet mot misjonerende prester som var ordinert i Frankrike og Italia. Majoriteten ønsket simpelthen å få praktisere religionen sin i fred og ro. Men en liten gruppe radikale ville ikke sitte og se på at minnet om den gamle troen forsvant. Oppmuntret av sin spirituelle leder, kardinal William Allen, begynte de å både legge planer og be om en revolusjon.
Du kan lese mer i bokasinet Spioner fra BBC.
