Reis til det sørlige Afrika og opplev de ville dyrene langs Zambezielven på nært hold. Kanskje du til og med får øye på det mystiske elvemonsteret?
Hvis du hadde stått på toppen av Bumi Hills i 1958, og sett utover landskapet gjennom en kikkert, hadde du kanskje blitt forbauset over å få øye på en mann i bar overkropp, med formløs hatt, travelt opptatt med å forsøke å binde en elefant fast til en treflåte.
Rupert Fothergill var sjef for viltvokterne i det som den gang het Rhodesia, men som nå er den nordlige delen av Zimbabwe. Det var han som fikk i oppgave å redde dyrene som var strandet på grunn av den nye, menneskeskapte Karibasjøen. Kornete filmsnutter viser hvordan han, med stoisk ro, forholder seg til de mest uvanlige sitasjoner: Med vann til skuldrene tviholder han på en sprellende klippe-grevling, mens han vifter et par ganger med hatten for å skremme bort en innpåsliten flodhest. En annen gang drar han en bustete bavian etter skuldrene om bord i en båt. Da «Operasjon Noah» var ferdig i 1964, hadde Fothergill og teamet hans reddet mer enn 6000 dyr.
Fra utsiktspunktet Bumi ser Kariba i dag mer ut som en sjø enn en innsjø. Små flokker av elefanter, bøfler og flodhester spiser av det skinnende, grønne gresset. Rett foran oss kan vi så vidt skimte de skrukkete, grå, zambiske fjellene, men til høyre og venstre rekker vannet helt ut til horisonten. Den ukentlige bilfergen, som har stø kurs vestover mellom bølgene, bruker et helt døgn på reisen over innsjøen.
Selv om det er over 50 år siden innsjøen ble laget, er Kariba fortsatt verdens største, menneskeskapte innsjø. Likevel er det mange som ser på innsjøen som et kortvarig blaff, et fenomen som snart vil forsvinne.
Tongafolket bor i området, og ifølge deres mytologi er Zambezi hjem for elveguden Nyami Nyami. Nyami Nyami er en enorm drage med slangekropp og fiskehode, som beskytter tongafolket i dårlige tider. I 1957 og 1958 opplevde Zimbabwe historiens verste flom, og to ganger feide vannmassene med seg den påbegynte muren som skulle demme opp Karibasjøen. Nyami Nyami er sint, sa tongafolket. Han vil ikke at dere skal bygge innsjøen. Fortsatt skriver avisene jevnlig om observasjoner av et 200 meter langt uhyre ute i innsjøen, og jordskjelvene i området relateres til monsterets forsøk på å slå i stykker muren for å kommer fram til maken sin. Hun er nemlig strandet på den andre siden.
Den lokale guiden Student Muroyiwa vokste opp med disse historiene. Han har på seg klær Fothergrill ville ha nikket gjenkjennende til (nystrøket safarishorts og skjorte), og styrer båten mellom tretoppene med den største selvfølgelighet. De svarte greinene stikker opp av vannet og minner om makabre fingre. Disse trærne er alt som er igjen av den en gang enorme mopaneskogen som dekket Karibakløften, men som gikk tapt da Kariba ble oversvømt. Storskarven tar en hvil på de svarte greinene. Så letter den, før den putselig dykker ned i vannet. Svalene, som nylig har kommet tilbake fra sommerferie i Europa, snapper til seg insektene rett over vannflaten. Student peker på en øy som er oppkalt etter det siste mennesket som forlot dalen mens vannet steg rundt ham. «Mola trodde på Nyami Nyami og visste at han var imot demningen. Vannet kommer aldri fram til mitt hus, sa Mola. Men vannet begynte å strømme nedover dalen, og det strømmet rett mot huset hans», forteller Student. «Til slutt satte Mola seg i kanoen sin og padlet av gårde.»
Students egen mor, Unarie, måtte også flytte da demingen ble bygget. For å komme til tongafolkets nye landsby måtte hun gå to mil til fots. Nå sitter hun i skyggen av familiens mursteinshus med engrapp på taket. Kjeler av tinn står til tørk i sola. Tomater, søtpoteter, okra og mais vokser på de små jordlappene som tilhører familien. I utkanten av den lille hus-klyngen står et tomt utkikkstårn. Så fort natten faller på, klatrer ett av barnebarna hennes opp i tårnet for å holde utkikk etter løver, hyener og elefanter på let etter noe å stjele. «Jeg er for gammel til å gå ned til innsjøen nå», sier Unarie. «Men livet i den gamle landsbyen var helt perfekt. Jeg så aldri Nyami Nyami, men jeg ville fryde meg hvis han en dag klarte å ødelegge demningen.»
Til den dagen kommer, må alle tilpasse seg oppdemmingen av Zambezi. 160 kilometer nedenfor Kariba fortsetter elven sin ferd mot Det indiske hav, i en bred, langsom strøm. Fra det oversvømte området strekker det seg store lunder av brede, eikeliknende Faidherbia albida-trær som gir området et overraskende kjent preg. Hadde det ikke vært for sebraene som gikk og gresset under de grønne greinene, kunne jeg kanskje innbilt meg at jeg var tilbake i en park i London en varm sommerdag.
Cloud Magondo begynte sin utdannelse som villmarksguide i Bumi Hills, før han flyttet hit til nasjonalparken i Mana Pools. Nå setter han «Jeg ? Jesus»-kapsen på hodet, klatrer om bord i en kano og skyver båten ut fra bredden. En vipe letter fra redet den har bygget i en vannhyasint, og kvitrer ilskt mot oss. Ørene og øynene til en flodhest kommer til syne over vannflaten. Cloud slår åren mot siden av kanoen. «Du har ikke lyst til å overraske et dyr på tre tonn», sier han. «Hvis han angriper, klarer du aldri i verden å komme deg unna. Da blir det bare småbiter igjen av deg.» Flodhesten begynner å svømme mot oss i den smale kanalen. Den svømmer så fort at den lager en bølge i vannet foran seg. Noen nervepirrende sekunder venter vi bare på at den skal løfte båten slik at vi letter, akkurat som vipen, men heldigvis svømmer den bare rett forbi. «Nå må vi bare passe oss for krokodillene», sier Cloud. Smilet hans viser tydelig at han synes det er moro å skremme folk som ikke føler seg like hjemme i den afrikanske villmarken som ham.
Vi går ut av båten, på jakt etter den mest berømte innbyggeren i Mana Pool. Cloud sniker seg gjennom vegetasjonen, over lysende røde blomster som har falt ned fra pølsetrærne. Han stopper for å beundre en grønnflekket slange som har krøllet seg sammen rundt en grein. Gressende impalaer ser skremt opp, før de piler av gårde.
En muskuløs elgantilope nøler et par sekunder før den spankulerer nonsjalant inn mellom trærne. «Der er han», sier Cloud og krøker seg ned. «Se, der er Boswell!» Foran ham, under et Faidherbia, står en elefant som er like gammel som Karibasjøen. Støttennene hans er enorme, og han svaier lett hver gang han strekker snabelen etter frøbelgene som henger ned fra greinene. Plutselig svaier han ryggen og heiser seg opp på bakbeina. I seks sekunder balanserer han på to bein som en tiggende hund, mens han drar ned greinene med snabelen.
Trolig er Boswell, og noen av artsfrendene hans som bor i samme område, de eneste ville elefantene i verden som har lært seg å stå slik. Ingen har gjort tilsvarende observasjoner før de 30 siste årene. Én teori er at det har blitt færre Faidherbia-trær, etter at demningen ble bygget, og at konkurransen om de dyrebare frøbelgene er stor. «Boswell er smart», hvisker Cloud mens det digre dyret fornøyd stapper de røde belgene inn i munnen. «Han skjønte at for å overleve måtte han være den elefanten som rakk høyere opp i trærne enn noen andre.»
elefanten som har endret oppførsel de siste årene. I den vestlige delen av Zimbabwe, langt unna Zambezielven, ligger Hwange nasjonalpark. Her er det ikke mulig å forveksle landskapet med en engelsk park, for midt i tørke-
tiden finnes det ikke mye annen vegetasjon her enn de pjuskete tornebuskene, som klamrer seg fast til jorda som har blåst hit fra Kalahariørkenen. Her finnes det heller ingen elvegud som kan hjelpe befolkningen gjennom harde tider, men Hwange er slett ikke forlatt likevel. Det er nemlig liten tvil om at Fothergills ånd lever videre. «Hørte dere det?» spør guidelærlingen Adam Jones og stopper Jeepen vår. Den jevne duringen fra en vannpumpe bryter stillheten. «Nå hører dere parkens hjerteslag.»
De første borehullene i området ble laget i 1929, slik at overklassens badebassenger kunne holdes fulle, selv i den årlige tørkeperioden. I dag forbinder dyrene i parken denne lyden med et løfte om vann.
En kort kjøretur langs en humpete sti fører oss til en slette full av grå klumper. Med ett ser vi at alle klumpene beveger seg. Fra hele sletten kommer elefantene løpende så støvskyen står, mens de vifter voldsomt med snablene sine. Ved vannhullet plasker de rundt i det grunne vannet og drikker grådig. Noen ruller seg i gjørma, andre jager krokodiller, bavianer og hverandre mens de tuter lykkelig med snabelen.
Stiene som fører til vannhullene, har vært brukt av elefanter i hundrevis, kanskje til og med tusenvis, av år, og de kunne ikke ha vært tydeligere om de så var asfaltert. Menneskene bruker de samme stiene – men mange holder seg bak den trygge skikkelsen til Julian Brookstein, der han går med riflen slengt over den ene skulderen og de speilblanke solbrillene skjøvet opp i pannen. «Dersom du noen gang skulle gå deg bort her ute, så følg elefantenes stier», sier han. «De fører deg alltid mot et vannhull.»
Men vi er slett ikke de eneste som følger i elefantenes fotspor. Mens vi går, ser vi ferske avtrykk etter både gepard, hyene og hulepinnsvin. Knøttsmå klippespringerantiloper piler mellom granittklippene som stikker opp av den støvete bakken. Etter en stund går vi forbi skjelettet etter en gammel hannelefant. De lange støttennene ligger også der, sammen med haugen av knokler. «Der elefanten dør, skal dens elfenben også ligge», sier Julian og stopper for å undersøke levningene. «Dessverre er det bare en romantisk frase nå for tiden», sier han trist.
