Andre verdenskrig gikk ubønnhørlig mot slutten. Luftwaffe var bare en skygge av sitt tidligere jeg, ikke minst på grunn av drivstoffmangel og problemer med å få trent opp nye flyvere. Men over Førdefjorden 9. februar skulle de bite kraftig fra seg mot en alliert luftstyrke som kom inn for å ramme skipsfarten langs norskekysten.
Detaljene om hendelsene over Førdefjorden er i hovedsak bygget på Nordeide og Sperbunds bok Den svarte fredagen fra 2003. Boka er gitt ut på Selja forlag og er dessverre ikke lenger i salg. Den er basert på intervjuer med deltakere og rapporter fra både tysk og britisk side, men også omfattende intervjuer med lokalbefolkningen.
Dette bidrar til å gi framstillingen et sterkt lokalhistorisk preg som ikke har fått like mye plass her. Hvordan et sivilt samfunn opplever en slik apokalyptisk hendelse, er selvsagt også historisk viktig, men er valgt bort her til fordel for de rene militærhistoriske sidene. Mye skjedde samtidig og på kort tid, og med en slik detaljrikdom vil i alle fall rekkefølgen av enkelthendelser i teksten bli noe problematisk. Dette gjør det til en stor utfordring å skape en flytende fortelling, men er nødvendig dersom framstillingen skal gi leseren en følelse av «å være der», og ikke bare bli matet med en endeløs strøm av tørre faktaopplysninger.
Ved inngangen til februar 1945 var det tyske nederlaget tydelig for alle andre enn Hitler og de mest svorne nazister, som ikke hadde noe å tape på å føre krigen til den siste, bitre slutt. Den 9. februar brøt britiske og kanadiske styrker gjennom Siegfriedlinjen langs grensen mellom Tyskland og Frankrike før krigen. I øst beleiret Den røde armé byene Elblag og Poznan (i dag i Polen).
Tyskland selv var en rykende ruin etter at Royal Air Force og US Army Air Force hadde bombet byer og industri uopphørlig med store svermer av bombefly. Albert Speer hadde på mirakuløst vis klart å holde krigsproduksjonen oppe, og til og med økt den gjennom 1944, i alle fall målt i tonn. Men kritiske mangler på oljeprodukter, kulelagre og enkelte nøkkelmineraler som krom og wolfram, gikk ut over kvaliteten på det som ble produsert.
Og med et transportsystem i ruiner på grunn av bombingen og kritisk mangel på drivstoff, var det store problemer med å få materiellet til fronten og der utnytte det til fulle.
«Turen er langt fra kjedelig. I bare femten meters høyde over havflaten kan man ikke være ukonsentrert i ett sekund før nesen går ned i bølgene. Halvparten av Mustangene flyr på den ene siden og halvparten på den andre. Bakerst flyr de to Vickers Warwickmaskinene fra 279. Skvadron.»
Du kan lese mer i magasinet Luftkrig.
