I 1939 ble den fantastiske angelsaksiske gravplassen ved Sutton Hoo gravd ut. Alex Burghart ser tilbake på oppdagelsen og undersøker hvordan vi har fått stadig mer kunnskap om «de mørke århundrene».
I 1939 skinte en sjelden stråle av lys over «The dark ages», de mørke århundrene – en stråle som fikk folk til å innse at den angelsaksiske perioden ikke fortjente sitt dystre kallenavn. Året før hadde eieren av Sutton Hoo House i Suffolk, Edith Pretty, gitt den lokale arkeologen Basil Brown i oppdrag å undersøke den store gravhaugen på eiendommen hennes. Brown gjorde ikke helt som han ble bedt om. Da han undersøkte haugen, så han at det hadde blitt gravd ut en grøft i midten. Han antok dermed at graven hadde blitt plyndret. Brown konsentrerte seg i stedet om den litt mindre gravhaugen like ved. Da han ikke gjorde noen funn av betydning der, rettet han igjen oppmerksom heten mot det opprinnelige objektet. Rader med nagler kom raskt til syne, og idet omrisset av et skip sakte åpenbarte seg, ble det tydelig at gravplyndrerne som hadde vært der tidligere, hadde gitt opp bare centimeter unna en fantastisk vakker gravskatt. Selv om treverket på skipet og huden på den begravde mannen hadde gått i oppløsning i den sure Suffolkjorda, var rikdommene hans av gull, sølv og jern bevart. For aller første gang kunne historikere se hva slags gjenstander en velstående mann fra det sjuende århundret var i besittelse av. Det var utsmykket krigsut styr: et sverd, en øksehammer, et stort sirkelformet skjold dekorert med ville dyr, en ringbrynje og flere spyd. En stor sølvtallerken, en utsmykket beltespenne laget av rent gull og vakre skulderklaffer var alle bevis på velstand.
I tillegg fant man utstyr som en kjele, et drikkehorn og en lyre – kort sagt alt mannen trengte for å leve sitt liv i evigheten som han hadde gjort på jorda. Båten hans pekte mot vest, og i tasken hans lå det 40 gullmynter – én for hver av spøkelsesroerne som skulle ro ham over til «den andre siden». Gravstedet forteller oss at denne delen av Suffolk hadde veldig gode forbindelser til omverdenen. Mye av håndverket, og særlig hjelmen og beltespennen, var tydelig inspirert av, eller et resultat av, skandinaviske arbeider. Sølvtallerkenen var laget i Bysants i rundt 500 e.Kr. Gullmyntene, som gjør det mulig å datere begravelsen til rundt 620tallet eller like etter, er frankiske. En bolle ser ut til å stamme fra Egypt. Etter disse funnene er det ikke lenger mulig å betrakte det tidlige angelsaksiske samfunnet som avskåret fra resten av verden, eller lederne deres som simple engelskmenn. De må anerkjennes som en aktiv del av et større europeisk samfunn som strakte seg fra middelhavsområdene til Nordsjøen.
Det storslåtte gravstedet ved Sutton Hoo gjorde ikke bare historikerne oppmerksomme på storkarenes eksotiske smak i tidlig middelalder. Det var også en påminnelse til moderne akademikere om at de burde se på epoken med nye øyne. Å anta at angelsak serne i det sjuende århundret var «primitive», er det samme som å tro at manglende bevis er et bevis på mangler. Funnene reiste mange viktige spørsmål. Man har lenge trodd at mannen som lå i gravhaugen, var en konge fra East Anglia – muligens Raedwald, som konverterte til kristendommen før han senere ble hedning. Hvem andre enn en konge ville bli begravd med slike skatter?
Men, som professor James Campbell ved Oxford har argumentert: Å anta at dette er et kongelig gravsted, er det samme som å ignorere at gravkammeret nærmest mangler en kontekst. Det er nesten et lite mirakel at skattene i Sutton Hoo forble intakt helt til 1930tallet. De største gravhaugene har alltid vært de mest attraktive for gravplyndrere, så vi må ta for gitt at disse lett synlige, ubevokt ede gravplassene har blitt tuklet med på et eller annet tidspunkt opp gjennom århun drene. Angelsakserne selv var heller ikke uskyldige – dragen i Beowulf, som dreper helten og diktets opphavsmann, blir skremt vekk fra graven av en tyv. Med dette mener vi at det er umulig å vite nøyaktig hvor utbredt begravelser som den på Sutton Hoo var. Kanskje var de ikke uvanlige i det hele tatt.
Et rikt land?
Vi vet ikke, og kan aldri vite, hvor velstående England var i det sjuende århundret. Veldig mange menn kan ha blitt rike som et resultat av erobringer og utpressinger for beskyttelse. Mange kan også ha hatt god tilgang til forseggjorte håndverksgjenstander av typen som lå i graven. Uansett hvem som laget de utsøkte skulderklemmene og den vakre beltespennen, så er det ingen tvil om at de hadde gjort det før. Derfor er Sutton Hoo også en påminnelse om alt det vi ikke vet om angelsaksisk historie.
Til tross for at man er usikre på gravhaugens eksakte opprinnelse, er det imidlertid ingen som tviler på hvor unik den er. Skatten var en sårt tiltrengt godbit for øynene etter en periode nesten helt uten visuelle hjelpemidler.
Selv om angelsakserne etterlot seg noen manuskripter og mynter, en og annen kirke som overlevde normannernes renovasjoner, et bildeteppe som viste erobringene, og et generelt arkeologisk virvar, er det ikke mye å skryte av sammenliknet med alle epokene som fulgte. De fantastiske funnene ved Sutton Hoo har derfor fått legendarisk status, og den berømte hjelmen har vært et yndet motiv for ulike bokomslag.
Denne ene relikvien fra det angelsaksiske England har på mange måter blitt et symbol på hele perioden. Hjelmen kan fungere som en påminnelse om hvor sentralt militarismen sto i denne epoken, men den har muligens også bidratt til å befeste en oppfatning av angelsakserne som lite annet enn edle krigere.
Dette er synd, for nå forstår vi i større grad hvor komplekst og sofistikert det senangel saksiske styresettet var. Takket være arkeologiske funn vet vi at angelsakserne i det åttende århundret var mye mer enn barbariske forkjempere i krigerske familier. I løpet av de siste 50 årene har vår forståelse av økonomien deres overgått alle forventninger. Dermed har vi også fått et mye klarere bilde av «styrings maskineriet» som regulerte den. Et enormt antall mynter som har blitt funnet ved hjelp av metalldetektorer, har vist at en standardis ert kongelig myntenhet var i omløp i Britan nia før slutten av det åttende århundret. Innen midten av det tiende århundret fantes det en valuta som sannsynligvis besto av mange millioner mynter. Disse ble tilbakekalt og preget på nytt med jevne mellomrom – sann synligvis for beskatning og for å kunne garantere kvaliteten. Dette var i stor grad et nasjonalt system. Under kong Edgar den fredsommeliges styre (95975) var det kun få deler av England som var mer enn 25 kilometer unna en kongelig myntfabrikk. Slike opplysninger viser oss hvilken evne kongene hadde til å etablere et sentralisert styresett, hvor flinke de var til å innføre felles standarder over store landområder, og hvorfor vi heller kanskje bør beskrive kongedømmet som en «stat». Arkeologer har dermed gravd fram bevis på et samfunn som har utviklet seg fra å være et plyndrings og tributtsamfunn til et toll og skattesamfunn.
Angelsakserne ble ignorert
Trass i slike utbredte akademiske oppdagelser har den allmenne populariteten til angelsak serne vært på hell siden andre verdenskrig. Viktorianerne var fascinert av Englands opphav og styresett, og hadde en respekt og forkjærlighet for hvordan Alfred den store og hans etterfølgere bygget opp staten. Angelsakserne har imidlertid ikke blitt viet mye plass i den moderne britiske bevisstheten. Der 1800tallets akademikere fråtset i sin teutonske fortid, vekket ikke Englands germanske arv mye stolthet etter de grusom me hendelsene under andre verdenskrig. Dette intellektuelle bakteppet gjorde at angelsaksisk historie ble sett på som primitiv, trangsynt, kvinnefiendtlig og irrelevant – fak tisk i så stor grad at begrepet «middelaldersk» ble et skjellsord, misbrukt av folk som overhodet ikke hadde kunnskap om middel alderen. I nyere tid har symbolene fra denne epoken (i likhet med korset til sankt Georg) blitt omfavnet av grupperinger med ytre høyresympatier. De betrakter angelsakserne som «den rene rase». Dette er en stor mis forståelse. Angelsakserne var ikke mer «etnisk rene» enn dagens engelskmenn. Dette faktum avslører hvor farlig og ødeleggende det kan være å fornekte deler av vår historie. Farlig fordi den «misforståtte» versjonen av historien kan omfavnes av ignorante, og ødeleggende fordi de internasjonale angelsakserne faktisk er et speilbilde av dagens engelskmenn. Angelsaksisk kultur er opphavet til Englands lover og rettigheter, til landets regjeringssystem, til byer og til ord som ett av fem mennesker på jorda kan forstå. Det er dermed verken nasjonalistisk eller trangsynt å vise interesse for denne delen av historien. Angelsakserne er en stor del av den britiske kulturarven, og til en viss grad også av verdens kulturarv. Å ignorere angelsaksisk kultur er som å grave skattene ned i gravhaugene igjen, og la gravplyndrerne ta dem.
