Bli kjent med den banebrytende teknologien og den overlegne treningen til verdens elitesoldater.
De ble til i den mørkeste tiden av andre verdenskrig og ble kjent som «spesialtjenestene». Medsoldater visste bedre enn å stille spørsmål når en av kameratene forsvant til en slik «privat hær». Små grupper bestående av ikke-konvensjonelle soldater, som den britiske hærens «Commandos» eller USAs «Rangers», ble opprettet for å gjennomføre spesifikke, og svært farlige, oppdrag.
Et av de første var det berømte angrepet på havnen i den franske havnebyen Dieppe i august 1942, som ble ledet av en felles styrke bestående av Commandos og Rangers. Operasjonen, som skulle demonstrere at de allierte kunne iverksette angrep mot det tyskokkuperte Frankrike, ble en fiasko. Halvparten av soldatene ble enten drept eller tatt til fange.
To andre britiske enheter, Long-Range Desert Group og Special Air Service (SAS) oppnådde imidlertid større suksess i Nord-Afrika. Disse skjeggete soldatene var iført beduinklær og forflyttet seg i jeeper påmontert maskingeværer, og angrep tyske flystriper og forsyningsdepoter.
Disse tidlige oppdragene danner paralleller til hovedoppgavene til dagens Special Forces: å samarbeide med lokale motstandsfolk eller bistå regjeringer mot opprørsstyrker, å utføre rekognosering og overvåkning fra lang avstand og å lede direkteoppdrag rettet mot verdifulle mål.
SAS og deres maritime motstykke Special Boat Squadron (SBS) har sammen med Rangers fortsatt å eksistere i en eller annen form etter krigen, mens mange andre ble avviklet. Under den kalde krigen så man en oppblomstring av slike hemmelige enheter. Green Berets og Navy SEALs (SEa-Air-Land) ble begge opprettet i 1950-årene og kastet ut i heksegryta under Vietnamkrigen.
Våre dagers Special Forces-«operatører» er blitt synonyme med krigen mot terror. Fra jakten på terroristledere i Syria til terrorbekjempelse på gatene i Paris og Brussel–Special Forces står klare til å redde gisler eller respondere på de siste terroranslagene.
Bare de barskeste kan søke
En sjelden blanding av fysisk og mental utholdenhet trengs for å bestå «utvelgelsen».
Kandidatene til tjeneste i en spesialenhet er gjerne eldre enn gjennomsnittlige soldater, og de har ofte gjennomført minst én tjenesteperiode med et rent rulleblad. De er blant de beste soldatene i enhetene de kommer fra.
Når de først blir valgt ut til opptaksprøvene, må soldatene være i topp fysisk form bare for å overleve kurset. Mange trener i mer enn ett år før de søker om opptak, og konsentrerer seg om lange utmarsjer med tung oppakning.
Men potensielle soldater i Special Forces eller Navy SEAL trenger først og fremst én egenskap: viljestyrke til å ikke gi opp, uansett hva de møter. Formen deres vil holde dem i gang, men det er mental barskhet som vil overvinne søvnmangel og kroppslige smerter.
Soldater som er sterke og presterer jevnt og godt, er dem som mest sannsynlig består prøvene. Veteraner med lang erfaring fra utvelgelsen til britiske Special Forces råder kandidatene til å være en «grå mann», en som blir ett med gruppen, som heller lytter enn å snakke. Dette blir enda viktigere når man blir med i en enhet.
Utvelgelseskurset for de fleste enhetene kan vare så lenge som i et år før kandidaten endelig opptas som medlem. De kan «forkastes» på ethvert stadium av prosessen. Bare de som pådrar seg en reell skade, får mulighet til å forsøke igjen. Imidlertid kan selv de sterkeste kandidatene mislykkes. Tragisk nok mister også noen livet. I 2013 døde tre kandidater under opptak i SAS, og en Navy SEAL druknet i 2016 under den beryktede Helvetesuka.
Når de endelig er blitt medlemmer av en spesialenhet, må soldatene opprettholde fysikken og ferdighetene, eller konfronteres med det fryktede RTU (Returned to Unit). I den amerikanske hærens Delta Force er hvert individ ansvarlig for sitt eget treningsregime, og de overvåkes konstant av enhetens personell og psykologer.
Potensielle US Navy SEAL kryper gjennom brenningene på instruktørens nåde.
Britiske SAS mot USAs Navy SEALs
Hvem er best på det de gjør, og hvorfor?
Selv om begge utfører samme typer oppdrag, er SEAL og SAS veldig ulike organisasjoner. For det første utgjør SAS rundt 300 operatører «med merke», mens US Navy har over 8000 SEALs inndelt i ti offisielt anerkjente team.
SEAL utfører et bredt spekter av primært maritime oppdrag, inkludert strandrekogno-sering, hydrografiske undersøkelser og kortvarige raid og bakholdsangrep mot mål langs kysten. Mange er stasjonert ved sjøen, der de er støtteenheter for marinen.
Siden terrorangrepene 11. september har SEALs jobbet langt fra havet, som i Afghanistans innlandsterreng hvor de har utført hele spekteret av spesialoppdrag. Dette inkluderer opptrening av lokale styrker og lange rekogno-seringsoppdrag slik det skildres i filmen og boka Lone Survivor.
En mer passende sammenlikning kan kanskje gjøres mellom SAS og SEAL Team 6, som ofte henvises til under dekknavnet Naval Special Warfare Development Group. Team 6 er SEALs elite og er opptrent til mange av de samme ferdighetene som SAS, som de ofte samarbeider med.
SEALs fra Team 6 samarbeidet faktisk med det britiske SAS i redningen av flere gisler i det østlige Afghanistan i 2012, under et oppdrag kalt Operation Jubilee. Gislene ble holdt fanget i to hulekomplekser som begge ble angrepet av en samlet styrke bestående av operatører fra SAS og SEAL som befridde gislene uskadd, og drepte alle de 13 opprørerne.
SEAL Team 6 og SAS driver begge utstrakt trening på direkte angrepsoppdrag rettet mot fiendens lederskap med dekkoperasjoner og kontraterrorisme, slik som raidet mot Osama bin Ladens anlegg i Pakistan i 2011. Begge enhetene har avvekslende tjeneste i sine respektive land som landenes nasjonale terrorberedskapsstyrker, klare til å befri gisler eller til å gripe inn om terrorister skulle få kloen i masseødeleggelsesvåpen.
Mens vanlige SEALs kan gjennomføre befrielse av gisler, får de begrenset trening i nærkampsituasjonene som kreves. Team 6 og SAS er begge grundig trent i å gjennomføre fordekte spaningsoperasjoner der deres egen tilstedeværelse benektes.
