De tok tyren ved hornene
Les den utrolige historien om de amerikanske soldatene som var klare til å kjempe blant fiendens rekker under tredje verdenskrig.
Soldatene som rullet inn i hovedkvarteret til 6. infanteris regiment i juli 1956, så annerledes ut enn de unge soldatene som holdt øye med dem. De stoppet ved McNair-kasernen, det gamle Telefunken-fabrikkomplekset i Sørvest-Berlin, amerikansk sektor. De andre sektorene var under kontroll av Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen, de fire nasjonene som hadde vunnet over Nazi-Tyskland og deres allierte under andre verdenskrig.
Det var 40 menn i alt, ledet av den amerikanske majoren Edward Maltese, infanterioffiser med to hopp over Europa og ett i Korea. Gruppen dannet det som ble kalt en sikkerhetstropp. Det de andre i regimentet syntes var merkelig, var at denne «troppen» ikke fulgte regimentets timeplan, men i stedet tilsynelatende kom og gikk som det passet dem – noen ganger i uniform, andre ganger i sivil. Dessuten var de eldre og hadde høyere rang enn i en vanlig tropp. Men det visste ikke mennene i infanteriet, for mange av nykomlingene hadde ikke på seg stripene sine. Overraskelsen hadde vært stor dersom de hadde visst at mennene var soldater fra spesialstyrken (SF), og at de hadde et helt spesielt oppdrag i Berlin.
I løpet av noen få måneder flyttet troppen fra McNair-kasernen og dukket opp noen kilometer unna, i sin egen bygning ved Andrews-kasernen, tidligere tilholdssted for Hitlers SS Panzer-Leibstandarte-divisjon. Nå besto gruppen av 90 mann og hadde fått navnet «Detachment A», forkortet «Det A». Enhetens hemmelighetsstemplede navn – navnet som ble brukt av den amerikanske hærens styrker i Berlin – var rett og slett Berlinbrigaden. Amerikanerne skulle bli værende under skiftende navn helt til muren ble revet i 1989.
Etter andre verdenskrig endret Europas politikk seg drastisk. De allierte styrkene hadde vunnet over den voldsomme, tyske krigsmaskinen, men alliansen som hadde vært så viktig under krigen, mellom USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen, holdt raskt på å gå i oppløsning. Moskva hadde vist sitt sanne ansikt gjennom okkupasjonen og undertrykkingen av flere land i Øst-Europa. Militære ledere og diplomater listet seg rundt Sovjetunionen, en følelse som skildres godt i George Kennans «Long Telegram», som beskrev en strategi med oppdemmingspolitikk for å hindre spredning av den russiske kommunismen.
Etter krigen hadde den amerikanske hæren konvensjonelle styrker og kjernevåpen til disposisjon. Hærens spesialstyrker var imidlertid oppløst, noe som begrenset muligheten for å forsvare seg under et eventuelt angrep. Da generalene vurderte mulighetene for å forsvare Vest-Europa mot et Sovjetisk angrep, mente noen at det var nødvendig med en utradisjonell tilnærming. Med bakgrunn i erfaring fra OSS’ (Office of Strategic Services) operasjoner i Europa ble spesialstyrken etablert i 1952. Oppgaven deres var å «ta seg inn i land som var okkupert av fienden, via land, vann eller luft, og organisere en motstandsbevegelse som kunne utføre spesialoperasjoner ut fra en geriljakrig-taktikk». Styrkens første oppdrag var å trene og drive geriljastyrker i Nord-Korea mot slutten av 1952.
På den andre siden av kloden, i juni 1953, gjorde arbeiderne opprør i Øst-Berlin, noe som fikk Pentagon til å trappe opp utplasseringen av den 10. spesialstyrken i Bad Tölz i Tyskland. Oppdraget deres viste hvor bestemt organisatorene var på å forhindre russisk aggresjon. Dersom det brøt ut krig, skulle de føre geriljakrig blant fiendens rekker.
I Vest-Berlin var situasjonen helt annerledes. Nesten alle så på Berlinbrigaden som en turistattraksjon uten særlig evne til å verken angripe eller beskytte noen. Anslagsvis besto de allierte troppene av rundt 10 000 menn, omgitt av nesten én million østtyske og britiske soldater. Noen befant seg bare få kilometer unna. De fleste trodde at dersom krigen kom, ville en okkupasjon være rask og blodig, og så ville byen bli forvandlet til verdens største fangeleir.
I 1955 fikk den amerikanske kommandøren en ny idé. Hva om han kunne ansette spesialstyrker til å forsvare byen? Øverstkommanderende for US. European Command (EUCOM) var enig, men dro ideen enda ett skritt lenger: En egen spesialstyrke skulle stasjoneres der for å hjelpe Berlinbrigaden. Denne styrken skulle spesialtrenes til å infiltrere fiendens styrker og sabotere inne på fiendens område. Soldatene skulle være utstyrt med våpen, eksplosiver og kommunikasjonsutstyr som gjorde dem i stand til å kjempe alene. For å forhindre at Sovjetunionen rykket fram, skulle styrkene ødelegge viktig infrastruktur som jernbanebroer, kommunikasjonsterminaler, drivstoffreserver og kontrollfasiliteter. De hadde store ambisjoner, men det var akkurat slike oppdrag spesialstyrkene ble opprettet for å løse.
Mens spesialstyrkene i Vest-Tyskland og USA kunne bruke uniformene sine, var det umulig for mennene i «Det A». De måtte se ut som de tyske naboene sine, kle seg og oppføre seg som dem, til og med spise som dem. Dessuten måtte de snakke tysk eller et annet nyttig språk. Kunnskapen deres var også annerledes. Samtidig som de måtte mestre alle smarte knep en spesialsoldat må kunne, måtte de også vite alt om hemmelig krig og etterretningsarbeid, teknikker som gjorde dem i stand til å løse oppdragene sine selv om fienden var i flertall, og forhåpentlig overleve. For innbyggerne i Vest-Berlin var de frihetsforkjempere, for fienden var de terrorister.
Etablering av styrken
Da de kom til Berlin, måtte soldatene først hente de personlige kjøretøyene sine hos det amerikanske militærpolitiet (MP) som hadde kjørt dem gjennom Øst-Tyskland. De første årene hadde ikke SF-soldater lov til å kjøre på autobahn gjennom kommunistenes område fordi de hadde så streng sikkerhetsklarering at hæren var redd for at soldatene skulle bli kidnappet. Dessverre lot det til at MP trodde at bilene var deres. Så fort den misforståelsen var oppklart og bilene var fysisk tilbake hos sine rettmessige eiere (noe som førte til årevis med en bitterhet MP aldri fikk noen oppreisning for), begynte jobben med å etablere spesialstyrken.
Enheten var organisert i seks såkalte «A Team» eller «Operational Detachment Alpha». Hvert team besto av 11 menn (mot 12 i andre spesialenheter). Det var en kaptein som var leder for teamet, en underoffiser som enhetens offiser, og ni menn som var trent i spesialoperasjoner og etterretningsarbeid, våpen og kommunikasjon, ødeleggelse og medisinske spesialiteter. Hver soldat hadde minst to spesialiteter og måtte dessuten kunne sende og motta minst 10–15 ord per minutt i morsekode og være komfortabel med radiokommunikasjon. Kommandøren ble forfremmet til oberstløytnant. Han fikk hjelp av en major og hans nestkommanderende, en kaptein som fungerte som operasjonsoffiser, og en menig som hadde ansvaret for å planlegge og koordinere trening og operasjoner.
Treningen var intensiv. Fysisk trening foregikk stort sett individuelt, av og til spilte de fotball eller basketball, eller de løp sammen i grupper. I timevis trente de på hemmelig inntrenging, sabotasje og etterretningsarbeid, for eksempel hemmelig kommunikasjon og usynlig skrift. Eksperter fra andre regjeringers hemmelige byråer ble hentet inn for å lære bort esoteriske emner som hemmelig kommunikasjon (dead drops, personlige møter, utveksling av gjenstander (brush pass) osv.) og overvåkingsteknikker. Kursene ble etterfulgt av dagevis med praktisk arbeid og skriving av rapporter til senere bruk.
For å kunne utføre strategisk rekognoseringsarbeid måtte soldatene ha god kjennskap til uniformer, utstyr og rangordninger i både den sovjetiske og den østtyske hæren. De gjorde seg godt kjent med sovjetiske våpen, og selv om de vanligvis gikk med sivile klær, kunne de godt skifte til fiendens uniform og kamuflere seg inne på fiendens område. Hele tiden var de klar over at de ville bli henrettet dersom de ble fanget.
Det var vanskeligere å forberede seg på krig i Berlin. Selv om det var mulig å foreta korte treningsturer og våpenøvelser i skogområdene i byen og inne på militært område, måtte mer komplekse øvelser utføres gruppevis i Vest-Tyskland. Resten av enheten ble i Berlin i tilfelle «ballongen fløy til himmels». Det var det dagligdagse uttrykket for at krigen brøt ut. Øvelser i luften foregikk i den sørlige delen av Tyskland. Mennene lettet fra Tempelhof lufthavn i en C-119 eller C-124, dro til Neubiberg eller Fürstenfeldbruck for å hoppe og returnerte samme dag. Etter hvert begynte de å kalle seg selv «The Munich for Lunch Bunch».
I virkeligheten hadde avdelingen egentlig ikke bruk for fallskjermtrening, de var jo allerede inne på fiendens område. Vassing gjennom kloakken, eller svømmeturer over innsjøer og kanaler, ville være bedre og mindre risikable ruter inn i Øst-Tyskland. Men det var lettere å opprettholde de ferdighetene de allerede hadde, enn å begynne å trene på noe helt nytt. Dessuten kunne det jo dukke opp et oppdrag hvor de var nødt til å hoppe.
Noen ganger var flyturene i overkant spennende. På en av flyvningene fikk gruppen med seg en «leg» (bakkepersonale) kaptein fra Berlinbrigaden, fordi han var nødt til å komme seg hjem til familien sin. Gruppen skulle trene på å hoppe i fallskjerm, men det var det ingen som hadde tenkt på å nevne for kapteinen. Da de andre passasjerene begynte å dra på seg hver sin fallskjerm, fikk kapteinen panikk, fordi han trodde det var noe galt med flyet. Han gikk til hoppmesteren og spurte om å få tildelt en fallskjerm, men hoppmesteren sa han dessverre hadde uflaks, det ikke var flere fallskjermer igjen.
Lastmesteren syntes synd på ham og fortalte den nervøse kapteinen at han ikke trengte å bekymre seg, det var ikke noe galt med flyet. Så ble han bedt om å sitte i et hjørne, mens hoppmesteren gikk gjennom sjekklisten før hoppet. Flyet saktnet farten, og mannskapet åpnet dørene. Vinden ulte inne i flyet, turbulensen og brølet fra motorene fikk den uheldige offiseren til å trekke seg enda lenger inn i hjørnet sitt. Det grønne lyset ble slått på, og med ett var alle fallskjermjegerne borte, ut av døren og ut i tomme luften. Mannskapet lukket igjen kabinen, og det ble relativt stille der inne da dørene slo igjen. Med ett var kapteinen alene, med ingenting annet å ta seg til enn å tenke gjennom det han akkurat hadde vært vitne til. Da flyet hadde landet, ba mannskapet ham om å glemme det han akkurat hadde sett.
1958: Forberedelser til krig
Sovjet fortsatte å befeste sin makt over Øst-Europa, selv etter Josef Stalins død. Opprøret i Polen og Ungarn holdt vestlige militærplanleggere og politikere på alerten. Sovjets leder, Nikita Khrusjtsjov, ba om en egen avtale med Øst-Tyskland, en avtale som ville tvunget de allierte til å trekke seg ut av Berlin og skapt ytterligere spenninger mellom de to sidene.
Vesten nektet å gå med på Khrusjtsjovs krav, og det politiske klimaet ble stadig varmere. SF Berlin forberedte seg på hemmelig krig. Hvert team hadde et eget ansvarsområde, både i og utenfor byen. To team skulle forflytte seg nordover inn i fransk sektor og deretter krysse grensen inn i Øst-Tyskland når tiden var moden. To andre team skulle gjøre det samme fra den amerikanske sektoren i sør. De siste to teamene skulle bli i byen og lage vanskeligheter for okkupantene hvis de lyktes i å invadere Vest-Berlin.
Teamene hadde fordelen av å ha tilgang til den ypperste etterretningstjenesten i sitt operasjonsområde. Dessuten kunne de fysisk observere alt de trengte å vite bare ved å besøke hverandre. Hvert teamrom var overstrødd med kart, planer og modeller av både målene deres og grenseovergangene. Krysningspunkter var valgt ut fra østtysk sikkerhet og sannsynligheten for å kunne forsvinne i terrenget så fort de var over den nesten ubevoktede grensen. Målet var selvfølgelig å klare å krysse grensen uten å bli oppdaget.
Øvelser ble gjennomført for å teste teamets evne til å bo i byen og til å utføre hemmelig kommunikasjon og hemmelige oppdrag. De hadde mislyktes grovt dersom de ble arrestert av det tyske Polizei.
Hver enkelt soldat skulle forsvinne i byen og utelukkende kommunisere med de andre på sitt team via dead drop eller personlige møter med ujevne mellomrom. Teamets radiooperatør holdt kontakt med hovedkvarteret via en hemmelig, høyfrekvent radio av typen RS-6 fra et sikkert skjulested. Det var radiooperatørene som var mest sårbare, siden tyske og de alliertes myndigheter hadde egne peileteam som lette etter signaler fra mulige kommunistiske agenter i vesten. Alle radiobeskjeder skulle være korte og krypterte. Så fort en beskjed var sendt, måtte radiooperatøren pakke sammen utstyret og flytte det.
Under en øvelse skulle en av radiooperatørene (ved navn Frank) gå til sitt trygge skjulested, i dette tilfellet et veldig billig hotell i Kreuzbergdistriktet, for å sende en situasjonsrapport. Da han hadde hengt opp antennen, valgte han å sette ledningen rett i hotellets stikkontakt for ikke å sløse med verdifull batterikapasitet. Han hadde kryptert meldingen og ødelagt den opprinnelige beskjeden før han kom til hotellet, for å minske sjansen for at fienden skulle få tak i viktig informasjon dersom han ble «fanget».
Frank sendte beskjeden, det tok bare noen få minutter, men det var likevel nok til å gi «fienden» mulighet til å registrere signalet. Raskt pakket han ned utstyret og åpnet døren for å gå, bare for å oppdage at alle lyspærene på hele hotellet hadde sluknet. Radioens stikkontakt hadde fått sikringene til å gå. Plutselig fikk han enda en grunn til å sjekke ut tidlig, og siden han allerede hadde betalt regningen, forsvant han stille og rolig ut en sidedør.
Bare noen minutter senere kom en peilebil kjørende gjennom gatene for å finne ut hvor signalet kom fra. Det var nære på, men som de sa senere: Det var god trening.
Det var både spennende og skummelt å jobbe i byen. Enheten var konstant på vakt. Dersom de ble kalt ut i tjeneste, måtte de samles og være klare til å dra innen to timer, uansett når på døgnet det var. Teamet var bare fritatt for dette kravet når de trente i Vest-Tyskland eller i USA, men selv da kunne de kalles tilbake på kort varsel.
En av teamets største bekymringer var at hovedkvarteret skulle utsettes for et bakholdsangrep og miste tilgang til nødvendig utstyr. Derfor ble det gjort flere tiltak for å forhindre en slik situasjon. Ekstra våpen, kommunikasjonsutstyr, ammunisjon, eksplosiver og medisinsk utstyr ble lagret på forskjellige steder i byen. Hvert team hadde flere slike alternativer. Alt utstyret var gjemt på steder som var omhyggelig registrert og kamuflert, slik at bare soldatene kunne finne dem. I løpet av den tiden enheten var i drift, ble ingen av skjulestedene deres noen gang avslørt.
Én ting var å leve som en tysker i Berlin, mens man forberedte seg på å ødelegge mål eller drepe fiendens befal. Det var noe helt annet å overleve når oppdraget var utført, eller når én soldat ble avskåret fra de andre i teamet.
Flukt og unnvikelse var en del av treningen for alle soldater i spesialstyrken i Berlin. Oberstløytnant Roman T. Piernick planla det som kanskje var den ultimate testen av soldatene.
Fem «frivillige» ble kjørt i lastebil til et sted nord i Vest-Tyskland. De ble satt av midt i ingenmannsland, i uniformer uten merker, uten penger og uten identifikasjon. De fikk vite at de akkurat hadde rømt fra en fangeleir, og at de for enhver pris var nødt til å komme seg til Bad Tölz, 85 mil lenger sør, uten å bli tatt til fange av fienden. For å gjøre oppdraget litt mer spennende ble alle politimenn langs ruten deres varslet, og det ble utlovet dusør til dem som klarte å fange flyktningene.
Mennene skilte lag og la i vei uten noen form for hjelpemidler. I løpet av den første kvelden klarte alle å skaffe seg sivile klær og kvitte seg med uniformen for å gå i ett med den tyske sivilbefolkningen. En av soldatene skaffet seg fysisk arbeid for å tjene seg noen penger før han fortsatte reisen. En annen fikk skyss med noen studenter som skulle på ferie i en folkevognbuss, en tredje fikk sitte på lasteplanet til en lastebil som transporterte øl. I løpet av ti dager var alle ti trygt på plass i Flint Kaserne, hovedkvarteret til 10. SFG, rett utenfor Bad Tölz, der de fortalte om sine opplevelser. Mange av de tyske politimennene måtte tåle skuffelsen over å ha gått glipp av belønningen.
1961: En dråpe blir en hel flom
Berlin var roten til den største uenigheten mellom øst og vest. Byen var selve symbolet på forskjellene mellom to systemer, kommunistenes diktatur og det kapitalistiske demokratiet. Det var ikke til å unngå at byen ble en fluktrute for mange.
Østtyskerne var lei av undertrykkelse, og fattigdom fikk dem til å flykte til friheten i Vest-Berlin. Berlins indre bygrense var det eneste stedet det gikk an å krysse uten å søke tillatelse fra myndighetene. Fra slutten av andre verdenskrig og fram til rundt 1961 emigrerte mer enn tre millioner østtyskere til vesten, de fleste gjennom Vest-Berlin. Lederne i Øst-Tyskland og Sovjetunionen visste at de måtte tette lekkasjen som tømte landet for verdifull arbeidskraft. Avgjørelsen deres resulterte i «Berlinmuren».
Østtyske arbeidere ble snart stengt inne på alle kanter av patruljerende, væpnede soldater, svære tanks og et enormt piggtrådgjerde som effektivt skilte den sovjetiske sektoren av Berlin fra den allierte, vestre delen.
To soldater fra SF betraktet den vanvittige konstruksjonen fra motsatt side av elven Spree. De to funderte på noe annet enn om det nå var mulig å flykte fra Øst-Tyskland. De tenkte på oppdraget sitt.
Gjerdene langs grensen rundt Berlin var én ting, de gjorde det vanskelig å krysse grensen fra Vest-Berlin og inn i den østtyske landsbygda, men det skulle de alltids klare likevel. Den enorme muren som var i ferd med å reise seg foran dem, ville derimot effektivt forsegle bygrensen mellom Øst- og Vest-Berlin. Den ville hindre arbeidere i å gå på jobb, dele hele familier og sørge for at østtyske borgere ikke lenger kunne gå over til det fristedet Vest-Berlin tilbød dem.
«Det kommer til å bli vanskeligere nå», sa den ene. «Vi må lære noen triks av Houdini for å komme over der.»
«Jepp», nikket den andre enig. «Men jeg er sulten. Vi må få tak i en snitsel eller noe.»
Krigsplanleggingen kunne vente. Nå var det på tide å pleie kropp og sjel.
