En britisk småbil i golfklassen. Det tørreste, villeste stedet i verden. Ingen grunn til at dette skulle gå galt.
Det var rundt klokken to på natten jeg la merke til de glødende krusifiksene.
Midt på natten, mens jeg kjørte nordover langs den panamerikanske hovedveien, et eller annet sted dypt inne i Atacamaørken, kommer de susende langs siden av veien, 2,5 meter høye, lysende og truende. Når man har kjørt 18 timer i strekk, kan hjernen begynne å fungere på rare måter, men jeg må innrømme at de glødende korsene, de hadde jeg ikke opplevd før. Jeg setter ned farten for å påkalle Herren og bekjenne mine jordlige synder, men innser med lettelse at korsene ikke er noe overjordisk. De er derimot de merkeligste minnesmerkene jeg har sett: digre, hjemmelagde krusifiks surret inn i selvlysende teip. Noen sier det med blomster …
Uansett, hvis målet med glødofiksene er å minne nattlige sjåfører om deres egen dødelighet, så funker det. I løpet av de 1600 kilometerne vi har reist nordover fra hovedstaden Santiago, har jeg prøvd å skjønne hvordan så mange sjåfører kan ha møtt sitt endelikt på veiene i Chile. Det er tross alt ikke så mange stup eller livsfarlige, uoversiktlige svinger her. Chiles veier er ofte rette og pregløse, og selv om du skulle kjøre av asfalten, er det mer sannsynlig å ende opp full av sand enn brettet rundt en lyktestolpe. Men i mørket i ørkenen, blant alle de glødende korsene, blir det tydelig hva som er grunnen. Lastebiler. Veteranlastebiler fra ulike tidsepoker utgjør størstedelen av Chiles veitrafikk på landsbygda. De tøffer seg vei opp slake skråninger, ikke stort raskere enn gangfart. Hvis ikke du ønsker å komme frem dit du skal rundt et tiår senere enn du har planlagt, må du før eller siden kjøre forbi. Og akkurat idet du gjør det, hver eneste gang, selv på tilsynelatende rette veier, dukker det opp en ny lastebil fra en usynlig dal i landskapet, i motgående kjøreretning og i usannsynlig høy fart, mens den tuter og blinker og nekter å sette ned farten. Litt dårlig timing på forbikjøringen, så får du ditt eget lysende krusifiks.
Atacamaørkenen krever en bil som kan kjøre forbi, og vi hadde en: en ny femdørs Mini Cooper S. En snasen liten turbobrite som heldigvis har mer enn rikelig med trøkk når du prøver å finne nåløyet mellom to lastebiler med en relativ fart på 240 km/t. Greit nok, en gentrifisert småbil fra Storbritannia kan kanskje virke som et underlig valg når man skal ut i Chiles ødemark, men denne lille Cooperen var den siste delen av en merkelig, interkontinental historie som begynte for 50 år siden. Denne lille Cooperen var faktisk på vei for å møte forfedrene sine. Eller, forhåpentligvis.
Vi var på vei til et av de underligste kapitlene i britisk bilindustri (og det er ingen overdrivelse å si at det har vært en del av dem). På sekstitallet, i et forsøk på å stimulere vekst i industrien i Arica – en avsidesliggende utpost ved kysten, fem dager nord for Santiago, rett ved grensen til Peru, på den andre siden av en stor, ugjestmild ørken – ga de chilenske myndighetene store skattefordeler til alle som hadde lyst til å bygge biler der. Så chilenerne tok en telefon til British Motor Corporation, som hadde vasset i penger siden den banebrytende og ekstremt populære Minien kom i 1959, og sa: “Hypp på å bygge noen Minier her, eller?” Og BMC sa: “Selvsagt, hvorfor ikke? Dere har en del stål der, ikke sant?” Og chilenerne sa: “Øh, nei. Ikke noe stål i Arica, gitt. Men kunne vi laget dem i glassfiber?”
Hvilket de gjorde. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse når jeg forteller at dette ikke var det mest lønnsomme prosjektet i historien – ikke minst fordi Arica var så langt fra Chiles hovedbilmarkeder, at kostnaden for å frakte bilene til Santiago med fly, spiste opp hele profittmarginen. Det kan kanskje være en nyttig lekse om ikke å legge bilfabrikken din midt i en ørken. Gjennom et drøyt tiår med produksjon bygget BMC bare noen få tusen Minier i Arica (det virker ikke som om noen vet nøyaktig hvor mange), før de pent og rolig stengte fabrikkdørene tidlig på syttitallet. Men det var ikke et helt mislykket prosjekt. Miniene i glassfiber fikk god omtale for at karosseriene ikke rustet – ikke at rust var et problem i en region uten regn eller fuktighet – og ikke fikk bulker hvis man var litt uheldig på parkeringsplassen. Dessverre hadde glassfibermodellene, ifølge en samtidig kommentator, en tendens til å “brekke i to” ved større kollisjoner. Dette kan kanskje forklare hvorfor de få Miniene som kom fra den søramerikanske fabrikken, var de eneste av de rundt fem millioner «originale» Miniene som ble laget av glassfiber i løpet av bilens femti år lange produksjon. Hvilket på en måte gjør dem til samlerobjekter. Ambisiøse, men elendige. Et veldig TopGear-aktig samlerobjekt.
Derfor bestemte vi oss for å kjøre en ny Mini (definitivt ikke laget i glassfiber) fra Santiago til Arica, 2500 km tvers over Atacamaørkenen. Der var planen å finne en opprinnelig Mini i glassfiber. En enkel plan, med noen få, små problemer. Nummer én: de morderiske lastebilene. Nummer to: Ingen ante om det fremdeles fantes noen Minier fra Arica. Og nummer tre: den vanvittige størrelsen på Chile.
Chile er svært. Utenfor Santiagos grønne daler, ute i Atacamaørkenen, dukker det opp et nytt tettsted hver gang du har kjørt rundt 150 km. Mellom dem er det digre områder med ingenting annet enn sand, stein, fjell og mer sand. Hvis det får landskapet til å høres kjedelig ut, så er det ikke det. Chile er ufattelig langt (over 38 breddegrader, noe som gir landet rekorden for planetens lengste land fra nord til sør) og er et geografisk mesterverk av dimensjoner: over seks tusen meter høye vulkaner dekket av snø, store saltsletter med hvit overflate full av sprekker, elegante, endeløse sanddyner. Det er hypnotiserende på et primitivt nivå, en opphøyd ro full av villskap mot en forhistorisk bakgrunnspalett.
Dimensjonene forstyrrer romfølelsen. Selv i dagslys er veien nordover (jepp, det er bare én) så lang og blottet for referansepunkter at varmedisen fra veien gjør at du blir desorientert og mister all forståelse for avstand: hvor langt du har kjørt og hvor langt du har igjen. Minien burde ikke egentlig være en spesielt egnet bil til dette oppdraget. Den gamle tredørs Cooper S-en var, selv om den var underholdende å kjøre, en beskjeden hot hatch, en bil for B-veier, ikke for karrig og ufruktbar ødemark. Men MkIII-Minien – spesielt femdørsutgaven – har en ny og velkommen modenhet, og evnen til å absorbere kilometer etter kilometer istedenfor å yppe til krangel med hver tomme av asfalt. Heldigvis har den god kjøreøkonomi også. Det er ikke så mange bensinstasjoner her ute. Du fyller tanken når du kan.
Og vannflaskene. Atacamaørkenen er, med unntak av Antarktis, verdens tørreste sted. Deler av den har ikke hatt regn på fem hundre år. Den er ubeboelig, nærmest utenomjordisk. Vi krysset en dal med det klingende navnet Månedalen, et psykedelisk, Dalí-aktig sted med et skjær av lilla, dannet av sand og stein. Det var her NASA testet prototypen til Mars-roverne sine. Det er en god oppsummering av den nordlige delen av Chile. Men på Mars er det så vidt vi vet ingen lamaer eller flamingoer. Chile har begge deler.
For der var lamaer, og der var flamingoer, og lukten deres var ei god. Neste dag snublet vi over et titalls lamaer som gresset på den salte, sparsommelige vegetasjonen sør for San Pedro de Atacama, tre kilometer opp på den karrige høysletta Altiplano, med svære vulkaner i horisonten, og en bris som virvlet støvet høyt opp i luften. Vi parkerte i le for lamaene, og det var tydelig at disse dyrene ikke var så nøye med personlig hygiene. Men når det er sagt – hvis jeg gikk rundt med en diger, tykk pels i 35 °C, hadde jeg vel ikke duftet roser, jeg heller.
Den største i flokken (som vi selvsagt umiddelbart døpte «Dalai») la hodet på skakke og kikket mot Minien. Han leverte et godt innøvd snøft, før han skubbet haremet sitt vestover på sletta.
“Ja da, dere tror kanskje dere er tøffest i gata, med ‘air condition’ og ‘cruise control’ og greier”, virket det som snøftet skulle bety. “Men dere er faktisk ikke i Kensington lenger. Vi har vært her i tre millioner år, lille venn, og vi kommer til å være her i tre millioner til. Så opp på sykkelen din igjen.” Jeg har hørt at noen kan få rare hallusinasjoner i stor høyde. Glad jeg ikke er en av dem.
Flamingoene virket mindre negative til Minien. De strakte de lange halsene sine mot oss noen sekunder før de dukket hodene tilbake i det kjølige, blå vannet i den salte lagunen sin. Når jeg tenker meg om, er egentlig flamingoer litt Mini-aktige, rosa spradebasser som de er. Men de luktet ikke stort bedre, der de sto i en svovelholdig lagune som stinket som kabinen på en jumbojet etter en 12 timer lang flytur. Flamingoegg må være blant de mest stinkete i verden.
Politimannen som stoppet oss i nærheten av grensen til Bolivia så sint ut. Lamasint. Store solbriller, stor pistol, stor bart. Han signaliserte at vi skulle rulle ned vinduet. “Documentos”, bjeffet han og banket på taket av Minien med en diger knoke. Jeg leverte Miniens papirer, og politimannen så gjennom dem noen minutter i stillhet, uten tvil mens han vurderte i hvilket av kroppens hulrom han skulle begynne å lete etter den bolivianske kokainen jeg hadde med meg. Han ristet på hodet og pustet sakte ut.
“Farzan. Few-rouse”, sa han høytidelig.
“Farzan few-rouse?” spurte jeg og antok at dette var spansk for «ned med buksa, kompis, kjappa på, jeg har ikke hele dagen.» Men så brøt han ut i et digert smil.
“Farzan. Few-rouse!” gjentok han og dunket på taket med en neve. “Farzan few-rouse!”
Så skjønte jeg det. “Ah, Fast and Furious?”
“Si!” Han slo til soltaket på Minien så hardt at jeg trodde neven skulle gå gjennom. “Fin bil. Vin Diesel! Fast and Furious!”
Hvis man ser bort fra de allestedsnærværende lastebilene, er det pickuper og stasjonvogner som dominerer bilparken her, et spekter av gamle Toyotaer og Nissaner utsmykket med moderne og tvilsom kinesisk styling. Blant disse praktiske kjøretøyene ser en Mini med hele katalogen av kjøre-fort-deler – spoilere, feite alufelger, hele smæla – ut som et eller annet fra en Hollywood-biljakt.
Vi visste at Dakar-rallykaravanen var et eller annet sted i nærheten, på vei nordover gjennom ørkenen fra Antofagasta til Iquique. Men «et eller annet sted i nærheten» i Chile kan fort bety 300 km fra veien eller på den andre siden av en diger fjellkjede. Så det kom som litt av en overraskelse da vi stoppet ved siden av veien, midt i gokk, og ble passert av en Mini Dakar Countryman, med chilensk flagg på panseret, på vei langs landeveien mellom fartsetappene. Vi tok opp jakten. Dakar-deltakere kan ikke kjøre fortere enn 120 km/t på offentlige veier, ellers hadde vi aldri hatt en sjanse – og til slutt greide vi å innhente dem på en spesielt vill veistrekning. Sjåføren og navigatøren ga oss en begeistret tommel opp og beæret oss med et vennskapelig katt og mus-løp, helt til carabineros vinket dem fra veien og ut til nok en anstrengende ørkenetappe. Boris Galafuli? og Filipe Palmeiro, takk for at dere var så greie og lot oss ta noen bilder. Og at dere bare presset oss litt av veien.
Hvordan prøver du å finne en gammel bil som du ikke vet om eksisterer, i en by i utkanten av en gudsforlatt ørken? I løpet av de fem dagene og 2500 kilometerne det tok å komme til Arica, hadde jeg ikke blitt noe klokere på hvordan vi skulle finne en original Mini i glassfiber. Det finnes ingen Mini-klubb i Arica, og ikke engang BMWs egne spioner i Chile hadde greid å finne en bil bygget i Arica, eller i det hele tatt slå fast om det fantes noen igjen. Vitenskapelig anlagte som vi er, begynte vi rett og slett å tråle byen frem og tilbake, gjennom boligstrøk der det fort ble tydelig at Arica har veldig mange gater. Vi innså også at å forsøke å finkjemme alle sammen kun ville resultere i a) komplett galskap og b) lynsjing utført av de mest mistenksomme blant lokalbefolkningen. Siden vi visste at den gamle Minien hadde rykte på seg for mekanisk utholdenhet, begynte vi å lete hos lokale skraphandlere. Vi fant snart ut at Arica tydeligvis har veldig mange av dem, og at et forsøk på å lete hos alle sammen ville resultere i a) stivkrampe og b) å bli spist av de gigantiske fuglene som svevet over dem.
Uten gode ledetråder dro vi mot stedet der den opprinnelige Mini-fabrikken lå, et sted i det gamle industriområdet ved sjøen. Dette må være det rareste stedet i verden som har produsert Minier. Kanskje det rareste stedet som har hatt bilproduksjon i det hele tatt. Noen runder rundt i distriktet ga oss ingen Mini-relaterte spor, så vi begynte å banke på dører og spørre om noen husket den gamle fabrikken eller hadde sett en gammel Mini i det siste. De første fem vi snakket med så på oss som om vi hadde bedt om å få låne yngstedatteren til et gelébrytingsshow, men den sjette var vi mer heldig med.
Klart, sa han, Mini-fabrikken var rett her, bak den muren. Men hvis du prøver å finne en av de gamle bilene, bør du snakke med en fyr som bor utenfor byen og har en haug med gamle biler. Kanskje han kan hjelpe dere. Så vi satte kursen ut av byen, og til slutt kom vi til en tomt med nettinggjerde, full av merkelig, gammelt metall – en Studebaker fra femtitallet, en Chevrolet 42-modell, et par Forder fra mellomkrigstiden, til og med en BMW Isetta. Men ingen Arica-Mini. Ingen Mini av noen type. 2500 kilometer gjennom ørkenen på jakt etter noe som ikke finnes. På tide å innrømme nederlaget.
“Så dere er ute etter en Mini?” En solbrun kar med amerikansk aksent dukket opp fra en låve på den andre siden av veien. Ryktene sprer seg visst fort i Arica. “Naboen har en i verkstedet. Men jeg er redd den ikke akkurat er i … topp stand. Bli med meg.”
Fyren, en chilensk-kanadisk bilfanatiker som heter Pier, viser det seg, hoppet på en motorsykkel og tok av som en rakett oppover veien. Vi fulgte etter ham, opp en fjellvei, til vi endte opp på en gård med utsikt over Arica. Og der, i et støvete skur, sto den: en original Mini, utvilsomt i glassfiber, utvilsomt med behov for reparasjon. Eller, det var vel egentlig tvilsomt om det i det hele tatt ville vært mulig å reparere den. Den hadde ikke noe interiør verdt å nevne, og den var dekket av minst ti år med grå ørkenskitt og spindelvev. Men det var uten tvil en Arica-Mini, og det babyblå karosseriet var, selvsagt, like rustfritt som dagen det forlot fabrikken bare noen kilometer ned i gata. Et passende, uprangende minne om et merkelig lite kapittel i bilhistorien.
Når jeg ser på den gamle, skitne Minien, er det to tanker som slår meg. Én: For et eksepsjonelt og tidløst design det var på den opprinnelige Minien. To: Jeg har eksepsjonelt liten lyst til å kjøre 2500 kilometer over ørkenen i Chile med en.
Greit nok, den nye Minien har kanskje ikke den elegante enkelheten til forgjengeren, men tenk på dette. Den lille, fornemme britiske bilen – en bil tegnet for forstedene nord for London snarere enn ødemarka nord i Chile – tok oss med gjennom et av de villeste landskapene i verden, over grusveier og sand, uten problemer. Greit nok, en Defender eller en Hilux hadde kanskje gjort den røffeste delen av jobben med litt mer autoritet, men ingen av dem hadde vært i nærheten av like gode til å komme seg forbi lastebilene på hovedveien.
I senere år har BMW stått i fare for å ødelegge alt de oppnådde i de første årene med Minien. Countryman, Paceman, Roadster og Coupe har ikke vært så gode forbilder for merket. Men denne femdørsvarianten er, endelig, et verdig tilskudd i Mini-stallen. Den er like manøvrerbar som tredørsversjonen, det er plass til masse kamerautstyr i tillegg til en og annen haiker, og det beste av alt er at den definitivt ikke knekker i to hvis du skulle være uheldig. Den er en eksportvare Storbritannia kan være skikkelig stolt av. Den er rett og slett et prakteksemplar.
Som Chile selv. For et land: natur som tar pusten fra deg, vennlige folk, vidunderlig forlatt på alle måter. Minien gir deg biltur på sitt ypperste, friheten til å kjøre til utkanten av sivilisasjonen, og enda lenger, hvis du skulle ønske det. Og hvis du gjør det, husk: Ta med nok vann, fyll bensin på alle bensinstasjoner og ha vinden i ryggen når du møter lamaer.
