Slik trengte romerne gjennom selv den tykkeste mur for å skape et keiserrike.
Gjennom flere århundrer utvidet romerske felttog Det romerske riket, senere Det romerske keiser-riket. Romerne hersket over enorme landområder i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Takket være en veltrent hær, godt ingeniørarbeid, spissfindig teknologi og snarrådige taktikker skapte de seg et formidabelt rykte.
Når det gjaldt å bryte seg gjennom murene for å erobre byer og fort – borger var ikke oppfunnet ennå – satte romerne alle disse ingrediensene på prøve. Dessuten forbedret de gammelgreske krigsmaskiner og fant i tillegg opp sine egne.
En romersk beleiring begynte som oftest med at soldatene satte opp en leir med vakttårn og egne fort for å hindre fienden i å motta mat og forsterkninger. Romerne forsøkte også å stanse fiendens vannforsyninger ved å grave nye elveløp eller nye ganger til eventuelle underjordiske vannkilder.
Dersom sult, tørst og fortvilelse ikke fikk fienden til å overgi seg, angrep soldatene med forskjellige krigsmaskiner, som for eksempel trillende tårn. Disse tårnene hadde ofte en gangbro som var så høy at romerne kunne løpe direkte over fiendens forsvarsmur. Ved hjelp av rambukker og entrehaker kunne romerne rive fiendens murer, og de brukte katapulter og ballister til å kaste steiner eller jernbolter på fiendens forsvar.
Ingeniørarbeidet var også viktig. Noen ganger ble det gravd tunneler under murene, slik at fundamentet kollapset, og muren dermed raste sammen.
Men blodbadet var slett ikke over når byen eller fortet endelig var erobret. De overlevende ble ofte drept, tatt som slaver eller fikk høyre hånd kappet av slik at de ikke lenger kunne bruke våpen. Ifølge romersk lov mistet fienden all rett til å overgi seg så fort den romerske rambukken berørte muren. Er det rart at enkelte overga seg så fort romerne kom?
Hetebølger og enorme klør
Dersom du allerede synes at romersk krigføring var oppfinnsom, skal du vite at beleiringen av Syrakus (214–212 f.Kr.) tok taktikken deres til et helt nytt nivå, da den greske matematikeren og oppfinneren Arkimedes befant seg blant motstanderne.
Siden Syrakus (som ligger på øya Sicilia) var beskyttet av havet, brukte romerne et flytende beleiringstårn kalt en sambuca. Ved hjelp av dette beleiringstårnet senket de stiger ned på murene. I mellomtiden satte imidlertid Arkimedes på plass Arkimedes’ klo – en klo som er beskrevet som en kran med en klo som rakk ned til vannet, slik at den kunne brukes til å velte de romerske båtene. Ifølge legenden brukte Arkimedes også bronse- og kobberskjold til å reflektere sollyset for å sette fyr på fiendens seil.
Om Arkimedes virkelig brukte de varme strålene på denne måten, har vært et omdiskutert tema siden renessansen. Det fantes nemlig ingen mulighet for at romerne selv skulle oppklare mysteriet, siden den 75 år gamle vitenskapsmannen ble drept av en romersk soldat da byen falt – til tross for at general Marcus Claudius Marcellus hadde gitt ordre om at han skulle spares.
Arkimedes klo senker et romersk skip.
Kamp om maten
Romerne var ikke fremmede for beleiringer, og de var heller ikke redde for å prøve å lure sine egne fiender til å overgi seg. Da gallerne – fra det som i dag er Frankrike – invaderte Roma på slutten av 300-tallet f.Kr, visste de at den eneste muligheten de hadde til å beseire den mye større, romerske garnisonen var å sulte soldatene ut. Romerne forsøkte da å overbevise gallerne om at de hadde overflod av mat ved å kaste brødskiver over murene.
Da Hannibal beleiret den romerske byen Casilinum under det første slaget om Capua i 212 f.Kr, pløyde han opp åkrene mellom hæren og bymurene slik at fienden ikke engang skulle ha gress å spise. For å lure Hannibal til å tro at de hadde nok mat fram til høsten, kastet soldatene frø ned på den nypløyde jorda.
