Atlanterhavsveien på sykkel

Atlanterhavsveien er kåret til en av verdens  mest spektakulære bilveier. Du vil snart oppdage at den er enda flottere på sykkel.

Ingen vellykket start på turen. Vi har ikke engang forlatt Storbritannia ennå, og vårt norske sykkeleventyr henger i en tynn tråd.

Kvelden før vi skal reise, får jeg en telefon fra Cyclists redaktør, Stu. Han har fått en telefon fra turistkontoret i Kristiansund. Roar Harsvik, vår kontaktperson, er ikke lenger sikker på om vi bør komme.

Alle flyreiser er booket, hotellrom er bestilt, jeg har pakket ned sykkel og Berlitz’ sin norske ordbok – vi må reise. Det meldes om dårlige værforhold, og Harsvik er bekymret for om det vil bli for vanskelige forhold for sykkelturen vår. Vi argumenterer med at vi er britiske og har god erfaring med sykling i dårlig vær. Ingenting å bekymre seg for – bare å ta med litt ekstra varme klær. Men nå snakker vi om Norge, og vi innser snart at vår og Harsviks definisjon på dårlig vær kanskje kan være litt forskjellige.

Kristiansund ligger i en labyrint av viker og øyer som former en  spektakulær kystlinje cirka 320 km nord for Bergen. Bergen ligger på samme breddegrad som Shetlandsøyene som befinner seg cirka 960 km nord for London. Når mannen fra Kristiansund melder om dårlig vær, snakker  han ikke om en regnskur. Han snakker om Tor, tordenguden som rår over været, og som gir oss en forestilling med værforhold man vanligvis bare ser i Hollywoodfilmer  – og på vestlandskysten i Norge.

Selv den lokale sykkelklubben fra Kristian­sund som har tilbudt seg å være vertskap for sykkelturen, har betenkeligheter med å sette ut på de værutsatte veiene langs norskekysten. Og disse gutta stammer direkte fra vikingene.

  Vi sjekker værmeldingen på nett og tar en kjapp telefon til turistkontoret i Norge for å få vite den nøyaktige betydningen av ordet  «orkan». Vi sjekker flybilletter. Beklager, ingen refusjon. Fotografen ringer og spør hva som skjer. Til slutt får vi en telefon fra redaktøren i Cyclist: «Det er ingen vei tilbake. Vi reiser.»

Brobyggere

Atlanterhavsveien er et mirakel av moderne ingeniørkunstverk. På bare åtte kilometer inkluderer den åtte broer og en overflod av overganger og veiforbindelser mellom masse småøyer. Et asfaltbånd som slynger seg gjennom og ruller seg over tøffe kystlandskap.

Da denne veien sto ferdig i 1989, med alle sine imponerende broer, spilte den ofte hovedrollen i bilreklamer på TV, og avisen The Guardian rangerte den øverst på sin liste over verdens vakreste bilveier.

Veien forbinder det norske fastlandet til Averøy. Ved siden av Averøy ligger en annen øy der vi finner Kristiansund, en by med ca. 23 000 innbyggere. Averøy og Kristiansund er forbundet med en 5727 meter lang tunnel, bygget i 2009, Atlanterhavstunnelen. Vi befinner oss på en forblåst flyplass i Kristiansund etter å ha byttet fly i Oslo.

Hotellet ligger heldigvis like ved flyplassen, og rett etter innsjekk tar vi oss tid til å pakke ut sykler og utstyr før vi synker ned i sengene og slukker lysene.

Neste morgen samles vi i frokostsalen på Rica Hotel, og magen min jubler av glede ved synet av grøt og pannekaker. Roar Harsvik er på plass for å møte oss sammen med Eivind Hestad og Radomir Jankov, to lokale syklister som skal vise oss reiseruten. Begge har en fysikk som ser ut til å være støpt i stål.

Frokost for tøffinger

Stu var bekymret over dette urovekkende prosjektet fra før, og uten skikkelig middag kvelden før, følte han tydeligvis for å innta en kaloririk frokost og en tredje kopp med kaffe. Idet dagens rute diskuteres, stiger min spenning ytterligere da jeg får vite at Atlanterhavsveien i  2005 ble kåret til århundrets byggverk i Norge. Jeg lurer litt på hva som ville blitt kåret til århundrets byggverk i Storbritannia. Personlig ville jeg satset pengene på at det ble Stus enorme frokostbagett.

  Det er ikke tillatt å sykle gjennom Atlanterhavstunnelen, så vi starter med en kjøretur fra Kristiansund til Averøy og videre til vårt utgangspunkt ved Bruhagen. Så langt har «Tor med hammeren» uteblitt til alles store  lettelse. Faktisk har gløtt av blå himmel begynt å åpenbare seg for oss. En siste sjekk på kartet, og det blir bestemt at vi tar Fv64 mot Atlanterhavsveien og deretter følger kystlinjen før vi skjærer over og passerer Atlanterhavsveien for andre gang. Vi fortsetter rundt Averøy for å avslutte ved Bruhagen.

En sterk motvind ispedd rå, isende kulde slo umiddelbart mot oss da vi startet. Her var det ikke rom for noen rolig og behagelig start med lett oppvarming. I en to–og–to–formasjon vekslet vi på å ligge i front for å dele på jobben der vi kjempet oss framover i en tilsynelatende villmark i form av en rullende vei som slynget seg gjennom et storslagent, steinkledd landskap.

Selv om veibanen er god (noe som ikke overrasker når man er vokst opp like ved en av Englands største motorveier), er det en utrolig hard kamp å kjempe mot naturkreftene. Som syklist har jeg brukt mang en sesong i ly av høye fjell. Men dette landskapet og havets truende kraft står i stor kontrast til Europas fjellkjeder. Det har en energi og en mystikk jeg aldri før har opplevd. Da de første glimt av hav kommer til syne, får jeg problemer med å holde  oppmerksomheten på veien foran meg, ettersom blikket bare vil trekkes mot den endeløse horisonten.

Det er mindre enn 16 km til Kårvåg, bygda med sine 300 innbyggere som vokter  den østlige innfallsporten til Atlanterhavsveien. Selv om trafikken er grei, plages vi av vinden som blåser sterkt gjennom Kuholmen, over Lille Lauvøysund bro og mot Lille Lauvøy. Jeg huker meg sammen for å senke tyngdepunktet, mens virvlende skyer synker ned over oss og sluker vår verden. Med redusert sikt og sviktende styrkefølelse i beina tar vi en kort pause på utkikkspunktet ved Geitøya. Vi må ta på oss regnjakker. Vi skuer utover mot havet for å ta inn utsikten, men det som fanger vår oppmerksomhet, er stormen som er på vei innover mot oss.

Syklister i motvind

Etter hvert som vi beveger oss over den lille Eldhusøya og Lyngholmen, forvandler tåken seg til små regndråper, og idet vi ankommer Ildhusøya, øser det ned. Men selv i dette været er det umulig å ikke la seg imponere av de rufsete, naturskjønne omgivelsene. Og helt i tråd med legenden ble denne veien truffet av ikke mindre enn 12 orkaner under byggingen, i perioden 1983-89. Mens regnet fryser til is og blir til hagl, tviler jeg ikke et sekund på at den informasjonen stemmer.

Vi er nå redusert til små kryp som klatrer opp en åtte prosent stigning over Storseisund­brua. Den bøyer seg utover mot havet som om den prøver å unngå kommunegrensen mellom Averøy og Eide som går under den. På toppen kan vi se horisonten av fjellene lenger inne i landet. Vi kan også se en tynn stripe ubeskyttet vei foran oss som nå angripes av bølger, etter hvert som havet stadig blir røffere.

Etter Hulvågen og over Skarvøya og Strømsholmen – små øyer som knapt er brede nok til en vei  – vender vi tilbake til fastlandet etter den 119 meter lange broen over Vevangstraumen. En stor lettelse skyller over oss, ikke bare fordi vi ikke har blåst på havet, men fordi vi kan se en liten lysning på himmelen. Det føles som om vi er godkjent og har fått aksept av Balder, kjent i norrøn mytologi som lysets gud.

Vi fortsetter å klamre oss fast til kysten på den smale Fv242 med sin spektakulære havutsikt over steinete holmer og over Fv663 til Farstad, der Hestad forteller oss om et lokalt ritt som går over Atlanterhavsveien, rundt Averøya og tilbake til Farstad. Til tross for rittets mangel på stigninger kan jeg lett forestille meg hastigheten, de utsatte veistrekningene og det høye turtallet like fra start.

Og omtrent på samme tid oppdager jeg at Jankov faktisk er duoens outsider. Hans lavmælte framtoning står i sterk kontrast til hans utholdenhet, som også har ført ham hele 540 km på sykkel fra Trondheim til Oslo på bare 14 timer.  Jeg prøver å engasjere meg i samtalen, men matematikken tar kontroll over sinnet mitt og regner fort ut at det blir en gjenomsnittshastighet på 40 km i timen!

Vi tar en skarp høyresving inn på Fv235 mot Hustad, og jeg kan ikke hjelpe for at jeg lovpriser lokalkunnskap da Stu og jeg med dårlig timing svinger opp i fronten for å møte en prøvende motvind og nok en stigning. Da de markante gule og sorte fargene til Norodd sykkelklubb tar ledelsen igjen, eier jeg ikke skam, der jeg ligger i ly bak Jankovs sterke rygg, mens Stu søker ly bak han til venstre.

Da vi tidlig om ettermiddagen ankommer Bud, brer det seg en avslappet følelse i oss alle, og en egen ro fyller luften. Det er rart å forestille seg at en så liten og sjarmerende bygd faktisk var den viktigste handelshavnen mellom Bergen og Trondheim i det 16. og 17. århundre. Og for første gang i dag så varmer sola. Et øyeblikk nyter vi utsikten, mens vi lever oss inn i historien om den beryktede Hustadvika. Stedet der havet etter sigende skal skjule utallige skipsvrak som ikke har mestret møtet med denne steinete kystlinjen.

Det blir lunsj på den berømte Bryggjen i Bud, og det er ingen overraskelse at mange av Buds innbyggere fortsatt lever av fiske. Jeg må praktisk talt spidde fisken min selv, for at den ikke skal hoppe ut av tallerkenen, så fersk er den.

Siste etappe

Vi vinket farvel til Bud og fulgte Fv664 sørover mot bygda Tornes som ligger ved munningen av Frænfjorden. Jeg drømmer meg bort igjen da jeg ser over min høyre skulder, mot øya Gossa. Akkurat da kjører Harsvik forbi oss i sin trofaste VW Caddy og roper rungende det jeg trodde var «britpop» ut av det åpne vinduet. Tempoet er litt raskere nå siden vinden har løyet litt, og jeg skal akkurat svare med et par vers av Wonderwall da jeg oppfatter at  det var «britpipe» han ropte. Han refererte til rørledningen på Langeled som starter akkurat der vi passerte. Rørledningen er svimlende 1200 km lang og går fra Nyhamna på øya Gossa til Easington i Durham. Den leverer  20 % av Storbritannias gassbeholdning. Hvordan de kan klare å senke den 1100 meter under havet, er mer enn jeg kan fatte. Noe å tenke på når jeg skal sette på varmen for vinteren.

Vi setter kursen østover (garantert fri for britpop)der vi ser rorbuer med gresstak og veier som smyger seg bortover, og vi passerer så vidt 70 km i timen. Vi kjører nesten forbi krysset der vi skal ta inn på Fv64, og fortsetter vår festparade hele veien til Eide, mens vi bare senker farten akkurat nok til at vi kan få med oss alle herlighetene i Kvernesfjord.

Da vi finner veien tilbake til Atlanterhavs­veiens begynnelse, avslører landskapet seg i all sin prakt – i sterk kontrast til den disige verdenen vi ankom for noen timer siden. Den slangeliknende veien som går over kronglete og steinete springbrett, ligger der like foran oss.

Vi gir bånn gass da vi kommer til den første broen og jager våre lange skygger over den legendariske åtte kilometer lange strekningen. Garmin 800 er nå helt blå, med unntak av en tynn vertikal linje på midten. Ingenting annet forstyrrer utsikten. Det er bare oss, veien og havet.

Michael Cotty er en eventyrer på to hjul som mer enn gjerne ville ofret et varmt laksemåltid for en time eller ti på sykkelen.