I halvparten av sin tid som uavhengig nasjon har Latvia vært okkupert, men landets vakre art nouveau-bygninger har heldigvis overlevd den brokete fortiden.
Det må være få land på jorda som er mer besatt av historie enn Latvia. Dette lille landet på østkysten av Østersjøen har hatt mer enn sin rettferdige andel av bemerkelsesverdige hendelser, det være seg som middelalderens Livland, en stat styrt av korsfarende riddere og prester fra Den tyske orden, som en provins i det russiske imperiet hvor tyske baroner nøt total dominans, eller siden 1918 som en uavhengig stat. Selv da fortsatte historiens strømninger å flyte over Latvia, slik at når republikken på to millioner mennesker (medlem i EU og NATO siden 2004) feirer sitt hundreårsjubileum i 2018, har landet vært okkupert i halvparten av de 100 årene, først av Sovjetunionen i 1940, deretter av Nazi-Tyskland og så på nytt av Sovjet, og fikk uavhengighet først i 1991.
Et av den legendariske Art nouveau – kunstneren Eisensteins sitt mesterverk.
Gjennom historien har det økonomiske og politiske sentrum i regionen vært hovedstadsbyen Riga, den eneste virkelige metropolen i de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen. Riga har vært en viktig havneby siden begynnelsen av det 13. århundret og en av de ledende medlemmene i Hansaforbundet, og har alltid til en viss grad vært en stat i staten. Den britiske marinen var avhengig av tømmer, tjære og hampetau fra Riga, så på slutten av 1700-tallet var mange av de ledende kjøpmennene i Riga britiske.
Rigas økonomiske viktighet er alltid blitt gjenspeilet i arkitekturen, med gamlebyen fra middelalderen omgitt på alle sider av distrikter med svært forskjellig karakter, som trearkitektur i skandinavisk stil, barokke kirker og mange eksempler på sovjetisk brutalisme.
Det var i de første årene av det 20. århundret at en enestående overflod av både rikdom og befolkning skapte vilkårene for en av de mest bemerkelsesverdige arkitektoniske oppsvingene i europeisk historie. Mellom 1897 og 1914 ble Rigas befolkning nesten doblet og kom opp i 530 000. I sammenlikning hadde Stockholm på den andre siden av Østersjøen en befolkning på 350 000 og Tallinn, hovedstaden i nabolandet Estland, bare 140 000. Den var også ekstremt kosmopolitisk, med en befolkning som ved overgangen til det 20. århundret var 45 prosent latvisk, 23 prosent tysk, 16 prosent russisk og 6 prosent jødisk.
På en måte som kan minne om Haussmans gjenoppbygging av Paris, som skapte forutsetninger for det første art nouveau-oppsvinget i Europa, ble forfalne gamle bydeler i Riga revet, et system av brede bulevarder ble anlagt, og offentlig transport, kloakksystem og elektrisitet ble introdusert.
Alt som krevdes for å gjøre denne relativt moderne byen klar for det nye århundret, fullt av penger, var bygninger, og i den hensikt ble det rettet en appell til i hovedsak tyske arkitekter (pluss sporadiske russiske og et økende antall latviere som hadde studert under russiske mestere), som ble gitt oppdrag så snart de kunne påta seg dem. Blant de mest kjente navnene er Wilhelm Bockslaff, Friedrich Scheffel, Konstant?ns P?kš?ns, Mikhail Eisenstein, Paul Mandelstamm og Eižens Laube, hvorav den siste med en viss rett kan betraktes som Latvias nasjonalarkitekt for måten han blandet tradisjonelle, folkelige motiver inn i oppbygningen av disse toppmoderne bygningene. Den sterke tyske innflytelsen gjenspeiles også i den vanlige bruken av begrepet «jugendstil» for art nouveau. Det som er mest bemerkelsesverdig, er kvaliteten på bygningene som ble reist i løpet av denne 20-årige gullalderen, tatt i betraktning det store antallet som ble oppført.
I 1901 ble det holdt en internasjonal industri- og handelsutstilling i Riga, som markerte 700-årsjubileet for byens grunnleggelse og fungerte som en viktig katalysator. De midlertidige paviljongene tegnet av mange av disse arkitektene var så imponerende og nyskapende at kommunale så vel som merkantile interesser fikk tro på at bygninger med utsmykkede dekorasjoner, uvanlige linjer og dristige konsepter også kunne være svært praktiske og øke eiernes prestisje. En av de mer beskjedne paviljongene, som var tegnet for å vise dyktigheten til mestermureren Krisjanis Kergalvis, eksisterer fremdeles i den vakre Kronvalda-parken, men det er få av de forbipasserende som er klar over dens opprinnelige hensikt.
Byggeboomen tidlig på 1900-tallet var virkelig bemerkelsesverdig: 1172 nye bygninger ble godkjent i 1901 og 1359 i 1910, med sammenliknbare antall hvert år imellom. I nesten alle tilfeller ble bygningene tegnet og bygget i løpet av et år.
I dag har Riga fremdeles mer enn 800 art nouveau-bygninger; krigens ødeleggelser unngikk dem på mirakuløst vis, mens andre bydeler ble ødelagt. Selve den overdrevne dekoreringen og kompleksiteten ved art nouveau-stilen ga også en viss beskyttelse under de dystre årene under sovjetisk okkupasjon. Mange interiører i jugendstil ble imidlertid renset av sovjeterne, og mange av de store leilighetene til de velstående ble delt inn i kommunale leiligheter eller de ensformige kontorene til det totalitære byråkratiet.
Det faktum at sovjeterne manglet den håndverksmessige dyktigheten og de finansielle ressursene som var nødvendig for å pusse opp slike bygninger, betydde at eksteriøret forfalt. Da Latvia ble uavhengig igjen i 1991, ble disse bemerkelsesverdige byggverkene verdsatt igjen, og innbyggerne i Riga skjønte at de kunne bli en stor turistattraksjon – noe de nå er.
Selv om art nouveau-«distriktet» generelt anses for å være området rundt Alberta- og Elizabetes-gatene, finnes det eksempler spredt utover hele byen. Selv i de mest ukjente forstedene er det ikke uvanlig å komme over et mindre, men ikke mindre imponerende, art nouveau-hus, noen ganger bygget som et prøveprosjekt for de storslåtte utgavene i sentrum eller bare som et beskjedent «landsted».
I sentrum av Riga i dag er det, selv når en moderne butikk opptar første etasje i en bygning, verdt å se på etasjene over, hvor du ofte ser en muse, nymfe, sfinks, et forvridd ansikt, en løve, påfugl, bjørn, ulv eller et annet fantastisk vesen som stirrer tilbake på deg. Det finnes ingen bedre by i verden å vandre gjennom med hodet vippet i 45 graders vinkel.
Du kan lese mer i bokasinet Opplev historie 3.
