Dette er serien som får The Simpsons til å virke tam. Vi ser nærmere på Seth MacFarlanes merkelige, men alltid morsomme Family Guy.
Over to hundre episoder så langt. En estimert verdi på to milliarder amerikanske dollar. Og til slutt, tegnet på enhver suksessfull situasjonskomedie – en egen spin-off. Ikke dårlig for en serie som ble kansellert to ganger og så brakt tilbake.
Det folk gjerne husker fra alles favorittfamilie på animert TV som ikke er Simpsons, kan være alle de vilkårlige krumspringene og den grove humoren, men det er å kraftig undervurdere seriens appell. Vaudeville, varieté, slapstick, surrealisme, satire og, selvsagt, gode gamle prompevitser – seriens krysskulturelle komiske innflytelser er like brede som målgruppen. En lattermaskin for alle, om du vil.
Ved hjertet av serien står det én mann: serieskaper Seth MacFarlane. Som utdannet animatør fra Rhode Island School of Design skapte han serien med utgangspunkt i sine egne animerte Larry & Steve-kortfilmer, opprinnelig vist på Cartoon Network. Larry, en middelaldrende mann med begrenset IQ, og Steve, en intellektuell snakkende hund, ble plantegningene for Griffin-patriarken Peter og den pretensiøse bikkja Brian.
Med et raskt tempo, høy latterfrekvens, absurde innfall og selvrefererende humor er det lett å forstå suksessen til Family Guy. Etter tretten sesonger viser den tidvis kontroversielle, men alltid hysteriske animasjonsserien få tegn til å synke i popularitet.
Men hvorfor? Hva er det med Peter Griffin og gjengen som ikke vil slippe taket?
Vel, selv om de besynderlige eventyrene sjelden følger en logisk narrativ oppbygging, har serien et stødig fundament i hovedfigurene sine: Griffin-familien, en helamerikansk familie i den lavere middelklassen, ledet av familiefaren Peter. Peter selv er overvektig, krass og destruktivt barnslig.
«Jeg kjente tusen varianter av Peter Griffin da jeg vokste opp i New England», forklarte MacFarlane under et besøk i Storbritannia på The Graham Norton Show. «Folk som ikke tenkte før de snakket. Ingen selvkontroll – alt skal ut uten noen sikkerhetssjekk.»
Sjokkerende og moro
Peters vinnende kombinasjon av en stor munn og en liten hjerne får ham til å både si og gjøre det utenkelige, med resultater som er like sjokkerende som de er komiske. Fra å stifte en religion sentrert rundt Fonzie via å bli erklært offentlig «tilbakestående» til å fortelle en jobbintervjuer at han gjerne skulle ligget med hans unge sønn – Peter er en mye drøyere Homer Simpson for millenniumsgenerasjonen.
Sammen med den bedrevitende kona Lois, nevrotiske og uelskede Meg, intellektuelt utfordrede Chris, sosiopatiske lille Stewie samt den kultiverte, men snobbete hunden Brian, består Griffin-familien av en rekke merkelige figurer med overdrevne, men gjenkjennelige karaktertrekk.
Griffin-familien er bosatt i Quahog, en fiktiv by i Rhode Island, og er omringet av en like minneverdig gruppe bifigurer. Blant annet har man den sexgale piloten Quagmire, politimann Joe Swanson som er lam fra livet og ned, den jødiske farmasøyten Mort Goldman, den asiatiske reporteren Tricia Takanawa og borgermester Adam West (og ja, han har fått stemme av selveste Batman). Alle har en favoritt eller to. Og det er før vi kommer til de bisarre småfigurene – Fettinnsmurt Døv Fyr, Seamus med trelemmer, pervoen Herbert, gaulende værmann Ollie Williams, den sta rengjøringsdamen Consuela, og så videre. Noen av dem har kanskje bare én vits i repertoaret, men hver av dem er nok en ingrediens i seriens allsidige komisuppe.
Med haugevis av popkulturelle og litterære referanser, musikalnumre og bitende kritikk av religion, politikere og kjendiser, har det blitt vanlig å sammenlikne (og kritisere) likhetene Family Guy har med den andre kjente animasjonsfamilien til Fox, The Simpsons. Men som MacFarlane sa til Entertainment Weekly, er det et faktum som blir aktivt omfavnet av produksjonsteamet.
«Jeg er den første til å innrømme at vi, stilistisk sett, tok mye inspirasjon fra The Simpsons … de skapte en helt ny måte å gjøre ting på. Måten Family Guy timer vitsene sine på, var direkte påvirket av The Simpsons fordi det fungerte. De knekket koden.»
De to seriene har etablert en vennskapelig rivalisering over årene, og begge har kommet med vitser som i større eller mindre grad går på den andres bekostning. I en episode av The Simpsons hadde man for eksempel en stor gjeng identiske Homer-kloner, hvorav én ser nøyaktig ut som Peter Griffin. På den andre siden laget Family Guy en Police Squad!-aktig åpningssekvens hvor Stewie kjører ned Homer med trehjulssykkelen sin, mens Homer løper inn mot huset slik vi kjenner fra åpningssekvensen til The Simpsons.
Dermed var det kanskje uunngåelig at de to animasjonsgigantene kom til å forene krefter en dag. Og nettopp det skjedde i spesialepisoden «The Simpsons Guy». Episoden dreier seg om at Griffins-familien besøker Springfield, og gjør vennligsinnede pek mot konvensjoner fra begge serier. Et av høydepunktene er Barts forskrekkede reaksjon til Stewies atferd, som ikke helt forstår hvordan man tulleringer til Moe («Søsteren din blir voldtatt!»). Dette er bare én av flere situasjoner som framhever distinksjonen mellom den noe lettere tonen fra The Simpsons og den grove vulgariteten til Family Guy.
La oss si det rett ut: Family Guy er, ironisk nok, ikke for familien. Vel, gitt at familien din består av noen som blir lett fornærmet eller noen som er yngre enn ti år gamle. Det kan virke barnslig, men et av de viktigste salgspunktene til serien er den kompromissløse smakløsheten. Funksjonshemninger, pedofili, vold i hjemmet, rase … dette er bare noen få av temaene serien ikke er redd å benytte seg av i humorens navn. Tabubelagte temaer er heller komiske gullgruver enn forbudte områder for disse manusforfatterne.
Og det er ikke bare fansen av Family Guy som sluker vitsene rått; selv ofrene kan se det morsomme ved serien.
Etter at serien hadde vitset nådeløst om taleforstyrrelsen til Marlee Matlin, tok den døve, Oscar-vinnende skuespillerinnen kontakt med produsentene. Men ikke for å klage. Hun ville være med på moroa. Da Entertainment Weekly spurte henne om hun syntes vitsene til Seth MacFarlane og Alex Borstein (medforfatter, medprodusent og stemmen til Lois) var støtende, svarte hun: «Støtende? Nei. Veldig syke, men det er humoren til Seth og Alex. Humor kommer i alle fasonger, og alle har noe de liker som får dem til å le … alt jeg har å si, er ‘opp med humøret, folkens.’»
Det er ingen tvil om at noen av de morsomste øyeblikkene i Family Guy har vært noen av de mest omstridte. Husker du vitsen om den dødfødte babyen? Peters hamburger-induserte slag? Barbershopkvartettens lystige formidling av en AIDS-diagnose? Eller kanskje sangen til de forlatte spedbarna, «Prom Night Dumpster Baby», komplett med stepping og veiving med navlestrengen?
Den sistnevnte der blander flere av seriens mest velkjente særegenheter i en herlig miks – det er en sang, den er sjokkerende, og den er helt urelatert til plottet i episoden.
Suksessformelen
Usammenhengende vitser som blir skvist inn på rare tidspunkter, er en vital del av DNA-et til Family Guy. Selv om dette ofte blir kritisert (South Park brukte to merkelig bitre episoder på å kritisere formatet), er det åpenbart en viktig bidragsyter til seriens suksess. Kjappe sketsjer som ikke krever at man kjenner til serien eller narrativet, blir ofte delt på sosiale medier i lettspiselige størrelser. Du trenger tross alt ikke kjenne til rollefigurenes bakgrunnshistorier for å bli underholdt av det musikalske bråket Bobby McFerrin lager idet han faller ned en trapp.
Bruken av tilfeldige avbrekk er så vedvarende at manusforfatterne noen ganger leker med forventningene våre. Stewie som bryter den fjerde veggen når de ikke klipper til (Ikke noe klipp? Trodde vi hadde et klipp?), blir en vits i seg selv, gitt at du kjenner serien godt nok.
En av de best mottatte episodene spilte nettopp på det at den ikke brukte en eneste sidevits eller til og med musikk (Family Guy bruker som regel et orkester på rundt femti instrumenter), og det på mesterlig vis. Episoden heter «Brian & Stewie» og er navngitt etter det merkelige, men populære paret hvor begge er stemmelagt av Seth MacFarlane. Gjennom hele episoden sitter de to innelåst i et bankhvelv uten noe annet enn dialog, samt en pinlig kjemi preget av den vennskapelige rivaliseringen mellom dem.
Bortsett fra å ta et avbrekk fra formatet for sin egen skyld viser episoden tydelig ikke bare den dype kjærligheten som både produsentene og fansen har for rollefigurene, men også for utviklingen deres. Stewie startet kanskje som et morderisk geni fiksert på moren sin, men i løpet av sesongenes gang har teamet lagt til lekne lag av sjarm og sårbarhet på personligheten hans. Det virker kanskje usannsynlig, men det har sikret en popularitet som ikke hadde vedvart om han forble et endimensjonalt T-skjorte-ikon med et velkjent slagord.
Men hei, før vi blir for dype her, bør vi nevne at episoden også inneholdt oppkast, spising av bæsj og en pistol. Det er tross alt Family Guy.
Legg til alle de velkjente vitsene og memene – kyllingkamp, Kool-Aid, apen som bor i skapet til Chris – og det er lett å forstå hvordan serien har vært i stand til å produsere en tilsynelatende endeløs strøm av komikk de siste 15 årene. (En bakomfilm på DVD viser den noe brutale prosessen som inngår i å skrive vitser for serien – hvis de andre ikke ler, blir den ikke med.) Og vi har ikke engang nevnt de herlige Star Wars-parodiene, eller den gangen serien køddet med fansen ved å tilsynelatende drepe og erstatte Brian …
Så hva blir det neste for Family Guy? Vel, spin-off-serien har kanskje pakket sakene (Beklager, Cleveland-fans), men Fox har bestilt minst én ny sesong, og det virker fortsatt sannsynlig at vi kommer til å få en film, særlig med tanke på MacFarlanes nylige prosjekter som Ted-filmene. Som han fortalte Fast Company, ser han for seg at en Family Guy-film trolig vil se ut som «en gammeldags musikal med dialog.»
Uansett hva som skjer, så lenge det fortsetter å være friskt, fryktelig og feiende festlig, vil Family Guy alltid være – med Peter Griffins egne ord – freakin’ sweet!
Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.
