Alfred den store – en konge med flaks?

Flaks spilte en viktig rolle for Alfred den store, både med tanke på hvordan han kom til makten og hvordan han vant sine militære seire. Alex Burghart spør seg om vi rett og slett overvurderer Alfreds storhet – er dette angelsaksiske ikonets suksess kun et resultat av tilfeldigheter?

For det angelsaksiske England markerte 878 e.Kr. bunnpunktet for vikingkrigene. Dersom hendelsene bare hadde utspilt seg marginalt annerledes, kunne Englands historie vært en helt annen. Dette var året da den store vikinghæren, som hadde plyndret og erobret angelsaksiske riker siden 865, rykket fram mot kong Alfreds Wessex. I løpet av de 12 foregående årene hadde nesten alle de store kongedømmene i det angelsaksiske England blitt underlagt de danske vikingene. I 866 stormet de York og drepte de to kongene av Northumbria. I 869 gjorde de kong Edmund av East Anglia til martyr ved å binde ham til et tre og pepre ham full av piler. Og deretter, i 877, delte de det urgamle riket Mercia i to. Innen 878 var England nord for A5 (eller Watling Street, som angelsakserne kalte det) under dansk styre. Alfreds Wessex sto helt alene. Nå stormet den hevntørste vikinghæren inn over Wessex. I Den angelsaksiske krønike kunne man senere lese: «I dette året [878] på midtvinteren etter den tolvte natten, kom fienden i skjul til Chippenham og okkuperte landet til vestsakserne og bosatte seg der og drev en stor del av folket over havet og erobret de fleste andre; og folket overga seg til dem, bortsett fra kong Alfred. Han la ut på en vanskelig reise gjennom skogen med en liten hærstyrke.»

Dette bakholdsangrepet – et lynraskt angrep som ble satt i gang i Gloucester (rundt fem mil unna) – hadde til hensikt å ta kongen til fange mens han feiret jul på det kongelige godset Chippenham. Konfrontert av en såpass rask og målrettet invasjon var Alfred heldig som klarte å rømme. Det klarte han med hjelp fra en liten gruppe menn, og han flyktet til de avsidesliggende myrområdene i Somerset like ved. Etter omgrupperinger maktet Alfred å samle styrker fra hele riket. I løpet av ett år nedkjempet de vikinghæren ved Edington i Wiltshire, konverterte danskekongen Guthrum til kristendommen og tvang ham til å forlate Wessex. Uten dette skiftet hadde trolig verken England eller det engelske språket eksistert. Alfred ville ha endt opp som en liten fotnote i historien om «Danskeland» – som ville ha blitt skrevet på angeldansk. Dette var ikke den eneste gangen flaks spilte an avgjørende rolle i Alfreds liv – noe som ikke alltid har kommet fram i fortellinger om kongen. Selv om det først var på 1500-tallet han fikk tilnavnet «den store», ble Alfred raskt ansett som Englands frelser – og til og med stamfar (selv om England ikke ble forent før barnebarnet hans, Æthelstan, regjerte). Til tider har omtalen av ham vært en smule panegyrisk. Den fremragende, skjeggete viktorianske historikeren Edward Augustus Freeman kalte Alfred «den mest perfekte skikkelsen i historien». Og ryktet hans som en «stor» konge har i sannhet ofte skygget for de øyeblikkene i hans regjeringstid hvor flaks spilte en større rolle enn klokskap. Ved mange anledninger hang både hans og kongedømmets skjebne i en tynn tråd.

En berømt seier

Alfred lyktes riktignok i å drive vikingene ut av Wessex i 878, men hæren han møtte, var faktisk bare en liten del av en mye større dansk styrke. Det var ikke første gang dette skjedde. Hans første møte med danskene fant sted i 871 da broren hans, Æthelred I, fortsatt satt på tronen. Dette året kjempet han i ni slag mot vikingene og vant en berømt seier ved Ashdown. Likevel møtte han bare halvparten av den hæren som hadde invadert Storbritannia i 865. I 869, to år før slaget ved Ashdown, etter erobringen av kongedømmene Northumbria og East Anglia, hadde det danske vertskapet delt seg i to. En gruppe ble sendt nordover og den andre sørover. Alfred måtte slåss kun mot én divisjon av den store hæren som hadde erobret naboene hans – og seieren hans satt på alle måter langt inne. Det samme var tilfelle i 878, da Alfred klarte å overvinne danskene etter at de hadde beleiret Chippenham. Igjen måtte han slåss mot bare en del av den totale danske styrken. Selv om en ny gruppe krigere, anført av Guthrum, sluttet seg til hæren i sør etter slaget om Ashdown i 871, noe som fikk Alfred til å «slutte fred» (som be-tydde at han betalte seg ut), skulle også denne bli splittet. Etter sammenstøtet ved Ashdown forlot gruppen Wessex. De dro til London og videre til Northumbria og Lincolnshire før de erobret Mercia i 874.

Etter å ha drevet den merciske kongen Burgred inn i eksil delte gruppen seg opp og sendte én avdeling til Northumbria mens den andre dro til Cambridge. Herfra angrep den Wessex (i 876) – ved å først marsjere mot Wareham, derfra videre til Exeter og til slutt til Chippenham via Gloucester. Akkurat som i 878 endte Alfred opp med å slåss mot en mindre hær enn den som hadde beseiret naboene hans – og selv da ble han nesten slått.

Dersom hele den danske hæren hadde marsjert direkte til Wessex i 866, eller om de hadde latt være å dele seg i 874, er det en mulighet – til tross for de mange fortellingene om Alfreds militære overlegenhet – for at kongeriket hans hadde blitt erobret. Er det én hendelse som symboliserer hvordan Alfreds flaks ble snudd på hodet, er det avgjørelsen Æthelred, herskeren av Vest-Mercia – den delen danskene ikke hadde erobret – tok om å underlegge seg kongen av Wessex’ herredømme i 879. I flere århundrer hadde rikene Mercia og Wessex vært erkefiender. De hadde ligget i krig med hverandre og ved mer enn ett tilfelle vært nære på å utslette hverandre. Foreningen av de to konge-dømmene var et enestående øyeblikk og så først ut til å understreke Alfreds dynamiske styremåte. Studerer man derimot kildene nærmere, ser man at Mercias hersker og hans avgjørelse om å underlegge seg Alfred hadde mer med utviklingen på den walisiske grensen å gjøre. Mercierne og de walisiske kongedømmene hadde lenge vært i tottene på hverandre. Noen år tidligere hadde mercierne beseiret og drept den store Rhodri Mawr av Gwynedd. Men så, rundt 879–80, ble det sagt at sønnene til Rhodri gjengjeldte uretten mot faren ved å påføre Æthelred av Mercia et knusende tap.

Æthelred var nå i en ekstremt sårbar posisjon. Ikke bare herjet to dødelige danske armeer landet hans. På grensene i vest sto han i fare for å bli overkjørt av et rike med Gwynedd i spissen. Han trengte allierte, og han trengte dem raskt. Alfred, som nettopp hadde sluttet fred med den danske hæren, og som hadde stor innflytelse på walisisk politikk, var rett og slett den tryggeste havnen i stormen. Alfred fikk dermed unionen med Mercia rett i fanget. Alfreds aller største lykke-treff var kanskje at han i det hele tatt ble konge. Da han ble født, må det ha blitt ansett som svært lite sannsynlig at han noen gang kom til å bære kronen. Som den yngste av kong Æthelwulf av Wessex’ (død 858) fem sønner var oddsene ikke gode. Skjebnen grep imidlertid inn. Alfreds eldste bror, Æthelstan, overtok etter faren. Den nest eldste broren, Æthelbald, døde i 860, og det samme skjedde med tredjemann, Æthelberht, i 865. Til slutt døde den fjerde broren, Æthelred, i 871. I løpet av 20 år hadde Wessex mistet fire kongesønner fra en og samme generasjon.

Et heldig land

Disse dødsfallene ble en fordel for Alfred. Men alle disse kongssønnene var også et lykketreff for selve kongedømmet. Hadde Wessex hatt færre kongespirer, ville det utvilsomt ført til en krise med tanke på hvem som skulle overta når den siste hadde gått bort. En slik situasjon ville vikingene vært ivrige etter å utnytte – angrepet deres på Northumbria i 866 ser ut til å ha vært planlagt for å finne sted samtidig med en mulig borgerkrig mellom to som gjorde krav på tronen.

På en merkelig måte kan det å ha blitt født som femtemann likevel også ha hatt sine fordeler. Som sistemann i rekken ble Alfred muligens oppdratt til å vie sitt liv til kirken. Alfreds mye omtalte kjærlighet for kunnskap og bøker bunnet mest sannsynlig i en utdannelse som skulle forberede ham på en mer akademisk karriere. Alfreds filosofiske skrifter er de eneste bevarte fra en hersker før Henrik 8. Hans oversettelser av Gregor 1 den stores Pastoral Care, Boethius’ Filosofiens trøst og Augustin av Hippos Enesamtaler til gammelengelsk bærer alle preg av hans personlige syn på kongedømmer. Dette ble understreket av hans egen lovkode, som la stor vekt på lojalitet mot kongen. Han sammenliknet forholdet mellom individ og hersker med forholdet mellom disippel og
Kristus, og erklærte at det fantes ingen nåde for forrædere: « … siden Gud den allmektige ikke dømte noen av dem som hatet ham, og heller ikke Kristus, Guds sønn, dømte den ene som forrådte ham til døden; og han befalte alle å elske hans egen Herre som seg selv». Denne form for lærdom var typisk på tiden da Alfred hersket. Han forsto kraften i det skrevne ord, og adelsmennene hans var forpliktet til å lære sønnene sine å lese. Det ser også ut til at han selv ba om å få skrevet både Den angelsaksiske krønike – om hvordan vestsakserne kom til makten – og sin egen biografi, biskop Assers Life of King Alfred. Sistnevnte tegner et svært fordelaktig bilde av kongens karriere, selv om den mangler en helgenbiografi. Hvis bildet historikerne tegner av Alfred til tider blir litt for skjønnmalende, er det fordi han selv var smart nok til å bidra med store deler av kildematerialet. Den samme snarrådigheten viste han nok en gang etter vikingenes angrep på Chippenham i 878. Uten sitt lojale folk hadde han aldri klart å samle en hær og vinne kampen. Ved å konvertere Guthrum til kristendommen knyttet han vikingkongen til seg samtidig som han nøytraliserte en trussel. Guthrum angrep aldri Wessex igjen. Selv om det neste tiåret forløp fredelig, holdt Alfred aktivitetsnivået oppe. Han organiserte blant annet en rekke befestninger. Byer eller fort – kalt burhs – fikk enten forsterket sine eksisterende forsvarsverk, eller de ble etablert der for første gang. Man la detaljerte planer for garnisonene. Lokale landeiere var forpliktet til å bidra med fire menn til å forsvare hver «pole» av en vegg (en lengde på 50 meter). Da danske hærer nok en gang rettet oppmerksomheten mot Wessex på starten av 890-tallet, var kongeriket dermed klart for kamp. Dette forsvarsnettverket sammen med den militære omorganiseringen – delvis basert på gamle angelsaksiske system, og delvis på faren til Alfreds stemor, franskekongen Karl den skallede (død 877) – gjorde at sønnen hans, Edvard den eldre, og barnebarnet Æthelstan kunne erobre Danelagen, og dermed etablere kongedømmet England.

Dette er heftige saker, så det er kanskje forståelig at historikere enkelte ganger har blitt litt for ivrige. I iveren har de imidlertid ofte oversett en rekke faktorer, ikke minst hvor mye av Alfreds suksess som skyldtes ren flaks. Å anerkjenne hvor stor rolle flaks og tilfeldigheter faktisk spilte i Alfreds hyllede regjeringstid, setter fortellingen om ham i et realistisk perspektiv. Dette er viktig, fordi det viser hvor skjøre tilstandene var rundt Englands tilblivelse. En tabbe her, et viking-raid der, en for tidlig død eller et ekteskap som ikke resulterte i barn … og alt hadde sett totalt annerledes ut.

Jeg mener ikke med dette å si at Alfred ikke var stor – etter alle standarder hadde han en fantastisk regjeringstid. Det er imidlertid viktig å påpeke at suksessen hans ikke var et resultat av talent alene, og at dannelsen av det engelske kongedømmet var alt annet enn uunngåelig.

Alex Burghart er historiker med den angelsaksiske perioden som spesialfelt og
tidligere foreleser ved King’s College London.
Han er for tiden ansatt ved tenketanken Centre for Social Justice.

Alfred i et manuskript fra 1300-tallet. Han har blitt hyllet som Englands frelser, men skjebnen til kongedømmet hans hang i en tynn tråd ved mer enn én anledning.

Alfred i et manuskript fra 1300-tallet. Han har blitt hyllet som Englands frelser, men skjebnen til kongedømmet hans hang i en tynn tråd ved mer enn én anledning.