Viljestyrke: Er det virkelig det som er nøkkelen til å gå ned i vekt og bli der? Svaret vil kanskje overraske deg.
Keri Glassman, ernæringsfysiolog
Kanskje det var mine spirende ernæringsfysiolog-instinkter, men på universitetet fant jeg på en strålende (trodde jeg) måte å unngå å legge på meg de «vanlige» kiloene i løpet av det første studieåret. Jeg skrev et viljestyrkemanifest – «Keri skal ikke spise godteri resten av semesteret» – signerte det og teipet det opp på veggen. Sånn. Ikke mer sukker til denne jenta. Og jeg holdt løftet: Ikke en eneste sjokoladebit passerte mine lepper – i nøyaktig én dag.
Du kjenner det igjen: Hvor mange ganger har du lovet å holde deg unna cheeseburgere eller sjokolade eller pizza eller hva det måtte være? Som samfunn, spesielt med hensyn til slanking, har vi stor tro på ideen med viljestyrke, at det å være standhaftig nok til å motstå fristelsene med sukker- og fettholdig mat er den eneste måten å gå ned i vekt for godt. I en Women’s Health-meningsmåling toppet faktisk «mer viljestyrke» svarene på hva som skulle til for å spise sunnere. Om det bare var så enkelt.
Ikke overdriv
Viljestyrke er som en muskel – du kan styrke den, men den har sine begrensninger. Og til forskjell fra lår- eller setemusklene, flekser du den hver gang du ser vann-i-munnen-bilder på sosiale medier eller går forbi fastfood-sjapper som gjør søppelmat tilgjengelig hele døgnet, hele uken.
Den kan også bli utslitt av situasjoner uten mat: Vi tilbringer ca. tre timer hver dag med å motstå impulser – happy hour i stedet for treningsstudio, flotte seg med kostbare sko i stedet for å spare. Alt trekkes fra det samme mentale lageret. Når viljestyrken vakler, tar vi likevel skylden og tror at vi mangler disiplin, motivasjon eller system (som flertallet av respondentene i en
amerikansk undersøkelse gjorde).
All denne negativiteten er satt sammen av den konstante konsentrasjonen på hva du ikke kan få (den muffinsen) eller ikke vil gjøre (spise karbohydrater). Disse restriksjonene, på toppen av en utslitt «muskel», betyr mer stress. Som svar frigir kroppen din kortisol, som kan utløse sug etter nettopp den typen fet, sukkerholdig mat som du ønsker å unngå!
En annen type styrke
Forestill deg nå at du avskriver viljestyrke. Ikke ved å plante ansiktet i en bolle med smågodt, men ved å tenke annerledes. I stedet for «jeg kan ikke spise den kaken», prøv: «jeg vil nyte én bit». Så når du gir etter, kommer det fra et sted med styrke («jeg velger dette»), ikke nederlag («jeg kan like gjerne»). Når du ikke sitter fast i «vil ha det, kan ikke få det»-syklusen, kan du til og med innse at blåbær ville være like tilfredsstillende.
Å etablere gode vaner kan gjøre tanken på bær kontra kake instinktiv. Siden vaner håndteres av en annen del av hjernen enn den som styrer selvkontroll, kan det å komme inn i vanen med å strekke seg etter frukt etter et måltid bety at du ikke engang aktiverer «bør jeg eller ikke»-delen av hjernen.
Når du spiser noe du skulle ønske at du ikke hadde gjort (og det kommer du til), skal du ikke være så hard mot deg selv. Ettersom min godterikontrakt var bygget på viljestyrke alene, førte én sjokoladebit til «jeg kan like gjerne spise opp hele greia». Men én godteribit gjør deg ikke tykk mer enn det å ikke spise den vil redusere deg til dine «ideelle» proporsjoner.
Når du slutter å plage deg selv med viljestyrke, kan du ta valg med mer makt bak. Og det vil gjøre deg sunnere, kanskje litt slankere og helt sikkert mye gladere.
Du kan lese mer i bokasinet Women’s Health treningsguide 2018.
