Æthelflæd forvandlet et presset angelsaksisk rike til et maktsentrum som bekjempet både waliserne og vikingene. Alex Burghart ser nærmere på denne bemerkelsesverdige kvinnen.
Angelsaksisk historie er full av glemte helter. En av de oftest glemte, men samtidig kanskje mest bemerkelsesverdige, var Æthelflæd. Hun var datter av kong Alfred den store (871–99) og etterfulgte ektemannen Æthelred som hersker i Midland-riket Mercia i 911. Da hun kom til tronen, ble hun en av få angelsaksiske kvinner som hersket uavhengig av andre, og hun spilte en viktig rolle i perioden da England ble dannet. Britisk politikk var på sitt mest turbulente på slutten av 800- og tidlig på 900-tallet. I 866 hadde en enorm dansk styrke ankommet Øst-England og systematisk begynt å okkupere regioner og drepe konger. Innen 877 var nesten alle territoriene øst for Watling Street (A2/A5) – kongerikene Essex og East Anglia, Øst-Mercia (østlige delen av Midlands), Lindsey (Lincolnshire) og Northumbria – på danske hender. Danskene var imidlertid ikke den eneste fiendtlige makten. Norske vikinger, som på ingen måte var venner med danskene, hadde etablert baser i Irland og brukte disse som springbrett til å sette i gang angrep på det britiske fastlandet – noen ganger angrep de, andre ganger inngikk de allianser med walisiske riker. Det angelsaksiske England var i ferd med å bli et angelskandinavisk England. Det var under alt dette presset – i tillegg til presset fra de walisiske rikene i vest – at Æthelred, den nye herskeren over de gjenværende mercierne, i 879 valgte å underkaste seg kong Alfred av Wessex.
Asser, Alfreds biograf, skriver at Æthelred samtykket i «at han på alle måter skulle være lydig overfor den rojale vilje». Det ser ut til at han holdt sitt løfte. I våre kilder blir Æthelred aldri kalt «konge», men kun «oldermann» eller «hersker». Det skulle være bare én konge – Alfred – og det er hans navn alene som er oppført på kongelige dokumenter og mynter fra denne tiden. Så alvorlig tok Alfred denne nye alliansen at han lovet bort sin eldste datter Æthelflæd til Æthelred. Det er uvisst akkurat når dette skjedde. Asser skriver at de ble gift da hun nådde passende alder, men antyder at hun likevel var for ung da alliansen ble inngått. Det er mulig at det fant sted i 886, da «kong Alfred okkuperte London … og overlot kontrollen av distriktet til oldermann Æthelred», ifølge Den angelsaksiske krønike.
Hvis dette er tilfellet, var medgiften til Athelflæd den største som noensinne er gitt av en engelsk far: byen London. Ifølge kilder står Æthelflæd side om side med sin ektefelle de neste 25 årene – som et synlig bevis på denne høyst uvanlige alliansen. I løpet av disse årene begynte de å bygge festninger rundt merciske bosetninger. De etablerte Gloucester som sin kongelige hjemby og gjenvant relikviene til den angelsaksiske 600-tallshelgenen Oswald fra vikingene. Da Æthelflæd overtok etter at Æthelred døde etter 32 år på tronen, kalte de geistlige skriftlærde henne «Fruen av mercierne».
En kvinne kommer seg opp og fram
Hvordan klarte en kvinne å klatre oppover den sleipe merciske politiske stigen i en krigshissig tid som dette? Først og fremst var hun en «djevel» de lokale aristokratene kjente til. En ny konge fra Wessex kunne ha kommet til å forandre på ting og sette interessene deres i fare. Avgjørelsen om å støtte Æthelflæd er et tegn på at aristokratene anså den vestsaksiske kongsdatteren som en av dem. En annen avgjørende faktor ser ut til å ha hatt sammenheng med ektemannens helse. En eldre irsk kilde beskriver at Æthelred var langtidssyk (kanskje så tidlig som fra 902). Hvis Æthelred var sengeliggende over en lengre periode, var det naturlig at kona hans ble ansett som en passende etterfølger – i praksis hadde hun jo allerede gjort jobben hans i lang tid.
Og for en jobb hun fortsatte å gjøre! Den angelsaksiske krønike rapporterer at hun fikk bygget ikke færre en ni fort, eller «buhrs», inkludert dem på Bridgnorth (912), Stafford og Tamworth (913), Eddisbury og Warwick (914), og Chirbury og Runcorn (915). Slik skapte hun et forsvarsnettverk som kunne forsvare Mercia mot både danskene og waliserne. Det var denne infrastrukturen som gjorde det mulig å beskytte folk og varer mot plyndringstokt. Dessuten fungerte den som oppmøteplass for lokale bevæpnede styrker hvor de raskt kunne samles for å iverksette motangrep.
I 916 var Æthelflæd på offensiven – etter sigende som et svar på drapet av en engelsk abbed. Hun sendte en hær for å ødelegge Brecenanmere i Powys og ta en av de walisiske dronningene til fange. Deretter, i 917, tok styrkene hennes tilbake Derby fra danskene med makt («og fire av hennes tjenestemenn som sto henne nærmest, ble slaktet ned innenfor murene»). Samtidig hadde broren hennes, kong Edvard den eldre, som overtok tronen etter Alfred den store, tatt tilbake store deler av Øst-Midlands, Essex og East Anglia fra de danske styrkene som var utstasjonert der. Resultatet ble at de gjenværende danske styrkene måtte bøye under for presset. I 918 overga hæren i Leicester seg stille og fredfullt. Kort tid etter gjorde styrkene i York det samme.
Dette var mildt sagt ekstraordinært. Hvordan kunne det ha seg at de hardhudede danske kamphanene i Midlands og i nord var villige til å underkaste seg en herskende kvinne? Noe av grunnen lå i frykten for nordboerne fra Irland. En annen grunn kan være at de trodde de kunne inngå bedre avtaler med Æthelflæd enn med broren hennes, Edvard. Men det er også mulig at danskene, ved å ta Æthelflæds parti, forsøkte å vise mercierne at de ikke lenger hadde behov for vestsakserne, og at de slik håpet å splitte alliansen. Uansett hva intensjonen var – kort tid etter («12 dager før midtsommer», ifølge Den angelsaksiske krønike) døde Æthelflæd ved Tamworth, det gamle setet til de merciske kongene. Datteren hennes, Ælfwynn, ble utropt til etterfølger. Det er åpenbart at Edvard den eldre på denne tiden fryktet at mercierne var på vei til å splittes – før det var gått seks måneder hadde han marsjert til Mercia, og tre uker før jul «ble datteren til Æthelred, hersker over mercierne, fratatt all autoritet i Mercia og tatt med til Wessex». Tiden for mercisk selvstyre var over.
Selv om legenden om Æthelflæd ikke har overlevd i den allmenne bevissthet, skapte den mange historier i middelalderens kollektive fantasi. En tidlig irsk skriftlærd utbroderte svært lyrisk om hvordan hun og ektemannen nedkjempet en hær med nordboere ved Chester ved først å dynke dem i øl, for så å slippe løs byens bier på dem. En kronikør forteller om hvor smart hun var, en annen om hvordan «berømmelsen hennes spredte seg i alle retninger». 1100-tallshistorikeren William av Malmesbury gikk lenger og kalte henne «en høyst mektig manne-liknende kvinne» (noe som var en hedersbetegnelse). Hans samtidige, Henry av Huntingdon – som ikke regnes for å være den mest pålitelige kilden – skrev: «Enkelte har tenkt og sagt at hvis hun ikke hadde lidd en brå død, ville hun ha overgått de mest ridderlige menn.» Dette reiser en interessant kontrafaktisk problemstilling. Hva om Æthelflæd ikke hadde «lidd en brå død»? For å snu det tidlige 900-tallet på hodet – hva om Edvard, og ikke Æthelflæd, hadde dødd i 918? Ville det ikke ha vært mer enn nok aristokrater som ville støttet den faktiske herskeren av Midlands og nord, kong Alfreds datter? Hvis så hadde vært tilfelle, er det sannsynlig at foreningen av England ikke hadde funnet sted under kong Æthelstan i 927, men under en kvinne – Æthelflæd. Og kanskje hadde hennes datter, Ælfwynn, etterfulgt henne – ikke bare som «Lady av mercierne», men som dronning av England.
På flere måter hadde dette vært passende. Veven som utgjør britisk historie, er spesielt full av kvinnelige herskere. Storbritannia har faktisk hatt flere kvinnelige ledere enn noen annen region i Europa, fra Boudica i det første århundret e.Kr. til Margaret Thatcher i vår moderne tid.
Et illuminert portrett av Æthelflæd fra manuskriptet The Cartulary and Customs of Abingdon Abbey fra 1220.
