Historien om krigerske menn
Unn Pedersen, arkeolog ved Universitetet i Oslo, forundrer seg over at framstillinger av vikingtiden kun dreier seg om krigende menn.
– De er rett og slett ikke realistiske. I bøkene nevnes hundrevis av menn, høvdinger, småkonger og vanlige bønder, og så er det kanskje én dronning som nevnes, og noen døtre, sier hun.
Glimtvis i norsk historie hører vi kanskje om den sterke sagakvinnen Gyda, som ikke har lyst til å gifte seg med Harald Hårfagre, men mener at han bør samle Norge først. Eller Snøfrid, som også giftet seg med Harald Hårfagre, men som ble giftet bort av faren sin som en del av et politisk spill, en alliansebygging. Vi har også dronning Alfiva, som var hersker over Norge tidlig på 1000-tallet. Hun ble upopulær fordi hun innførte nye lover og skattesystemer. Og dronning Gunnhild, som tok over som hærfører etter at mannen hennes, Eirik Blodøks, ble landsforvist og senere drept. Men dette er kun glimt av historien.
– Hvis vi skal gi et nyansert bilde av vikingtiden, da må man ha med alle de andre også; kvinner, barn, gamle, og ikke minst – alle mennene som ikke kriget. Og når vi går inn i gravmaterialet, ser vi en kompleksitet og at det finnes mange ulike roller. Vi ser at både kvinne- og mannsgraver er rikt utstyrt med gjenstander av høy kvalitet, man aner et hierarki og ulike roller. De mektigste fikk med seg mye redskaper og smykker, men vi ser at funnene i stor grad er like for menn og kvinner. For begge kjønn er det mye oppmerksomhet på for eksempel matlaging, hårkammer og dyr.
– Hva med nøkler? Det er blitt antatt at kvinner som ble funnet med nøkler, hadde mye makt?
– Nøkkelen har vært en stereotypi, man har antatt at nøkler symboliserer husfruen, hun som egentlig styrer det hele. Men så viser det seg at man ikke har gjort grundige nok undersøkelser av dette. Nye utgravinger viser at nøkler også finnes i mannsgraver. Vi ser at gamle teorier møter motstand i den nyeste forskningen.
Vi skriver historien på nytt
De liker ikke så godt betegnelsen vikingtid, forskerne som sysler med å kartlegge vår historie. For i yngre jernalder, som arkeologene heller kaller perioden, var det kun en liten del av mennene som dro i viking, altså på handels- eller beleiringstokter. Likevel har nettopp disse mennene gitt navn til en hel epoke, tiden fra yngre jernalder til tidlig middelalder.
Uansett hva man kaller perioden fra år 793 til 1066; kvinnenes liv er fortsatt en ukjent historie, av mange grunner. Først og fremst fordi de skriftlige kildene fra middelalderen er skrevet av menn og om menn. Vikinghistorien, slik vi kjenner den, ble skrevet ned på 1800-tallet, i tråd med den tidens rådende nasjonalromantiske ideer. Dette var en tid da mannen hadde hovedrollen og kvinner skulle tie i offentlighet.
I tillegg har tradisjonen med å kjønnsbestemme graver tidligere basert seg på moderne oppfatning av kjønnsroller. Hvis det ble funnet våpen i graven, ble det antatt at den gravlagte var en mann, mens inneholdt graven smykker, kammer eller nøkler, ble det antatt at det var en kvinne. I ettertid har det vist seg å ikke være så enkelt.
Kvinner i kamp
Ifølge Nanna Løkka, religionshistoriker ved Høgskolen i Sørøst-Norge og redaktør for boka Kvinner i vikingtid, viser nyere forskning at også kvinner er gravlagt med våpen.
– I den senere tid har man blitt oppmerksom på at både kvinner og menn ble begravd med økser og kniver, og i enkelte tilfeller sverd. Det er blitt en større bevissthet rundt det at kvinner kan gravlegges med våpen. Men så er det en regel: For at graven skal karakteriseres som en kvinnegrav selv om det finnes våpen der, så må det også finnes ovale spenner. Det må altså finnes en annen gjenstand som er typisk kvinnelig. Dersom en grav bare har våpen, men mangler «kvinnesymbolet», blir graven registrert som en mannsgrav.
Nanna Løkka jobber tverrfaglig med ulike typer kilder, som gravmateriale, historiske beretninger – og bildeframstillinger.
– Kvinner framstilles ofte på gjenstander, og prosentmessig er det mange framstillinger av kvinner med våpen. Tradisjonelt har man prøvd å bortforklare disse kvinnene ved å kategorisere dem som valkyrjer; en mytologisk skikkelse. Jeg synes det er litt underlig at man skal ha så mange valkyrjer overalt; på smykker, på stavkirker, på Osebergveven, på runesteiner. Det passer ikke så godt med den posisjonen valkyrjene har i de skriftlige kildene. Jeg stiller meg spørsmålet om dette heller kan ha vært framstillinger av ekte kvinner, uten at det må innebære at de var krigere. Det kan jo ha vært mer seremoniell bruk av våpen. Dessuten refereres det i litteraturen til skjoldmøyene, disse flotte damene som står sterkt i populærkulturen, og som man ser i tv-serien Vikings. På 1800-tallet var de et populært motiv i kunsten, men i forskningen er de definert som en myte.
En annen indikasjon på at kvinner også kunne krige, er lovbestemmelsen som handler om hevn: Bror, far eller sønn skal hevne, men hvis ikke noen av disse finnes, da skal datteren hevne. Da er det altså en kvinne som må ta mannsrollen.
Andre undersøkelser på gravfelt i utlandet har avdekket interessante funn: I det man tidligere trodde var hærgraver, har man gjort skjelettprøver og funnet at enkelte av de gravlagte var skandinaviske kvinner. Spørsmålet er nærliggende: Var de med og kjempet?
– Kanskje skjoldmøyene ikke bare er litterære skikkelser? undrer Løkka.
Ifølge Nanna Løkka er det uansett viktig å se mer nyansert på flere sider ved kvinneliv i vikingtiden.
– Det er gjort mye på forskning på kvinner i vikingtid, men det meste handler om dagligliv, hverdagsliv og gårdsliv. De øverste klassene er det for eksempel forsket adskillig mindre på. Det har vært skrevet mye om kvinnegraven Oseberg, mens Gauselgraven, for eksempel, er en av de rikeste gravene i Norge. Denne kvinnegraven er det nesten ikke skrevet om. I dag vet vi at norske vikingkvinner hadde langt flere roller enn å sitte hjemme og passe gården. I England er det blant annet funnet stort smykkemateriale fra skandinaviske kvinner.
Makten i hjemmet
Løkka mener at man heller ikke skal kimse av kvinnenes roller innenfor husets fire vegger.
– Det foregår en del ritualer inne i husene, og gravene viser også at det å gi folk mat og drikke er en av de virkelig betydningsfulle tingene du kan gjøre. I hvilken rekkefølge gjestene får servert mat og drikke, setter rangen, og her har den som serverer mye makt. Men det er heller ikke sikkert delingen mellom menn og kvinner var så viktig som vi tror. Nye studier av hus viser ingen tegn til en tydelig manns- eller kvinnesfære i langhusene. Det ser altså ikke ut som det har vært en interessant inndeling. Det virker heller som at «paret» har betydning. De utfyller hverandre og kan utøve makt sammen.
– I sagaene hører vi at mannen må forsvare gården, men det er også eksempler i sagamaterialet på kvinner som tyr til våpen. Når mannen er ute og reiser, blir kvinnen overhodet på gården, og da er det hun som
forsvarer familien. Enker uten nære, mannlige slektninger overtar gjerne mannsroller. Disse agerer som menn, og enker i vikingtid er ikke gamle damer med rullator, de er unge, sterke og kan bli enker både en og to og tre ganger og – ikke minst – arve en anselig formue i form av penger og husdyr.
Brysom terminologi
Nanna Løkka og Unn Pedersen mener at noe av problemet for vår oppfatning av vikingtiden er terminologien i sagaene.
– Man bruker ofte ordene husfrue, frue eller kone om kvinnene, mens når vi i dag bruker de samme uttrykkene, så får de en litt annen betydning. Vi mangler gode begreper for kvinner med makt, dermed blir kvinnerollene devaluert. Vi har ikke begrep for den kvinnelige motparten til høvding, og «høvdingfrue» blir til «fruen til høvdingen». Det samme gjelder for eksempel «handelsmenn», selv om vi vet i dag at de som drev med handel, like gjerne kunne være kvinner. Dette med veldig kjønnsbestemte betegnelser preger vikingtidsforskningen.
– Det har også vært en utbredt forståelse at kvinner ikke kunne møte på offentlige arenaer. En oppfatning som er blitt utfordret, spesielt med tanke på at den viktigste offentlige arenaen var i hjemmet, i de store hallene. I Magnus den godes saga er det blant annet en fortelling om dronning Astrid som taler til folket, og den talen var, ifølge Heimskringla, en tordentale til fordel for hennes stesønn.
– Vi vet også at de sterke kvinnene var attraktive, en konklusjon flere forskere har kommet fram til. I vikingtid var man bevisst på den biologiske arven, og derfor var disse sterke kvinnene så attraktive. Man ville ha sterke menn til sønner, og man ville at sønnene skulle gifte seg med de sterke damene, selv om de kunne være litt brysomme.
Kvinnene var bedriftsledere
Arkeolog Unn Pedersen har gravd i Kaupang, Norges første by. Den ligger fem kilometer fra Larvik, og man antar at det bodde 400–600 personer der på 800-tallet.
– Her ser vi kvinnene tydelig. Kaupang var ikke bare et handelssenter, men et håndverkssenter, og kvinnene gjør seg spesielt tydelige i tekstilproduksjonen. Vi ser en sterkt profesjonalisert tekstilproduksjon med standardiserte sneller, her er det bevisst jobbet for å oppnå en spesiell trådkvalitet for igjen å oppnå en spesiell tekstilkvalitet. I denne perioden var det et stort behov for seil, og det lå enormt mye arbeid i produksjonen. Vi kan se at kvinnens stilling på 800-tallet til en viss grad endres, nettopp på grunn av at det er mulig å tjene penger på å selge tekstil. Det er funnet rike graver med referanser til tekstilproduksjonen, og dette kan være de kvinnene; bedriftslederne, sier Unn Pedersen.
– I vikingtid har man en måte å organisere seg på som gjør at man får store gårder og store tekstilproduksjoner. Det å være leder for et tekstilteam eller husfrue på en stor gård, kan være en ganske formidabel oppgave. Det er bedriftsledelse. Men tradisjonelt har vi tatt utgangspunkt i historiefortellingene, skrevet av menn, og de er veldig orientert rundt noen maskuline makthierarkier. Det er mennene som styrer de store linjene. Man prøver å presse kvinnene inn i disse historiene, og da kommer kvinnene ganske langt ned. En vei videre kan være å supplere disse mannlige makthierarkiene med noen kvinnelige makthierarkier, for eksempel i framstillingen av Kaupang som en håndverksby, sier Nanna Løkka.
