Slaget ved Balaklava på Krimhalvøya den 25. oktober 1854 er mest kjent for den britiske lette kavaleribrigadens heroiske galskapsangrep inn i ilden fra det kraftige russiske artilleriet – skildret i den store poeten Tennysons heltedikt. De andre kampene som fant sted samme formiddag, har stort sett blitt glemt. Forfatterne av denne artikkelen vil hevde at en annen trefning skulle komme til å få stor betydning for utfallet av slaget og for fortsettelsen av hele felttoget på Krim.
M ed krimkrigen i 1853–56 ble freden mellom stormaktene i Europa, som hadde vart etter Napoleonskrigene, brutt. På den ene siden sto Russland og på den andre siden en allianse mellom Storbritannia, Frankrike og Tyrkia. Hoveddelen av krigen ble utkjempet på Krimhalvøya i Svartehavet, selv om kampene også fant sted i havområdene rundt den russiske tsarens storfyrstedømme Finland. Landene rundt Østersjøen kom bare til å bli berørt perifert av den allierte flåtens operasjoner i disse farvannene.
Opphavet til krigen var den russiske tsarens ambisjoner om å ekspandere sitt velde sørover, mot Svartehavets sørlige kyst og utløpet til Middelhavet. Religiøse motiver fantes også. Disse ambisjonene førte Russland i uunngåelig konflikt med «Europas syke mann» – Det osmanske riket, med Konstantinopel (nåværende Istanbul) og Tyrkia i sentrum. Sommeren 1853 okkuperte russiske tropper områder i det som tilhører dagens Romania, og som den gang sto under Tyrkias beskyttelse. I oktober samme år erklærte Tyrkia Russland krig.
Etter sjøslaget ved Sinop i november samme år forsto Storbritannia og Frankrike raskt at krigen skulle føre til russisk herrevelde i Svartehavet. Disse statene besluttet derfor å gripe inn i krigen: først med sjøstyrker og så i februar 1854 med et ekspedisjonskorps på land. En krigserklæring mot Russland fulgte måneden etter. Etter hvert – nærmere bestemt i september 1854 – steg de britiske og franske troppene i land sammen med sine tyrkiske allierte. Sammen hadde de en betydelig større styrke enn Russland på Krimhalvøya. Målet var å erobre den svakt befestede marinebasen i Sevastopol og ødelegge den russiske Svartehavsflåten. I slutten av måneden var basen omringet av de invaderende styrkene.
Situasjonen før slaget
De beleirende styrkene – engelskmenn, franskmenn og tyrkere – var fullt og helt avhengige av sjøtransport som kunne losse i den lille havnen i Balaklava på halvøyas sørkyst. En viktig terrengformasjon for å beherske området var en lang åsrygg (The Causeway Heights) – fire kilometer nord for havnen. Den ble forsvart av tyrkiske tropper i redutter med britiske kanoner. Forsvaret befant seg nærmest Balaklava, mens havneanlegg, lager og krigssykehus ble forsvart av marineinfanterister og artilleri i godt forberedte stillinger. Mellom disse stillingene fantes Kadikoi-åsen der infanteri og lett artilleri var utgruppert.
Mellom Balaklava og Sevastopol fantes det et høydedrag – Zapoune-åsen – som ble holdt av relativt sterke franske og britiske styrker. Hvis russerne skulle komme garnisonen i Sevastopol til unnsetning, var disse stillingene vanskelige hindre. Fantes det en annen måte å bryte igjennom til de beleirede, uten å måtte gjennomføre et blodig frontalangrep?
Slaget den 25. oktober
Den russiske øverstkommanderende på Krim, fyrst Aleksandr Mensjikov, samlet i løpet av oktober måned sine styrker for å kunne angripe de allierte styrkene fra øst. Tidlig på morgenen den 25. oktober innledet de angrepet under kommando av general Liprandi. Totalt hadde han 25 000 mann og 78 kanoner. I henhold til Stjernswärds bok «Balaklavasyndromet» som henviser til en ukjent russisk kilde, skal målet ha vært å ta Balaklava. Dette skulle i så fall ha plassert de allierte i en helt umulig situasjon. Et vellykket angrep mot Balaklava – et direkte angrep på forsyningsbasen – ville spare russerne for et vanskelig frontalangrep mot Zapoune-høyden. Et første delmål var å ta Causeway Heights som en base for videre angrep og dermed få flankebeskyttelse mot de allierte styrkene på Zapoune-åsen noen kilometer vest.
I løpet av formiddagen ble fire separate kamper utkjempet. Den første var et russisk angrep med infanteri og artilleri mot de tyrkiske styrkene som forsvarte reduttene på Causeway Heights. Etter å ha ytt massiv motstand til å begynne med ble de etter et par timers kamp overrent og erobret av russiske styrker. De fleste tyrkerne løp mot havnen, men cirka 1000 av dem stoppet opp ved forsvarernes stillinger på Kadikoi-åsen. Disse hadde i tillegg begynt å få forsterkninger fra troppene i Balaklava.
Det andre angrepet kom da reduttene ble erobret og den russiske kavalerisjefen Ryzjov fikk ordre av Liprandi om å angripe de fiendtlige leirene. Forsvaret i den retningen var svakt og hvis man raskt angrep i riktig kavaleriånd, skulle man kunne oppnå stor fremgang på slagmarken. Det russiske kavaleriet samlet seg da straks sør for Causeway Heights – nedenfor reduttene 4 og 5, der de ble utsatt for artilleribeskytning fra Kadikoi-åsen i sør. For å rydde unna denne trusselen mot kavaleristenes fremrykning mot Balaklava, ble det innledningsvis avdelt fire skvadroner fra 53. Donkossakregiment og Ingermanlendske husarregiment – totalt 400 mann – for å ta Kadikoi-åsen. Resten av Ryzjovs kavaleri – knapt 2000 ryttere – sto igjen for å innlede sin fremrykning når åsen var ryddet. Det eneste som sto i veien for det russiske kavaleriet var således Kadikoi-åsen – omtrent halvveis mellom Balaklava og Causeway Heights. Den ble forsvart av 550 mann fra 93. Highlanders-regiment og et batteri fra Royal Artillery. Øverstkommanderende for forsvarsstyrkene i Balaklava var generalmajor sir Colin Campell, som bega seg opp til Kadikoi-åsen for å lede forsvaret direkte.
Selve kampforløpet var i korthet at russisk artilleri støttet de fire skvadronenes angrep med ild mot Kadikoi-åsen. Highlanders-soldatene tok da beskyttelse ved å ligge ned på bakken bak sine egentlige stillinger. Da det russiske kavaleriet var på passe skuddavstand, gikk engelskmennene fram i stillingene – som nå ikke ble beskutt – og nedkjempet det russiske kavaleriet med et par skuddsalver. Rytterne avbrøt umiddelbart angrepet og returnerte i god orden til sin hovedstyrke nedenfor Causeway Heights.
En stund etter at de fire skvadronene som angrep Kadikoi-åsen var kommet tilbake til hovedstyrken, sto Ryzjovs kavaleri klare til å rykke sørover, og dagens tredje trefning ble innledet. Den britiske tunge kavaleribrigaden hadde noe tidligere fått ordre om å rykke fram for å forsterke forsvaret av Balaklava, men da brigadesjefen, James Svarlett, ble klar over det russiske kavaleriet, innså han umiddelbart at forutsetningene var forandret, og at den eneste muligheten som gjensto, var å angripe fienden, til tross for at styrkeforholdet var veldig ufordelaktig for engelskmennene. Det tok tid å få organisert den tunge brigadens angrep, men da det først var i gang, ble det gjennomført med en så voldsom kraft at det fikk det stillestående russiske kavaleriet til å vike og trekke seg tilbake. 700 mann hadde slått en styrke på over 2000!
Den fjerde og siste trefningen på denne historiske dagen var den lette brigadens sagnomsuste angrep noen timer senere. Deler av den tunge brigaden var også med, men disse klarte i liten grad å holde følge med den lette brigaden i angrepet på grunn av de uttrettende kampene tidligere på dagen. Noen franske kavaleriavdelinger som hadde jobben med å rense opp høydedragene nord for dalen der den lette brigaden angrep, deltok også. Med sin svært så omstridte sjef, lord Cardigan, i spissen, angrep brigaden inn i en gryte med russisk artilleri og infanteriavdelinger på begge sider. I grytens bunn ventet ytterligere fiendtlige artilleristillinger, og bak dem holdt Ryzjovs kavaleri på å samle seg etter at de tidligere på formiddagen hadde måttet trekke seg tilbake fra angrepet av den tunge brigaden. På grunn av en utrolig kombinasjon av inkompetanse, personlige motsetninger og misforståelser angrep den lette brigadens 676 ryttere rett inn i dødsfellen. Hvor merkelig det enn kan høres, lyktes de ikke bare i å nå det russiske artilleriet, de klarte også å komme seg forbi og i kamp med kavaleriet på baksiden, utkjempe et kort slag, for så å trekke seg tilbake til sine egne linjer. Nær halvparten av den totale styrken døde eller ble såret – en høy, men ikke unik tapsprosent sett i forhold til angrepets art. Den lette brigaden var nå på alle måter slått ut som stridsdyktig avdeling, uten at den egentlig hadde oppnådd noe, materielt sett, som sto i forhold til de tapene de hadde blitt påført. Især britene hadde derimot utvist en kampmoral denne dagen som imponerte russerne, og derfor ga dem et moralsk overtak som kan ha hatt betydning senere i krigen.
Etter slaget
Slaget ved Balaklava ebbet deretter ut. Russerne hadde besatt Causeway Heights uten at de derfra kunne true Balaklava, eller enda mindre de fiendtlige styrkene som beleiret Sevastopol. Fra åsen kunne de likevel observere og vanskeliggjøre forsyningstransportene fra Balaklava havn. I tillegg lammet høst- og vinterværet for en periode alle videre operasjoner.
Paradoksalt nok er det den minst betydningsfulle kampen under slaget ved Balaklava – den lette brigadens angrep – som har gått inn i historien som symbolet på selve slaget. På starten av dagen var det stor fare for at invasjonsstyrkens forsyningslinjer skulle kuttes. Slagets utgang ryddet unna denne risikoen. Når var da faren størst, og hvilken trefning var den viktigste for å sikre at slaget i stedet fikk en heldig utgang sett fra britisk ståsted?
Etter erobringen av Causeway Heights tok russerne denne dagen bare to offensive initiativ: kavaleriangrepet mot Kadikoi-åsen og det store planlagte kavaleriangrepet mot Balaklava, mindre enn en time senere.
Hvis det første angrepet hadde lyktes, ville den store framrykningen kommet i gang tidligere, og dermed hadde den britiske tunge brigaden ligget langt etter i sin beordrede omgruppering mot Balaklava. Deres angrep mot det russiske kavaleriet ville da hatt betydelig dårligere forutsetninger.
Forsvaret av Kadikoi-åsen og avvisningen av det russiske kavaleriangrepet var derfor den mest kritiske trefningen under slaget ved Balaklava. Det skotske 93. Highlanders geniale måte å gjennomføre kampen på bør ses på denne bakgrunn. Det var faktisk Highlanders som avgjorde slaget ved Balaklava.
Det var ikke bare den lette brigadens angrep, men også denne delen av slaget som fikk stor oppmerksomhet gjennom krigskorrespondent sir W.H. Russels beskrivelse i The Times den 14. november 1954. «That thin red streak tipped with a line of steel.» Han befant seg oppe på de nærliggende høydene og så «the thin red line», som til tross for sin utsatte posisjon, ikke beskyttet seg gjennom å danne firkanter slik den normalt ville ha gjort. Han ble imponert over den disiplinerte roen skottene utviste, forferdet over den lille virkningen de første geværsalvene hadde på de russiske kavaleristene, og videre følte han entusiasme da det russiske kavaleriet snudde etter den tredje salven, rett før de skulle ha kommet fram til skottene og begynt nedsablingen. I et kjent, men noe uriktig slagmaleri ser man hvordan de russiske kavaleristene må bite i gresset rett foran føttene på det stolte Highlanders.
En malende beskrivelse gis av soldathustruen Fanny Duberley:
«Presently came the Russian Cavalry charging, over the hillside and across the valley, right against the little line of Highlanders. Ah, what a moment! Charging and surging onward, what could that little wall of men do against such numbers and such speed? There they stood. Sir Colin did not even form them into square. They waited until the horsemen were within range, and then poured a volley which for a moment hid everything in smoke.»
Reportasjen og andre skildringer fra krigen har en tendens til å bli mer enn rettmessig overdrevet. La oss derfor heller se litt nøyere på hvordan «den tynne røde linjen» hindret det russiske kavaleriet med ild fra sine «1851 pattern Minié Rifle» geværer, datidens mest moderne munningsladede geværtype.
93. Highlandersregiment i kamp
Følgende spørsmål kan stilles av en kritisk og detaljinteressert militærhistoriker:
1. Hvilken teoretisk ildkraft hadde et våpen på denne tiden?
2. Hvilken praktisk virkning fikk våpenets ild?
Det nye engelske Minié-geværet innebar, sammenliknet med så vel den klassiske musketten som det tungladede rundkulegeværet, et stort framsteg når det gjaldt treffsikkerhet og ildhastighet. Det sylindriske prosjektilet – 18 mm – var utstyrt med en uthuling i bunnen som gjorde at det ekspanderte ved avfyring og ga en god tetting mot løpets riflete vegger, så selv om det skulle ligge en del kruttslam i røret, var det samtidig derved lett å føre prosjektilet ned i røret når de ladet om.
Forsøk hadde vist svært god treffsikkerhet hos geværet. Ved prøveskyting mot mål på størrelse med fronten på en hest med rytter var treffprosenten 40 % på 500 meters avstand. Dette var en enorm forbedring sammenliknet med den glattborede musketten av modell 1842, som var av lite nytte på avstander over 200 meter. Minié-geværets forbedrede treffsikkerhet, sammenliknet med eldre geværer, kom av den forbedrede formen på prosjektilet og måten dette bedre utfylte løpet på. Prosjektilet fikk på den måten høyere utgangshastighet og sikrere retning enn en muskettkule. Prosjektilet hadde dessuten en relativt lav luftmotstand og var stabil i banen – takket være sin form og rotasjon.
På basis av disse skyteprøvene turte general Campell å regne med å oppnå virkning allerede med den første salven da det russiske kavaleriet befant seg på 450–700 meters avstand – særlig ettersom geværene kunne avfyres uten sjenerende kruttrøyk.
En omtrentlig virkningsberegning viser: Om 500 skyttere avga en salve, ved optimal målfordeling mellom infanteristene, skulle i hvert fall 250 skudd treffe målet. Dette burde i dårligste fall drepe 50 av rytterne og hestene samt resultere i fire ganger så mange sårede av en total angrepsstyrke på 400 russiske kavalerister. Hvis vi til og med reduserer tapet til halvparten for ikke å ta for hardt i, dvs. 125 ryttere og/eller hester, altså bortimot en tredjedel av totalstyrken – skulle resultatet med all sikkerhet bli angrepets umiddelbare sammenbrudd.
Det britiske infanteriets normalprosedyre, beskrevet i reglementet og drillet inn i troppene, var å danne firkanter ved rytterangrep. Soldatene stilte seg opp i kvadrat, der hver side var fire mann dyp. Sidenes lengder ble bestemt av avdelingens antall. De to fremre leddene sto på kne med de bajonettutstyrte muskettene pekende skrått oppover med kolben presset mot bakken. De to leddene tett bak sto klar med sine skytevåpen. Med firkantformasjon kunne soldatene få beskyttelse samtidig som ild kunne avfyres i alle retninger. Svakheten i formasjonen var at den ilden som kunne avgis frontalt av hver side i firkanten, var kraftig redusert sammenliknet med en linjeformasjon. Det var prisen en måtte betale for den beskyttelsen firkanten ga, til forskjell fra linjeformasjonen.
Ved å holde fast på linjeformasjonen og avstå fra å etablere firkantformasjoner valgte Campell – med kunnskap om det nye geværets forventede effekt – å prioritere virkningen framfor beskyttelse. Samtidig hadde sir Colin troppen i sin hule hånd, selv om han ikke var regimentssjef. Han fikk den derfor til å gå i ordnet formasjon – først tilbake bak åsen for beskyttelse mot artilleribeskytningen og siden, da tiden var inne, å rykke fram igjen til skytestillingene på åskammen – der de med disiplin sto og ventet på ildordre.
Det andre spørsmålet – hvordan ble den virkelige effekten? Svar: svært liten!
Muligens ble den aller første salven avgitt av de demoraliserte tyrkiske avdelingene på rundt 700 meters avstand. På dette holdet var deres musketter totalt virkningsløse og kan bare ha overbevist russerne om at motstanden var av dårlig kvalitet. Kavaleriet fortsatte derfor uberørt sitt videre angrep i god fart. Tyrkerne flyktet.
Det russiske kavaleriet som rykket fram mot Kadikoi-åsen, forventet trolig at det fantes et mindre kanonbatteri som det skulle være lett å ri ned. Da de i stedet – omtrent 450 meter fra åskammen – plutselig fikk se at åsen var full av røde rader med fiendtlige infanterister, fulgt av den første salvens munningsflammer, må overraskelsen ha vært stor. Samtidig kan det russiske befalet til og med ha oppfattet denne ildåpningen som at de framfor seg hadde enda en panikkslagen infanteriavdeling som skjøt langt utenfor muskettskuddhold. Det faktum at heller ikke denne salven ga noen nevneverdig effekt, bidro sikkert til at russerne fortsatte sin framrykning.
I løpet av det første minuttet etter at skottenes første salve var avfyrt, ble angriperne og forsvarerne skjult for hverandre av kruttrøyken. Det russiske kavaleriet fortsatte sitt angrep mens 93. Highlanders ladet om sine våpen (dette skjedde liggende på rygg). På en avstand av 150 meter fikk skottene igjen russerne i siktene sine, tilsynelatende uberørt av deres ildgivning – med den britiske armeens beste våpen – og kavaleristene fortsatte sin framrykning. De hadde nå kommet så nære at et anslag mot de skotske linjene skulle komme i løpet av 20 sekunder. Målet for angrepet var fremdeles batteriet – som nå hadde skutt ut all sin ammunisjon og var i ferd med å fornagle (uskadeliggjøre) kanonene sine. Nå hang alt på skottene!
De russiske skvadronsjefene kunne samtidig – for første gang – tydelig oppfatte den røde linjen på åsen framfor seg. Innsikten om at de fremdeles hadde en stridsberedt infanteriavdeling foran seg, må ha sammenfalt med den andre salven fra Minié-geværene, denne gangen på en avstand som skulle kunne gi full effekt av våpenet. Nå kan det se ut som om angripernes soldategenskaper fikk en avgjørende betydning. En vesentlig del av det angripende russiske kavaleriet var donkosakker, kjent for sine gode rideferdigheter, men også for motviljen mot å begi seg inn i nærstrid om ikke oddsene var veldig tydelige i deres favør. Trolig var det slike hensyn som fikk den russiske sjefen til å beordre vending til venstre for å innlede et avbrudd av angrepet. Manøveren ble gjennomført på ordnet vis, delvis dekket av kruttrøyk, men uten at formasjonen ble brutt, til tross for at de fremdeles ble beskutt på nært hold. Det russiske kavaleriet avbrøt angrepet for å vende tilbake til hovedstyrken. Samtidige skildringer forteller ingenting om at slagmarken var overstrødd med døde ryttere og hester og en avdeling i fullt opprør. Dette kan indikere at de russiske tapene var relativt små. Til tross for at den siste Minié-salven ble avfyrt på veldig kort avstand.
Forløpet og utgangen
93. Highlanders hadde uten tvil avverget det russiske kavaleriangrepet – uten å miste en eneste mann. Dette hadde imidlertid ikke skjedd gjennom ildvirkningen, men snarere gjennom inntrykket synet av den skotske infanterilinjen hadde gjort på de russiske skvadronene.
Hvorfor var den skotske ildgivningen da så virkningsløs? Vi har her med tre sammenfallende faktorer å gjøre:
1. Med våpenets høye utgangshastighet krevdes det presisjon i sikteinnretningen ved skyting på lengre avstand. Allerede fra de avdelingene som ble tildelt Minié-geværene helt i starten, kom rapporter om utilstrekkelige sikteanordninger. I tillegg kan en tenke seg at etter mange måneder i felt var mange av disse sikteanordningene blitt skadet.
2. Videre hadde Minié-prinsippet, med den ekspanderende kulen i det riflete løpet, vist tendenser til svakheter. Ladningen av våpenet i strid ble, om det var mulig, gjennomført liggende på ryggen med våpenet nær horisontalt, noe som kunne medføre at kruttet ble noe ujevnt fordelt i ildrørets bunn. Det myke og korte prosjektilet kunne bli liggende skjevt i løpet. En altfor hardhendt håndtering av ladestaken kunne også deformere det. Konsekvensen ble at kulen forlot løpet med en mer eller mindre usymmetrisk form og/eller lavere utgangshastighet enn normalt. Begge delene satte ned treffsikkerheten. Ved ladning i stående stilling uten stress var risikoen for disse avvikene betydelig mindre enn i en stridssituasjon.
3. Det finnes også opplysninger om at Minié-geværet hadde en så kraftig rekyl at soldatene var redde for den, og at de lukket øynene rett før de løsnet skudd. Dessuten påstås det at en del av soldatene, hvis de fikk muligheten, tømte ut en del av kruttet ved ladning. Spesielt det siste var skjebnesvangert for treffsikkerheten. Faktum er at Minié-geværet allerede fra starten ble erstattet av «1853 pattern Enfield»-riflen som hadde en vesentlig mindre og lettere kule (13 mm) og dermed lettere rekyl.
Konklusjonen av selve kampforløpet er relativt trivielt – en kavaleriavdeling angriper mot en forventet svak motstander og avbryter angrepet når de oppdager fiendens virkelige styrke. Den forsvarende infanteriavdelingen lider ingen tap til tross for at deres sjef overvurderer deres egen ildkraft og tar en ufattelig stor sjanse – tiden tatt i betraktning – ved ikke å danne firkanter.
93. Highlanders skilte seg ut og høstet mye heder for den oppgaven de utførte, men ved en nærmere undersøkelse virker den eksepsjonelle glorien som ettertiden og datidens massemedier tildelte regimentet, mindre storslagen. Etter flere sammenslåinger og nedleggingstrusler eksisterer fremdeles Argyll og Sutherland Highlanders.
General Colin Campell viste fremragende lederskap i sin selvpålagte ledelse av en avdeling hvor han faktisk ikke var sjefen. I sammenlikning med de fleste andre britiske sjefer hadde dessuten sir Colin, med tanke på bakgrunn og alder, en overraskende og berømmelsesverdig fleksibilitet, ettersom han raskt klarte å tilpasse stridsteknikken og bryte et inntrent mønster. Samtidig var han heldig med sin feilbedømmelse av ildkraften ved at den aldri ble satt på en virkelig prøve.
Et fullført russisk kavaleriangrep umiddelbart etter at skottenes andre skuddsalve hadde brutt inn i deres første linjer og innen en ny salve hadde rukket å bli avfyrt, kunne gitt slaget et helt annet forløp. Man kan lure på hva en nedsabling av 93. Highlanders i fullt påsyn fra den høyeste sjefen på plassen, lord Lucan, kunne ha medført? Hadde den medført helt andre ordre enn dem som resulterte i den lette brigadens sagnomsuste angrep en knapp time senere – som Tennyson har skrevet om?
Historien om 93. Highlanders forsvar av Kadikoi-åsen vekker til live spørsmål om hvor troverdige skildringer av kampers forløp er, og hvor vanlig det er at myten overskygger sannheten. Man kan til og med erindre tesen om at etter mislykkede kriger kreves det individuelle helter både i politikken, historieskrivningen og i poesien. For Storbritannia var Krimkrigen – til tross for at de vant til slutt – en serie bredt publiserte skandaløst tilkortkommende skrifter.
Og sir Colin da! – som i striden satset alt på ett kort? Snart ble han divisjons- og korpssjef på Krim og senere øverstkommanderende i India i 1857. Sir Colins karriere ble avrundet med utnevnelse til lord og til slutt til feltmarskalk kort tid innen han døde i 1863. Han hviler nå i Westminster Abby blant imperiets store sønner. Såpass kan han være verdt!
Krimkrigens slutt og resultat
Slaget ved Balaklava hadde ikke ført til noen avgjørelse i krigen, og de allierte styrkene beleiret Sevastopol fram til russerne evakuerte basen i september 1855. Samtidig som et østerriksk fredsinitiativ i desember samme år begynte å gi resultater, begynte britene å ødelegge de militære installasjonene i Sevastopol. Russerne hadde selv senket sin flåte som blokkskip på havnen allerede ved begynnelsen av krigen. Freden ble undertegnet i Paris i 1856. Krimkrigen og Parisfreden hindret foreløpig den russiske ekspansjonen sørover. I 1871 ble så visse deler av Parisfredens klausuler endret til russisk fordel, noe som førte til en ny krig mellom Russland og Tyrkia i årene 1877–78
Den menneskelige prisen for denne, sett på sikt, unødvendige krigen – kom opp i 615 000 døde (forbehold om riktige tall) på russisk side. Av disse skal ikke mindre enn 80 % ha dødd av andre årsaker som ikke var relatert til kamp – kunnskapen om felthygiene var fremdeles svært mangelfull. Tilsvarende tall – trolig sikre – for den allierte siden er cirka 165 000 falne, der cirka 70 % døde først og fremst av sykdommer.
Du kan lese mer i bokasinet Russland i krig.
