Saudade er et portugisisk ord som er umulig å oversette direkte til norsk.
Noen vil beskrive det som en slags nostalgi – men det kan også bety en lengsel etter noe som aldri skjedde (eller kanskje aldri vil skje). Noen forklarer det som en melankoli som ligger som en tåke over det portugisiske landskapet – men det kan også inneholde et snev av glede over minnene etter en svunnen tid. Andre hevder at ordet stammer fra den gang maurerne hersket i Iberia. Saudade var maurernes uoversettelige ord for ensomhet, skapt av lange reiser gjennom ørkenen. Men én ting er sikkert – forstår du saudade, forstår du også Portugals sjel. Nybegynnere kan finne saudade ved å spasere rundt i Lisboa, for eksempel på den forlatte fergeterminalen, der klokka har stoppet på ti på ett. Eller langs stiene på kirkegården Prazeres, der engler av stein kjenner den salte morgenbrisen komme inn fra Atlanterhavet. Saudade finnes også langs de fem gjenværende gamle trikkelinjene, hvor trikkene fremdeles skramler gjennom byen. Pussig nok er linjene nummerert 12, 15, 18, 25 og 28, til minne om andre linjer som for lengst er nedlagt.
Ordet gir mening for portugiserne også i dag, og mange har sin egen definisjon på hva saudade betyr for akkurat dem.
João Ramada, Seiler
«Folk over hele verden føler saudade hver dag», sier João Ramada, mens han holder seilbåten på stø kurs. «Jeg føler det. Du føler det. Forskjellen er at vi har et ord for det i Portugal.»
Ifølge João begynte historien om saudade på havet. På 1400-tallet, under Europas ekspansjonsperiode, var portugisiske sjøfarere de fremste. De var de første som seilte rundt Kapp det gode håp og oppdaget sjøveien til India. Uendelig mange sjømenn kastet loss fra Lisboas havn uten å vite om de noen gang fikk se hjembyen igjen. Fedre, mødre, koner og elskerinner sto igjen, og fryktet at deres kjære allerede var borte i Atlanterhavets mørke dyp. Ifølge legenden var det slike avskjeder som skapte saudade.
Over seks hundre år senere tar João Ramada gjester med på litt mindre farlige båtturer opp og ned langs elven Tagus, elven som Vasco da Gama startet sine reiser fra. Turen er fire nautiske mil lang, og går fra havnen i Belém til de store avenyene i Baixa-distriktet. Båten suser stille fram blant yachter og passasjerferjer, små losbåter og enorme cruiseskip. Vi seiler under 25 de Abril-broen, hvor rushtrafikken får stålbjelkene til å drønne. Over oss troner Jesus-statuen, som vokter over havnen.
João er vant til lange sjøreiser. Bigeskjeften hans er nemlig å levere seilbåter fra Europa til nye, rike eiere i Brasil. Han forteller meg om den gangen han kolliderte med en hval midt i Atlanteren, og en annen gang hvor han måtte gjøre en unnamanøver for ikke å krasje med en container som hadde falt av et lasteskip. Så er det de lange nettene under dekk, hvor han bare ligger og lytter til bølgene som slår mot skroget. Saudade finnes absolutt til sjøs – selv i satellittelefonen og GPS-ens tidsalder. «Selvfølgelig føler du saudade, i form av hjemlengsel. Du føler deg ensom langt der ute på havet. Men så åpner du en flaske portugisisk vin, og er plutselig tilbake i Portugal. Saudaden er borte.»
• Tagus Cruises tilbyr to timers rundturer, med avgang fra Belém (fra 360 kr. taguscruises.com).
Teresinha Landeiro, Fado-sanger
Noen av konene, kjærestene og/eller elskerinnene som lengtet etter sine kjære ute på havet uttrykte sin lengsel gjennom sang. Slik ble saudadens musikalske uttrykk, fado («skjebne»), til.»Fado er hjertets språk», sier sangeren og tekstforfatteren Teresinha Landeiro. «Du bør synge om hva du føler og få publikum til å føle det samme. Få dem til å gråte og le!»
Teresinha opptrer på Mesa de Frades – en fadobar som ligger innenfor en knallgrønn dør i Lisboas Alfama-distrikt. Den er mange slike barer i Alfama – strøket hvor fadoen har sin opprinnelse. Når du rusler rundt i Alfama om kvelden, kan du høre bruddstykker av bittersøt sang fra de åpne vinduene.
I dag handler fado om mer enn saudadens tapte kjærlighet. Det synges om utroskap, ubesvart kjærlighet, forbudt kjærlighet, og politikk – og noen sanger er til og med muntre. En fado-opptreden følger likevel en gammel oppskrift: En sanger og en eller to gitarister opptrer foran et lite publikum, og det hele er lyssatt av stearinlys. En fadokonsert på Mesa de Frades har en nærmest sakral stemning. Stedet er opprinnelig et kapell, fylt av skjulte ganger, som kongen av Portugal ga til sin hemmelige elskerinne.
«I fado synger vi om livet», forklarer Teresinha. «Du kan ha saudade etter en tid eller en person. Det kan være en bestfar som har gått bort, eller en kjæreste som har vært utro. Saudade er tristhet blandet med den lille gleden over å minnes gode ting. Men tristheten er alltid den sterkeste følelsen.»
• Mesa de Frades serverer middag rundt kl. 22, etterfulgt av fado-opptredener (måltider 380 kr. Tlf. 00 351 917 029 436).
Nuno Camarneiro, Forfatter
Hvis havet er saudadens vugge, er Martinho da Arcada saudadens universitet. Dette er en kafé fra 1700-tallet, hvor servitørene går i tversoversløyfe og vest, og serverer saltet torsk på bord dekket med linduk. Dette var stamkafeen til Lisboas bohemer – poeter, malere og intellektuelle. Hos flere av disse var saudade et sentralt tema i kunstverkene.
Blant gjestene i dag sitter en bebrillet, velkledd herre ved navn Nuno Camarneiro. Tidligere var Nuno partikkelfysiker og bygde komponenter for en partikkelakselerator ved CERN. Nå er han en anerkjent forfatter og har funnet ut at saudade til stadighet dukker opp i skrivingen hans «som et ugress du ikke blir kvitt». Jeg spør ham om han tror at portugisere er mer tilbøyelig til å føle saudade enn andre nasjonaliteter.
«Jeg tror at vi har en tendens til å føle det oftere fordi vi har et ord for det. For eksempel visste du ikke at du hadde lyst på brunsj før noen fant på ordet «brunsj». Som et land føler vi saudade fordi vi ser mer tilbake enn forover. Vi tenker at fortidens triumfer ikke kan overgås. Dette ser du i hele Lisboa: i arkitekturen og de gamle trikkene.»
Nuno lurer på om det overhodet finnes noe sted i Lisboa der du ikke finner saudade.
«Du finner sannsynligvis saudade hos mennenskene som går alene langs kaia sent om ettermiddagen – de som kikker lengselsfullt ut mot havet.»
• Nuno Camarneiros bok Debaixo de Algum Céu er tilgjengelig på engelsk (140 kr). Martinho da Arcada ligger under Praca do Comércios søyleganger (retter fra 100 kr. martinhodaarcada.pt).
Manuela Cutileiro, Reparatør av dukker og teddybjørner
En av Lisboas uvanligste institusjoner er Hospital de Bonecas – verdens eldste sykehus for dukker og leketøy. Det holder til i en gammel bygård ved foten av slottsbakken. Her er skapene fulle av antikke dukker, teddybjørner, Barbier, Ken (ofte uten klær), teletubbier, togsett, actionfigurer (også ofte nakne), dukkehus og en figur av pave Johannes Paul II, som strekker fram hendene i fred (skjønt den ene hånden mangler).
«Noen av de som besøker oss gråter, mens andre får et gjensyn med barndommens venner», sier Manuela Cutileiro. «Mange av dukkene på sykehuset vårt er veldig gamle. Barna som lekte med dem, er allerede spøkelser.»
Sykehuset ble åpnet i 1830 av en gammel dame som reparerte ødelagte leketøy ved siden av å drive et urteutsalg. De siste 30 årene har sykehuset vært i trygg forvaring hos Manuela, en tidligere barnehagelærer som driver stedet med hjelp fra noen deltidsansatte kirurger. Hun viser stolt fram skuffer stappfulle av reservedeler, som hoder, hender og bein til transplantasjon, et operasjonsbord med nål, tråd og lim og en avdeling for inn- og utgående pasienter (noen kommer helt fra Brasil). Så åpner hun et rom fylt med pasienter som ikke har blitt hentet av eierne sine. Dette er et lite kraftsentrum av saudade i Lisboa, forklarer Manuela alvorlig. Selv ser hun imidlertid etter saudade andre steder.
«Jeg føler saudade i São Jorge Castle, hvor jeg pleide å mate fuglene sammen med besteforeldrene mine.»
• Hospital de Bonecas ligger rett utenfor Praça da Figueira. Priser på behandling blir avgjort for hvert enkelt tilfelle (inngang 20 kr. hospitaldebonecas.com).
Alexandre Pais, Museumskurator
På allehelgensdagen i 1755 ble Lisboa rystet av et jordskjelv som målte 9,0 på Richters skala. Den grusomme katastrofen tok mange menneskeliv. Gatene revnet, og kirkelysene veltet og startet branner som varte i fem dager. Idet havet trakk seg tilbake kom utallige gamle skipsvrak som ingen før hadde sett til syne, før en gigantisk tsunami skylte over Lisboa og tok med seg restene av nedre by ut i Atlanterhavet.
En av de mest omfangsrike dokumentasjonene på Lisboa før jordskjelvet er å finne i Museu Nacional do Azulejo – byens museum for keramikk. Her henger en stor tavle fra tidlig 1700-tall, hvor den tapte byen er malt på små hvite og blå fliser.
«Dette er som et fugleperspektiv, eller Guds øye», sier museumskurator Alexandre Pais og kikker på tavlen. «I årene etter jordskjelvet kan det godt tenkes at noen har sett på dette og følt saudade for et sted som kun fantes i minnene.»
Azulejos-flisene er Portugals største bidrag til billedkunsten. De vakre, blåmønstrede flisene pryder bygninger og vegger over hele Lisboa. De forteller bibelhistorier i kirkene, hva som er på salg i butikkene og om lokale severdigheter på togstasjonene. Alexandre viser meg utallige esker med azulejos som er reddet fra revede bygninger i hele Portugal – noen er avskallet, noen er brukket og noen er veldig gamle. Han og kollegene legger et slags episk puslespill, hvor de prøver å plassere ukjente fliser inn i mønstre, slik de en gang var ment å være.
«Når vi klarer å gjenskape et panel av fliser, blir vi lykkelige, men også litt melankolske. Vi får ikke sett panelet i huset, slik det skulle ha vært. Saudade er å få et glimt av noe som har gått tapt, men å vite at det likevel ikke er det samme som før når du ser det.»
• Museu Nacional do Azulejo ligger i et tidligere kloster øst for sentrum (inngang 45 kr. museudoazulejo.pt).
Naky Gaglo, Turistguide
«Jeg har litt saudade for hvert sted jeg har bodd», sier Naky Gaglo. «Jeg savner ølet fra Tyskland. Fra Spania savner jeg at folk alltid ler. Og jeg savner maten fra hjemlandet mitt.»
Naky er opprinnelig fra Togo (han har også bodd i Kamerun, Senegal, Tyskland og Spania) og holder byvandringer med afrikansk tema for turister i Lisboa. Han begynner ved Praça do Comércio, der afrikanske slaver i lenker ble kastet av skipene på 1400-tallet, før han beveger seg videre mot gater som nå er bebodd av dagens innvandrere fra Angola og Mosambik.
Turen avsluttes på Tambarina – en kappverdisk restaurant der eieren, Domingos de Brito, skjenker opp rom med honningsmak og minnes hvordan han kom til Lisboa som 18-åring, ensom og jakkeløs i den europeiske vinteren. For noen på Tambarina blir stuingen servert med et tilbehør av saudade: minner om familiefester og den varme vestafrikanske pålandsvinden.
«En gang i uka prøver jeg å lage mat fra Togo», sier Naky. «Men jeg får saudade. Jeg blir trist, for den minner meg om min avdøde mor. Og så blir jeg glad, for den smaker akkurat slik hun laget den.»
Saudade blir diskutert av innvandrere i Portugal, men hjemsøker også portugiserne som har forlatt landet. Du finner den i Sør-London og i New Yorks Little Portugal. Saudade eksisterer der hvor noen kjenner på fraværet av visse ting: klangen av trikk 28, lukten av salt torsk, synet av morgendisen over Tagus. Man kjenner det også når man ser Lisboas hustak og spir langt der nede, fra vinduet i et fly som forlater byen.
• Nakys byvandringer kan bestilles etter avtale (fra 330 kr per pers. trip4real.com).
