Tyskland var ikke først ute med å utvikle ubåtvåpenet, men dette ble et av de viktigste kortene for å forsøke å slå England ut av første verdenskrig. Det tyske angrepet mot Frankrike ble stoppet på slutten av 1914. Partene gravde seg ned i skyttergravene, der ny teknologi og økt ildkraft hindret gjennombrudd for noen av partene.
Krigen gikk over i en utmattelseskrig, der Tyskland hadde et handikap ved at internasjonal handel ble forhindret. Britene som også var avhengig av forsyninger til landet, hadde en unik posisjon med fri tilgang til havet og verdens sterkeste marine.
Det tyske svaret var en massiv satsing på ubåtvåpenet. Ubåtene ble primært satt inn for å senke allierte handelsskip. Den britiske marinen var helt uforberedt på å skulle møte denne nye trusselen. Et tidlig forsvar ble å utruste handelsskip med skjulte våpen. Når den tyske ubåten, etter internasjonale regler, gikk til overflaten for å advare mannskapet på sitt neste offer, ble det sivile handelsskipet forvandlet til et krigsskip. Skipene ble lastet med lett tømmer eller kork for å sikre at de kunne flyte selv etter en torpedering. De britiske mannskapene kunne ta opp kampen med den tyske ubåten. Disse armerte handelsskipene ble kalt «Q Ship» med bakgrunn i at mange var stasjonert i den irske havnebyen Queenstown. Navnet «Q Ship» ble offisielt tatt i bruk sent i 1916. Før dette gikk de blant annet under navnet «decoy vessel».
Det viktigste var at skipene framsto som fristende mål for de tyske angriperne. Våpnene var skjult, og selv om mannskapet tilhørte marinen, ble de beordret til å bære sivile klær. Tyskerne kalte skipene for «U-Boot Fall» (ubåtfelle). Den ytre sivile statusen endret ikke ved det faktum at dette var britiske soldater i førstelinjekamp med en profesjonell og godt motivert fiende. Skipene ble satt inn på skipsruter der sannsynligheten for at tyske ubåter opererte var stor. Forutsetningen for å klare å lure de tyske ubåtene krevde ikke bare modige mannskap, men også en unik strategi og trening. Når ubåten kom opp, ville kapteinen på Q-skipet sende deler av mannskapet i livbåtene. Dette for å lure sin tyske motpart. Det skulle framstå som et sivilt mannskap var i panikk og flyktet fra sitt skip før det ble senket. Resten av mannskapet, som var skjult, benyttet anledningen til å gjøre skipet kampklart. Dersom de britiske marinesoldatene klarte å senke ubåten, hadde admiralitetet utlovet en bonus på hele 1000 pund. Tyskerne mente at denne krigføringen var i strid med internasjonale regler, og kampene mellom ubåtene og Q-skipene ble ført nådeløst fra begge parter.
I perioden fram til 1917, der tyskerne fortsatt fulgte reglene og gikk opp før angrepet, kom det til 32 trefninger. Ni ubåter ble senket, og to Q-skip ble tapt. Etter hvert lærte de tyske ubåtkapteinene å studere sitt framtidige offer bedre. Antall trefninger gikk ned under resten av krigen. Av nye ca. 100 kamper ble bare tre ubåter senket, mot et tap av hele 23 Q-skip. Andre måter å bekjempe ubåttrusselen tok over. Bruken av konvoi ble ikke bare viktig under første verdenskrig, men også i neste.
I denne krigføringen var kvaliteten til kapteinen om bord i Q-skipene helt avgjørende. I begynnelsen av krigen ble alle håndplukket fra den britiske marinen, etter hvert ble også frivillige fra handelsflåten, pensjonerte marineoffiserer og den britiske marinereserven valgt.
I begynnelsen ble det benyttet en miks av mannskaper fra handelsflåten og marinen. Dette for å gi den riktige blandingen av mannskap som skulle bidra til å lure tyskerne. Kanonmannskapet kom fra marinen og var spesialister på sine våpen. I løpet av 1915 ble hovedregelen at mannskapet kom fra marinen. Britene la stor vekt på opplæringen. Hver mann måtte beherske sin funksjon om bord, fra å opptre som om de var i panikk til faktisk å kunne senke den tyske angriperen. Når mannskapet var i land, ble det faktisk en ekstra belastning at det framsto som om de ikke gjorde sin plikt for fedrelandet. De skulle opptre sivilt. Kvinner snudde dem ryggen, og flere opplevde å bli angrepet under «den hvite fjær-aksjonen». Dette var en aksjon der britiske kvinner angrep sivile menn fordi de ikke deltok i krigen. Kvinnene delte ut hvite fjær som et symbol på feighet. For soldater som seilte ute med formål å bli angrepet av tyske ubåter, ble dette en påkjenning. For tyskerne var disse «sivile» ikke omfattet av krigens regler, og skulle således ikke behandles som krigsfanger.
Den strategiske betydningen av Q-skipene vil alltid kunne diskuteres. Totalt ble 187 tyske ubåter tapt under første verdenskrig – 40 % gikk tapt av tekniske eller ukjente grunner. Dette må sees i lys av at ubåtvåpenet fortsatt var nytt, både rent teknologisk og fordi man ennå ikke hadde høstet tilstrekkelig erfaring med bruken av det. 20 % av tapene skyldtes miner, 10 % dypvannsbomber og bare 7 % ble senket av Q- skip. Totalt 12 ubåter. Det strategiske spørsmålet var således om de britiske mannskapenes modige kamp hadde noen verdi? Sett i lys av at de fleste ubåtene som ble senket, tidlig i krigen og før 1917, utgjorde disse 12 en stor andel av det samlede tapet av 47 ubåter i denne perioden.
I den innledende perioden av krigen var Q-skipene således et svært effektivt svar på en ny trussel som kunne slått England ut av krigen. De britiske tapene ble store etter hvert som tyskerne tilpasset seg og ble flinkere til å studere sine ofre og til slutt senket dem gjennom en total ubåtkrig, der de ikke gikk opp på overflaten. Det siste skulle bidra til at Amerika kom med i krigen.
Kildene varierer mht. antall Q-skip. Det finnes ingen offisiell liste, og i sin bok om kampen mellom tyske ubåter og Q-skipene, anslår forfatteren Greentree at det gjennom krigen var totalt ca. 200 Q-skip. Wikipedia angir et høyere antall, med over 350. Kildene avviker også på antall senkede Q-skip. Tallene varierer fra rundt 30 til 60 skip. Greentree opererer med et antall på 12 senkede ubåter og har plassert alle på kartet. Wikipedia opererer med 14 senkede ubåter. Uberørt av avvikene som finnes i kildene, står innsatsen til disse tapre soldatene fast.
Artikkelen er hentet fra bokasinet Sjøkrig.
