I denne strålende perioden var byen full av underholdning og moro, men hadde også en mørkere side.
Bildene av Paris som du bærer med deg i tankene, kan godt være fra Belle Époque, den strålende perioden med fred, blomstrende kunst og teknologiske framskritt som varte fra 1871 til 1914. Det er epoken da Eiffeltårnet og Gare d’Orsay ble bygget, da malerier som Renoirs Bal Du Moulin De La Galette og Toulouse-Lautrecs legendariske plakater ble skapt, og da byen, mer enn noen gang før eller siden, hadde et ry for moro og underholdning – det være seg dansepikene på Folies Bergère eller den tidlige kinoen til brødrene Lumière.
I 1871 var Frankrike klar for en ny start. Franskmennene hadde nettopp lidd nederlag i Den fransk-tyske krig, og det blodige opprøret kjent som Pariskommunen daterer seg til det året. Paris startet 1871 under beleiring, omgitt av tyske tropper, og inne i byen prøvde først nasjonalgarden og deretter grupper av nylig radikaliserte arbeidere kalt kommunarder å ta kontroll. Begge ble brutalt slått ned på, spesielt i løpet av en uke i mai som er kjent som «la semaine sanglante» (den blodige uke). Denne turbulente perioden, enda så forferdelig den var, skulle bli den siste gangen på mer enn 40 år uten betydelige blodbad i Paris, og slik markerte den begynnelsen på La Belle Époque.
Snart kom viktige framskritt innen teknologi, vitenskap, malerkunst, litteratur og musikk. Framfor alt ble Paris en by av glede og underholdning, glitrende, men også litt tarvelig. Paris under La Belle Époque var byen hvor kunstnere samlet seg på Montmartre, hvor café-chanson ble utviklet av komponister, og hvor de nå berømte kabaretene Moulin Rouge og Folies Bergère åpnet. Escoffier var kjøkkensjef på Ritz, og den parisiske moteindustrien oppsto for alvor.
Verdens første filmplakat, for L’Arroseur Arrosé fra 1895.
Kunstnere, intellektuelle og forfattere strømmet til dette bohemaktige distriktet hvor de omgikkes arbeiderklassen og nøt den noe prangende atmosfæren. Selv den framtidige kong Edvard VII kom på besøk. I 1900 fantes det mer enn 40 lokaler hvor du kunne nyte kabaret, opera, teater, varieté- eller sirkusforestillinger. «Maisons closes» (bordeller) forekom også, og noen av utøverne jobbet i disse også. Sensurlovgivningen var slakket på i 1881, og den generelle atmosfæren av joie de vivre (livsglede) hadde sin skyggeside.
Innen kunsten var det en opprørsånd. Impresjonistmalerne gikk nye veier, både med sitt valg av tema – å dokumentere den sorgløse gleden ved gatelivet i Paris – og teknikker. Musikere som Debussy og Ravel var kontroversielle; de var en del av Montmartres gatebilde og komponerte verk som vi fremdeles lytter til i dag. I mai hendte det noe som understreket sjokket som enkelte avantgardistiske kunstnerbevegelser forårsaket. Under Ballets Russes framføring av balletten til Stravinskijs Vårofferet i Théâtre des Champs-Élysées brøt det ut opprør blant publikum fordi folk ble grovt krenket av de uventede vendingene i musikken og Djagilevs koreografi.
Teknologien gjorde også raske framskritt. Eiffeltårnet ble bygget til Verdensutstillingen i Paris i 1889 for å vise verden hva franske ingeniører kunne utrette, og den første metrolinjen i Paris (Porte Maillot–Porte Vincennes) fulgte etter i 1900. Hector Guimard designet stasjonsinngangene i art nouveau-stil, og man ser fremdeles mer enn 80 av disse i Paris i dag. Jernbanen ble også sterkt utvidet, og velstående parisere kunne nå enkelt reise til Biarritz, Deauville eller Rivieraen.
La Tour Eiffel under bygging i mai 1888, forut for verdensutstillingen.
Det var imidlertid ikke en gyllen epoke for alle. Om dette var perioden da champagnen først fløt fritt, var det også tiden da konsumet av absint gjorde stor skade. En studie av parisere fra 1882 konkluderte at mens 27 prosent var over- eller middelklasse, levde de øvrige 73 prosent i fattigdom. Romanene til Émile Zola, som Nana og Germinal, skildret arbeiderklassens vanskelige liv i deprimerende realistisk detalj, og i maleriene fra den tiden er det antydninger til at liv ble ødelagt midt i lystigheten. I Edgar Dégas maleri I en kafé – med undertittelen Absint – framstiller han to ensomme skikkelser, begge fortapt i dystre tanker, i en nedslitt kafé i Pigalle ved foten av Montmartre. La Belle Époque var ikke bare en gledens tid.
Det fantes også skandaler, hvorav den mest berømte var Dreyfus-saken. I 1894 ble en jødisk artillerioffiser, Alfred Dreyfus, funnet skyldig i landsforræderi, anklaget for å ha gitt hemmeligheter til tyskerne. Han ble degradert og dømt til fengsel på livstid på Djevleøya – et fengsel utenfor kysten av Fransk Guyana. Han hadde hele tiden hevdet at han var uskyldig, og til slutt viste en lang, omhyggelig etterforskning at en annen offiser var den virkelig skyldige. Den langvarige skandalen splittet det franske samfunnet, og i dag er den en påminnelse om at La Belle Époque ikke bare var en strålende epoke.
Ingenting varer selvsagt evig. Da første verdenskrig brøt ut, endret alt seg. Underholdning ble trappet ned, lokaler stengte, og lysene ble slukket, både metaforisk og bokstavelig. Det er ikke rart at vi ser tilbake på årene da Paris for det meste var fredelig, og betrakter tiden som en epoke som fortjente sitt glamorøse navn: La Belle Époque.
Du kan lese mer i bokasinet Opplev historie 2.
