Nord-Thailand

Reis fra Thailands hektiske hovedstad til jungelen i nord. Begynn med en tur på de gamle kanalene i Bangkok, før du setter kursen mot Khao Yai nasjonalpark og skogsstiene her. Få med deg soloppgangen over de hellige statuene i Sukhothai, og smak på maten som selges i gatene i Chiang Mai. Avslutt reisen med et møte med fjellfolket på grensen mellom Thailand og Burma.

Bangkok

Byen er beryktet for trafikkorkene sine, men det finnes en annen måte å komme seg rundt på – nemlig kanalene.

I Bangkok sentrum er morgenrushet i full gang, og bygatene er tettpakket med biler. Busser og minivaner fullstappet med pendlere er på vei fra forstedene og inn i sentrum. Tuk-tuk-sjåfører tuter for å vise at de er ledige, og en strøm av scootere suser nedover gatene. Den høye hviningen fra de små totaktsmotorene blander seg med lastebilenes mørke rumling og den gjennomtrengende lyden av bilhorn. Trafikken åler seg fram i sneglefart.

Et par kvartaler unna, på den brede Chao Phraya-elven, er det ingen tegn til traffikkaos. Den brune vannveien flyter stille gjennom hjertet av Bangkok. Kanalbåter og passasjerferger tøffer langs elvebredden, fylt med skolebarn og kontorister. Flåter av ruea hang-båter gynger fredelig på de små bølgene og leverer passasjerene sine trygt ved riktig kai, før de forsvinner nedover elven på jakt etter flere kunder. Siden hovedstaden ble grunnlagt i 1782, har elven vært pulsåren som holder Bangkok i gang.

Men Chao Phraya er faktisk bare én av mange vannveier som bukter seg gjennom Bangkok. Flere hundre kilometer med kanaler, eller khlonger som de kalles her, slynger seg mellom landsbyene som ligger som et edderkoppnett rundt bykjernen. Selv om mange av kanalene i dag er fylt igjen og asfaltert i arbeidet med å bygge veier, er de fortsatt en viktig del av byens infrastruktur. Dessuten gir de oss et glimt av det gamle Bangkok, så forskjellig fra dagens moderne by, som er full av skyskrapere, kjøpesentre og kontorbygninger.

«Bangkok er en by av øyer», forklarer båtfører Pae Visut. Med den største selvfølgelighet styrer han ruea hang-båten gjennom labyrinten av kanaler i Thonburi – et boligstrøk vest for Chao Phraya. «Før i tiden var kanalene den eneste muligheten vi hadde til å komme oss fra sted til sted. Fortsatt kommer du deg raskere fram her enn på veien.»

Han ler tørt og hviler roret på kneet mens han fyrer opp sneipen han har hengende  mellom leppene. Rutinert fører han båten gjennom en sluseport og inn i Khlong Bangkok Yai, «Den lille Bangkok-kanalen».

Rekker av vaklevorne hus med blikktak balanserer på høye stolper over det grumsete vannet. De forgylte tempeltakene i bakgrunnen er rammet inn av hengepil og jacarandatrær. Et kaos av strømkabler og telefonledninger henger over hodet på oss. Jeg legger merke til at nesten alle som bor her, henger store blomsterkasser på verandaene som vender mot elven.  Nå og da lander en hegre for å rusle langs vannkanten og se etter fisk inne ved grunna. En og annen varan drar seg opp av det tebrune vannet for å sole seg på elvebredden.

«Mange av innbyggerne i Bangkok aner ikke engang at kanalene eksisterer», sier Pae idet han stopper motoren og legger til ved et tempel helt nede ved vannkanten. Kors-blomstene skinner som hamret kobber. «Men jeg har vært båtfører i 35 år, så for meg er kanalene like velkjente som gatene rundt huset mitt.» Han vinker en av de passerende båtene til seg. Det er en flytende butikk, fullstablet med mat, drikke, suvenirer, lys og røkelse. Han kjøper en girlander av ringblomster og sjasmin og henger den opp sammen med alle de andre som allerede pryder den lange baugen. «God karma», forklarer han og ruller en ny sigarett på kneet sitt mens han hilser på føreren av enda en båt som tøffer forbi.

Noen av kanalene er like gamle som byen selv. Da kong Rama I flyttet hovedstaden hit fra Ayutthaya på slutten av 1700-tallet, bygget han det overdådige storpalasset på øya Rattanakosin, samtidig som han etablerte byens første kanaler for å lage en forbindelse til Chao Phraya-elven. Nettet av kanaler vokste raskt i takt med byen. Kanalene fungerte som vollgraver, akvedukter, gjennomfartsårer og demninger. Selv i dag brukes slusene til å regulere vannstanden inne i byen i regntiden.

Pae styrer den knirkende båten tilbake mot Chao Phraya gjennom Thonburis små kanaler. Denne gangen er målet de gylne spirene til Wat Po, en av byens eldste templer. Klokka har blitt nesten tolv, og en hel flåte av småbåter flyter rundt tempelets brygge for å sette av munker og pilegrimer med hendene fulle av blomstergirlandere og bunter med røkelse. Det er tid for ettermiddagsbønn. Kaskader av falne blomsterblader flyter i vannet, og lyden av rytmisk messing trenger gjennom duren fra båtmotorene. Sangen er enda et bevis på at til tross for sin status som en moderne, rastløs metropol er Bangkok fortsatt en by som er svært preget av sin egen fortid.

Khao Yai nasjonalpark

Knyt turstøvlene dine og bli med på tur langs stiene i den fredede skogen. Er du heldig, treffer du på gibbonaper, hornfugler og kanskje en vill elefant. 

Shhh», hvisker Puk Manchaona, idet han legger hodet lyttende på skakke og myser opp mot tretoppene. Melkehvite solstråler trenger seg fram mellom bladene der oppe, og sammen med den lave klukkingen fra en bekk og den lykkelige sangen til en usynlig fugl gjør de stemningen magisk. Lenger ned i dalen høres plutselig flere lange ul, og jeg tenker automatisk på en ambulansesirene. Lyden blir hengende igjen i luften som et uhyggelig ekko. Et øyeblikk senere kommer svaret fra et annet sted, og så fra et tredje. I det samme fylles luften rundt oss av skrik og brøl fra tretoppene. Det er et overveldende, jallende jungelkor.

«Gibbonaper», forklarer Puk. «De er vanskelige å få øye på, men veldig lette å høre.» Han retter på oppakningen og går nesten lydløst nedover stien. Det er lett å se at han er vant til å finne veien mellom knudrete røtter og enorme bregner mens han leter etter skogens beboere.

Puk – eller onkel Puk, som han også kalles – er en levende legende i Khao Yai nasjonalpark. Han har jobbet som viltvokter her i 53 år og er den siste av de opprinnelige viltvokterne – de som begynte å jobbe her da dette enorme området ble Thailands første nasjonalpark i 1962. Nå er han 75 år gammel, og etter å ha utforsket jungelen i Khao Yai gjennom et helt liv kjenner han området bedre enn noen annen. Onkel Puk er en av parkens seniorguider, og han er med på å lære de yngre viltvokterne  alt de behøver å kunne i skogen – for eksempel identifisering av planter og sporing av ville dyr.

«Du må bruke blikket ditt helt annerledes når du er i skogen», forklarer onkel Puk mens han går ned en bratt, sølete skråning like uanstrengt som en fjellgeit.  «Det er mange spennende ting å se – du må bare lære deg å få øye på dem.» Han stopper et øyeblikk ved kanten av stien og peker mot et tre hvor det er risset inn flere dype hakk i barken.
For et utrent øye ser det rett og slett ut som akkurat det – en rekke hakk i barken – men onkel Puk vet akkurat hvem som har laget dem. «Svartbjørn», sier han. «Veldig flinke til å klatre.»

Khao Yai er Thailands mest populære nasjonalpark og dekker 1350 kvadrat-kilometer. Parken ligger i den vestlige delen av fjellkjeden Sankamphaeng og er kjent for sitt varierte terreng og sine mange dyre- og plantearter. Området er hjem for mer enn 3000 planter, 320 forskjellige fuglearter og hele 66 forskjellige pattedyr, blant annet kragebjørn, indokinatiger, sørlig grisehalemakak og flere flokker med ville, asiatiske elefanter.

Det er ikke overraskende at parken er populær blant både thailendere og turister. Stiene og skogsveiene brukes hyppig til gå- og sykkelturer, og har du lyst, kan du dra på nattsafari. Jungelen er overveldende praktfull, og den er derfor et yndet sted for verdens filmskapere. Du har kanske sett Danny Boyles versjon av «The Beach», der Leonardo DiCaprio tar et halsbrekkende stup ned fossen i Haew Suwat?

På sin vei gjennom skogen demonstrerer onkel Puk flere ganger hvor godt han kjenner livet her. Uanstrengt peker han ut hjulspinnernes enorme nett som henger mellom trærne, digre termittkolonier – like høye som et voksent menneske – og sporene etter vill bison på den gjørmete stien.

Nesten hver eneste plante kan brukes til noe, forklarer han. Bladene på én tresort virker naturlig antiseptisk, og barken av et annet  tre skiller ut et toksin som lokale stammer en gang brukte på pilspissene sine. Mot slutten av turen viser han fram en massiv kvelerfiken som snor seg 30 meter opp i luften. De enorme, svarte røttene strekker seg utover skogbunnen, lik lange fingre. Det er mange slike trær i Khao Yai, sier han og lener seg mot den forvridde stammen. Dette treet er antageligvis minst 200 år gammelt, men han vet om andre trær som trolig er dobbelt så gamle.

Da onkel Puk forlater de store trærne og setter kursen hjemover, har kvelden begynt å senke seg over skogen. På de gresskledde slettene bak jungelen får vi øye på et observasjonstårn. Nå er himmelen brennende oransje, og det forrevne karstlandskapet står i kontrast mot den dalende solen. På vei mot observasjonstårnet peker han på en rekke tydelige, digre spor i det skulderhøye gresset.  «Chang», sier onkel Puk og tuter lavt mens han mimer et par støttenner med hendene. «Elefant. Kanskje vi får se den i kveld. Eller kanskje ikke», legger han til. «Man vet aldri, her i jungelen.»

Han gliser og forsvinner i det høye gresset. I det samme høres et kor av skrik, hyl og høye brøl – som om dyrene varsler at mørket kommer.

Chiang Mai

Still deg i kø for å smake på Thailands beste gatemat, og meld deg på et kokkekurs for å utvide horisonten.

Rett utenfor den søndre porten i den gamle bymuren gjør Chiang Mais gateselgere seg klare til middagsrushet. Kullgrillene freser, og det bobler i de store stålkarene slik at skyer av damp og røyk stiger opp i den varme ettermiddagsluften. I én av bodene står en kvinne og griller digre, rosa reker over et bål. I en annen står en selger og griller lange rekker med pølser. Varmen fra flammene gjør ham rød i ansiktet. Noen av bodene selger grønn papayasalat og tallerkener med pad thai, andre deler ut boller med risnudler og innbakt svinefilet dynket i kjøttbuljong og pyntet med remser av thai-chili.

Grønnskakshandlerne roper ut gode tilbud, der de står omgitt av pyramider med fargerik frukt – dyprød rambutan, kremete durian, lilla mangostan, rosa dragefrukt. Det er kaotisk, røykfylt og øredøvende, men for byens innbyggere er dette det beste stedet for å slå av en prat etter jobb. Og skal man dømme ut fra de lange køene, blir det nok en travel kveld.

Mat er en viktig del av hverdagslivet i  Thailand. De fleste familier samles rundt bordet minst én gang om dagen, og spørsmålet «Gin khao reu yang?» (Har du spist ris ennå?) er en vanlig måte å hilse på. På grunn av de ferske råvarene og de sterke, veldefinerte smakene er  thaimat et av landets viktigste eksportprodukter. Men når sant skal sies, har landet faktisk svært varierte mattradisjoner.

«Hver eneste region i Thailand har sin egen måte å lage mat på», forklarer kjøkkensjef
Krit Apithumachot mens han går rundt i kjøkkenhagen ved sin egen kokkeskole, 15 minutter utenfor sentrum av Chiang Mai. «Sør i landet er rettene som regel sterkere og stappfulle av forskjellige smaker, mens her i nord er rettene enklere og består for det meste av ingredienser vi har dyrket selv. Fortsatt plukker de fleste familier urter og grønnsaker i egen hage.» Han knekker av en stor kvast basilikum og legger den i kurven sin sammen med de andre ingrediensene han har samlet sammen denne morgenen – rød chili, gressløk, grønnkål og et par kokosnøtter. Så går han inn og begynner å tilberede lunsj.

For å få tak i det han ikke kan dyrke selv, går Krit til markedet hver dag – akkurat som de fleste thailendere. Han kjenner nesten alle  selgerne ved navn – fra bonden han kjøper kylling av, til slakteren som lager de pølsene han liker best. Trebodene ligger i uryddige rekker og er fullstappede med grønnsaker fra de lokale gårdene: sekker med sjasminris, nyskårne bambusskudd, bunter med sitrongress og vill galangal. Stabler med kål, muslingsopp og pak choi-kål. Kundene kjører scooterne sine langs bodene og stapper varene sine ned i poser som henger fra styret. Etterpå stopper de og drikker sterk, svart kaffe for å lade opp til turen hjem. Det er som et grendehus, en helsestasjon og en samling for mopedentusiaster – på samme sted.

Tilbake på kokkeskolen tilbereder Krit en klassisk, nord-thailandsk rett – nam tok moo – en krydret salat av urter, sjalottløk, stekt ris og grillet svinekjøtt. Han jobber raskt, deler kjøttet, steker risen og hakker grønnsakene, før han lager en smakfull vinaigrette av lime, chili, palmesukker og fiskesaus. En liten flambering og et kast med stekepannen, så har han blandet retten og gjort den klar for tallerkenen. Dette er den klassiske, thailandske smakskombinasjonen – søtt, sterkt, salt og surt med akkurat passe tyggemotstand og passe store biter av de saftige grønnsakene fra hagen.

«Aroy mak», sier Krit og kaster seg over salaten med stort velbehag. «Dette er akkurat slik bestemor ville ha laget den.»