Gå om bord i «The Ghan», det legendariske toget som tar deg med gjennom Australias røde ørkenlandskap. Opplev reisen langs togskinnene som en gang ble lagt av de fryktløse pionerene som utforsket denne villmarken.
Hva er den lengste, bevegelige gjenstanden i verden – akkurat nå mens du leser disse linjene? En jumbojet? En oljetanker? Hvis vi ser bort fra fenomener som isbreer og tektoniske plater, er svaret sannsynligvis et tog – nærmere bestemt et australsk tog, som ruller gjennom villmarken i et bortgjemt hjørne av verden.
Australia har nemlig verdens lengste tog (6,5 km). Selv om toget ved plattformen på Adelaide stasjon denne friske høstmorgenen måler en drøy halvmil, klarer det ikke helt å måle seg med de togene som strekker seg over flere postnumre. Toget vi ser foran oss, heter «The Ghan». Det er kjent som Australias orientekspress.
Toget blir klargjort for avgang, og passasjerene rusler nedover perrongen med bagasjen på slep. Noen klatrer om bord i golfbiler for å komme seg til vognene lengst unna. Inne på toget geleider det uniformerte personalet gjestene til riktig plass. De passasjerene som har lugar lengst framme i toget, har allerede gjort unna nesten én av de 2979 kilometerne mellom Adelaide og Darwin, som er reisens mål. Reisen over kontinentet tar tre dager.
Denne togturen tvers gjennom villmarken har en helt spesiell plass i australske hjerter. De fleste passasjerene er australske (pensjonister), og mange av dem førte opptrekkbare versjoner av Ghan gjennom villmarken på barnerommet da de var små. Dessuten bor 85 prosent av Australias befolkning ved kysten. Reisen om bord i « The Gan» er en kjærkommen mulighet til å oppleve hjemlandets overveldende natur for første gang. Endelig kan passasjerene få et konkret begrep om den enorme villmarken som strekker seg uendelig langt bortenfor hagegjerdene deres.
Forventningen blant de reisende er til å ta og føle på rett før avgang. Noen trommer med fingrene mens de venter på at hjulene hvinende skal begynne å gå rundt. Personalet prøver så godt de kan å svare på alle spørsmålene fra menneskene rundt seg. «Hvordan skrur man på dusjen? Hvor er spisevognen?»
Og det aller vanligste spørsmålet: Hvorfor heter toget «The Ghan»?
Moskeen i Adelaide
For å finne svaret må vi faktisk til moskeen i Adelaide. Den ligger bare en kort gåtur fra stasjonen, vegg i vegg med advokatkontorer og fish’n chips-sjapper i et stille nabolag. Inne i bønnehallen, som er bygget i tre, høres ikke annet en den svake summingen fra forstadstrafikken og skrikene fra kakaduene som sitter vaglet på minaretene.
Denne moskeen har en spesiell historie. I 1880-årene hadde britene erobret verden og bosatt seg langs Australias kyst. Alt som gjensto, var et enormt, noe pinlig spørsmålstegn midt i kolonien. En gruppe viktorianske eventyrerer med snurrebart var skråsikre på at det lå en innsjø ute i villmarken et sted, og la i vei med båter på skuldrene. Det var ikke få eventyrere som forsvant inn i ødemarken, for aldri å komme tilbake.
Storbritannia ansatte afghanske kamelførere – unge nomader som hadde vokst opp som kamelgjetere der snøen fra Hindu Kush møter Punjabs grønne sletter i det moderne India og Pakistan. Som regel var ikke disse nomadene afghanere, men de var dyktige kamelførere og førte karavanene sine gjennom den uutholdelige ettermiddagsheten for å sørge for nødvendige forsyninger til de mange utpostene i Australias enorme villmarkshjerte. Når dagens arbeid var unnagjort, bandt de kamelene til eukalyptustrærne, la bønnemattene sine ved vannhullet og sang «Allahu Akbar» mot solnedgangen i vest. Etterpå fylte de lungene med vannpiperøyk, før de la seg til å sove under en fremmed himmel der alle stjernebilder var opp ned.
Da dette «ghanfolket» hadde krysset villmarken for siste gang, bygget de denne moskéen. Jernbanen de hjalp til med å bygge, som fulgte i deres egne fotspor nordover fra Adelaide, fikk bringe navnet deres videre.
«Hver gang jeg kommer hit, tenker jeg på kamelførerne», sier Dawood Choudhury, en australsk muslim som foretok samme reise som ghanfolket (bare hundre år senere) da han reiste fra Pakistan til Adelaide som tenåring. «Vi er stolte av dem, og vi ber fortsatt for sjelene deres.»
Dawood viser meg rundt i moskeen. Han drar fram flere skrukkete, gamle koraner, mens han hilser medlemmer av menigheten med et «Salaam Aleykum», eller et «G’day mate». Kamelførerne er borte for lengst, men moskeen de bygget, står her fortsatt og er landets eldste moské.
«Da kamelførerne krysset villmarken, var de langt hjemmefra», sier Dawood da vi tar farvel. «Det må ha vært troen deres som holdt dem oppe.»
PORT AUGUSTA
Da toget drar fra Adelaide, kjører det langs Spencergulfen til Port Augusta. Deretter tynnes bebyggelsen ut, og med ett er vi i villmarken. Ser du på et kart over området «The Ghan» kjører igjennom, oppdager du raskt at stedsnavnene kan deles inn i to kategorier. Først ligger byene som ble navngitt av velstående eventyrere – de som drømte om vakre damer i fjerne salonger: Adelaide, Katherine, Alice Springs. Derretter finner vi navnene som forteller om eventyrerens harde liv, og navn fra de infødte stammene: Oodnadatta (råtten grunn) og Bong Bong (summende mygg), eller Broken Hill (nedbrutt fjell), Coffin Bay (kistebukta) og Lake Disappointment (skuffelsens innsjø).
I kveldingen ser vi konturene av fjelltopper i øst, og spinkle, visne trær strekker seg mot månelyset. I barvognen begynner volumet å stige, og australske pensjonister utveksler historier om bypassoperasjoner, giftige slanger de har kjørt over med sittegressklipperen, og taktikken i de siste cricketkampene.
De beste historiene handler imidlertid alltid om folk som har «forsvunnet i villmarken». Det finnes mange slike historier, men alle har visse elementer til felles. En venn av en venn av en venn, en hyggelig tur i villmarken, en feil sving i et kryss, og en haug med solblekede knokler. Deretter følger et alvorlig nikk mot mørket utenfor togvinduet, som om villmarkens uimotståelige kraft når som helst kan trekke noen ut gjennom vinduet og sluke dem hele. Chad Vance (19) fra Alaska var passasjer på «The Ghan» da han en dag stirret akkurat denne sjebnen i hvitøyet. I 2009 gikk han av toget i Port Augusta for å strekke på beina, men glemte fullstendig å følge med på tiden. Plutselig fikk han se at toget var på vei ut fra stasjonen uten ham, og helt instinktivt hoppet han opp på trappen til en av vognene. I nesten to timer klamret han seg fast til vognen mens «The Gan» suste gjennom villmarken i 110 kilometer i timen. Fortvilet hamret han på dørene mens de andre passasjerene skålte med hverandre og nøt møre kengurubiffer bare centimeter unna. Da en ansatt endelig hørte ham og dro i nødbremsen, var leppene hans blå og huden blek.
Chad overlevde, men denne historien illustrerer tydelig de store kontrastene under togreisen med «The Gan». I en liten verden av luksus nyter du livet mens du spiser gourmetmat og koser deg med storbandmusikken som flyter mykt ut av høyttalerne. Når du legger deg om kvelden, finner du kanskje en liten sjokolade på det rene linlakenet. Men forflytter du deg bare noen meter ut av togets trygge indre, er du fortapt i et landskap av dødelig tomhet, hvor ørkenens vind raskt frarøver deg retningssansen og du ikke møter et levende menneske.
