Den 12. november 1942 ble det satt en bemerkelsesverdig rekord på Richmond-verftet i California. På kun fire døgn og femten timer – fra kjølstrekking til sjøsetting – klarte man å sette sammen båten «Robert E. Peary». Hva lå til grunn for denne bragden og hvorfor var den nødvendig?
I 1942 raste kampen om Atlanteren. Tyske ubåter herjet ganske fritt og senket hundrevis av de alliertes tonnasje hver måned, og Storbritannia og USA klarte ikke å erstatte tapene med ny tonnasje. Det var overhengende fare for at de alliertes forsyningslinjer og transportmuligheter til sjøs ble stanset. Derfor ble byggingen av nye lastebåter prioritert, og president Roosevelt hadde mildt sagt en høy målsetting. I løpet av 1942 skulle det produseres ni millioner handelstonnasje mot 15 millioner tonn i 1943.
Hvordan skulle skipsverftene som på årsbasis vanligvis produserte 500 000 tonn tonnasje klare å oppfylle Roosevelts direktiv?
«Den stygge andungen»
Viseadmiral Emory Land, sjef for den amerikanske marinekommisjonen som overvåket byggingen av handelsfartøy, hadde allerede i begynnelsen av 1941 vedtatt tiltak for som skulle øke produksjonen av lastebåter. Den første viktige oppgaven var å finne en båttype som var enkel i alle henseende. Montering, vedlikeholdsarbeid og lasting/lossing av fartøyet måtte kunne skje uten større problemer. Land og hans høyre hånd, viseadmiral Howard Vickery, avviste flere amerikanske modeller. Men så fikk de kjennskap til en britisk konstruksjon fra 1930-tallet. Fartøyet var i all hovedsak en blikkboks hvis dampmaskiner ikke kunne gjøre mer enn 11 knop. Det som talte til fartøyets fordel, var at det gikk raskt å bygge. Land tvilte ikke. De britiske tegningene ble endret en smule og deretter ble en teknisk revolusjon innen skipsbygging innledet.
Fartøyet skulle komme til å redde de alliertes forsyningslinjer og da spilte utseendet mindre rolle. I en artikkel i Times ble fartøyet kalt for «den stygge andungen». Men samme dag som den første båten ble sjøsatt, i september 1941, ble uttrykket «Liberty-båter» lansert, og dette navnet fikk stort gjennomslag takket være en PR-kampanje. Den egentlige betegnelsen var EC2.
Nye arbeidsmetoder
For å framstille den enorme mengden handelstonnasje som Roosevelt tok til orde for, krevdes mer enn en båt som var enkel å framstille. Antallet skipsverft ble økt og arbeidskraft mobilisert. Bønder, kontoransatte, tjenestemenn og husmødre gjennomgikk hurtigkurs i sveising. I 1943 arbeidet over 600 000 personer med framstillingen av Liberty-båter på 159 beddinger ved 18 verft. På hver bedding klarte arbeiderne å montere i gjennomsnitt én båt omtrent hver førtiende dag (mellom førti og seksti er et vanlig anslag). Hva var hemmeligheten bak en så rask produksjon?
Framfor alt at skipsverftene bare skulle utføre arbeidet med å sette sammen båtene av deler framstilt på andre fabrikker rundt om i USA. Når byggingen av et fartøy begynte på verftet var 60 % av arbeidet allerede gjennomført. Hver båt besto av 97 på forhånd framstilte deler, og disse hadde en totalvekt på 2900 tonn stål. Flere seksjoner ble satt sammen allerede ved siden av dokken og dannet større seksjoner som etterpå ble montert sammen i beddingen ved hjelp av sterke kraner. På beddingen gjensto ikke annet enn å føye sammen klossene, noe som gikk raskt ettersom man gikk over til å sveise i stedet for å klinke sammen delene. Hver verftsarbeider utførte et begrenset antall arbeidsoppgaver og kunne derfor gjøre mange operasjoner på kort tid. Og tempoet var virkelig bemerkelsesverdig, særlig siden flesteparten av arbeiderne egentlig ikke hadde noen erfaring med båtbygging.
Selvsagt var det også ulemper ved å montere båtene så hurtig. På hundrevis av dem ble det oppdaget sprekker i de sveisede sammenføyningene, og i januar 1943 knakk et av dem på midten til tross for at det lå ved kai. For å forhindre ulykker ble visse kritiske partier forsterket med vinkeljern eller jernbjelker. Likevel forliste åtte fartøyer som følge av sprekker i dekket. Av 2708 Liberty-båter, ble 150 senket av fienden.
Kvantitet var kvalitet
Båtenes fremste oppgave var å frakte stykkgods eller soldater, men noen ble bygget for å frakte drivstoff eller fungere som sykehusbåter. Siden de ble bygget for å ivareta en bestemt oppgave under pressede og enkle forhold, var det ikke noe rom for luksus. En sjømann som seilte på en slik båt forteller: «Om bord var det trangt og smått, dårlig ventilasjon og ganske bråkete. Alle bodde midtskips. Det var primitivt.» Fravær av sikkerhetsinstallasjoner og bekvemmeligheter var sikkert en påkjenning, men «frihetsflåtens» kvalitet lå i dens kvantitet. I slutten av 1943 ble det bygget mer fartøystonnasje enn hva tyske ubåter klarte å senke. De allierte lå dermed et hestehode foran.
Artikkelen er hentet fra bokasinet Sjøkrig.
