Kriegsmarine igangsatte en knusende effektiv taktikk som truet med å sulte Storbritannia til overgivelse.
I tiden etter de alliertes seier i 1945 skrev den britiske statsministeren Winston Churchill et flerbindsverk om andre verdenskrig, der han innrømmer at “det eneste som virkelig skremte meg var ubåttrusselen”.
I historisk perspektiv er det lett å forstå bekymringene hans. Etterhvert som slaget om Atlanterhavet utviklet seg, kjempet øynasjonen en stadig hardere kamp for livet. De tyske ubåtene angrep de allierte handelsskipene med ubøyelig styrke. Fra den dagen Storbritannia erklærte krig mot Nazi-Tyskland og frem til krigen var over i 1945 senket tyske ubåter i Kriegsmarine rundt 3500 handelsfartøy og 175 krigsskip under admiral Karl Dönitz’ driftige, men noen ganger tvilsomme kommando. Til sammen 14 millioner tonn med livsviktige handelsvarer havnet på havets bunn.
Ubåtenes overlegne treffsikkerhet i herjingene mot de alliertes handelsflåte ble kronet med stor sukssess, også når det gjaldt å senke britiske krigsskip. Dette var symbolsk viktig, og ble brukt for alt det var verdt i den nazistiske propagandaen. Totalt ble 785 av de 1162 ubåtene som ble produsert under andre verdenskrig, senket. Å få tjeneste på Ubootwaffe, ubåtstyrken, var forbundet med stor fare og frykt. Ved slutten av krigen kunne tallenes tale bekrefte frykten. 32 000 sjømenn, 30 prosent av ubåtmannskapene, ble drept i kamp. Det var krigens høyeste prosentandel for alle de tyske militærgrenene.
En tidlig frykt
1. september 1939 iverksatte Hitler invasjonen av Polen, til tross for å ha blitt frarådet dette både av admiral Dönitz og hans overordnede, storadmiral Erich Raeder. De prøvde å fortelle ham at Kriegsmarine ikke ville være rustet til krig før i 1944. Hitler sendte likevel ubåtmarinen rett inn i en konflikt den ikke var forberedt på. På det tidspunktet hadde Dönitz bare 56 operative ubåter til disposisjon – hvorav åtte kun var brukbare til øving eller kystnære aksjoner. I tiden før krigen hadde han tryglet om å få i gang et opprustningsprogram som kunne ha sjøsatt 1000 havgående ubåter. Slik mente han at Storbritannia kunne kveles. Produksjonen gikk imidlertid altfor tregt.
Dönitz var ubåtveteran fra første verdenskrig. Han hadde vært kaptein på sin egen ubåt, og han hadde blitt tatt til fange. Dermed visste han hvor farlig ubåttjeneste var. I 1914-18 hadde blokaden mislyktes. Hovedårsaken var at de allierte benyttet seg av konvoisystemet. Radiokommunikasjonen var dessuten dårlig, og fire år med stadig større tap av ubåter hadde røynet på. Dönitz forsto imidlertid at de kunne lykkes med en blokade denne gangen hvis de satset på produksjon og sjøsetting av offensive ubåter som angrep i grupper. Det var likevel en frustrerende oppgave å forsøke å overbevise de høye herrer som planla militærstrategiene, deriblant Hitler, at denne taktikken var deres beste sjanse til å vinne krigen.
Lov og orden
Da krigen brøt ut, hadde Dönitz allerede satt 22 ubåter i tjeneste i de viktigste ferdselsårene i Atlanterhavet. Det var relativt få ubåter, og ingen reell blokade, men nærværet deres ble likevel lagt merke til. For å nå sine jaktmarker gikk ubåtene rundt nordspissen av Skottland i stedet for å krysse den farlige passasjen i Den engelske kanal. I begynnelsen hadde ubåtkapteinen fått stående ordre om å følge internasjonale regler til sjøs. Det vil si at de måtte gå opp til overflaten, stoppe handelsfartøyet, gjennomsøke frakten og gi mannskapet en mulighet til å forlate skipet og tilby dem hjelp før de senket eller kapret skipet de tok som bytte. Da tyskerne erklærte en hemningsløs ubåtkrig under første verdenskrig, ble amerikanerne dratt inn i krigen, noe Tyskland helst ville unngå så lenge som mulig denne gangen.
3. september 1939 ble det britiske Athenia senket av ubåten U-30, under Kapitanleutnant Fritz-Julius Lemps kommando. Det vekket uhyggelige minner om angrepet på Lusitania, og flere tiltak ble satt i verk mot ubåtfaren. Etter som slaget i Atlanterhavet utartet, ble Dönitz stadig mer klar over hvor sårbare ubåtene var på overflaten. Her var de utsatt for artilleriild fra bestykkede handelsskip og krigsskip fra den britiske marinen. I tillegg kom angrepene fra fiendens kampfly. Dessuten sendte radiooperatørene på handelsskipene ut meldingen “SSS”, som betydde at de var under angrep av ubåter. Det anså admiralen som brudd på reglene, siden de tyske ubåtene nå ble utsatt for stor fare.
De første trefningene var preget av at ubåtene var i mindretall, noe som var svært frustrerende for Dönitz, i og med at han ikke fikk satt i verk den taktikken han ønsket, nemlig “Rudeltaktik”, eller “ulveflokk-taktikken”, som den ble mer kjent som. Han så for seg grupper med opptil 15 ubåter som sammen kunne angripe en alliert konvoi. Da kunne de jage eskorterende krigsskip til de bukket under, og påføre dem maksimal skade. Hver ulveflokk skulle få utdelt hver sin sone i det enorme Atlanterhavet, og således dekke hver sin del av en etablert handelsrute. Så fort en ubåt oppdaget en konvoi, skulle den skygge handelsskipene og avvente videre instrukser via radioen fra befalshavende for ubåtene, Befehlshaber der Unterseeboote (BdU). De skulle i sin tur varsle andre båter i området. Når de var mange nok samlet og klare for å gå til angrep, skulle befalshavende i hovedkvarteret gi tillatelse til å gå til angrep. Hver ubåt kunne da angripe uavhengig av hverandre. Ulveflokken foretrakk å angripe om natten, og på overflaten, hvor de enten avfyrte torpedoer fra ca. 600 meters hold eller rett foran konvoien, på kloss hold. Dette var også noe Dönitz hadde stor tro på, og han beordret ofte: “Kom så nært innpå som mulig.”
Til tross for at tyskerne i begynnelsen ikke maktet å innføre ulveflokk-taktikken i like stor skala som de ønsket, klarte de likevel å ryste den britiske marinen i grunnvollene. 17. september 1939 senket U-29, under Korvettenkapitän Otto Schuharts kommando, hangarskipet HMS Courageous utenfor kysten av Irland. En måned senere utførte Kapitanleutnant Günther Prien det største vågestykket under hele ubåtkrigen. Om natten den 14. oktober ledet han ubåt U-47 gjennom blokkeringsskip og kabler som formodentlig skulle beskytte den store hjemmeflåten som lå ankret opp ved Scapa Flow på Orknøyene. Ubåten senket slagskipet HMS Royal Oak som lå til kai. Prien ble deretter innkalt til Berlin og fikk personlig audiens hos Hitler. Her ble han tildelt ridderkorset og ble en nasjonalhelt.
Reglene endres
Dönitz var utålmodig etter å iverksette ulveflokk-taktikken i full skala. Selv om første samordnede ubåtangrepene mot britiske konvoier skjedde så tidlig som i 1939, var antallet ubåter fremdeles for lavt. I et notat til admiral Raeder hadde Dönitz skissert planen for hvordan ulveflokkene skulle redusere fiendens forsyninger. Han mente det var nødvendig med 300 operative ubåter for å få det til, gitt at noen av dem var aktive mens andre var under transport eller reparasjon.
Dönitz’ kritikere pekte på hvor fiksert han var på mengden handelstonnasje som måtte senkes, og nødvendigheten av at produksjonen av tyske ubåter måtte økes kraftig slik at den allierte handelsflåten ikke rakk å erstatte skipene som ble senket. Ingen av målene hans ble innfridd. Dönitz var heller ikke fremsynt nok til å ta i bruk bedre teknologi tidlig i krigen. Type VII-ubåtene hadde begrenset rekkevidde, noe som reduserte effektiviteten over store havområder. Da langdistanse-ubåtene Type IX og Type XXI ble konstruert, var det for sent.
I begynnelsen av krigen økte faktisk produksjonen av ubåter. I 1939 var bare 18 ferdige, etterfulgt av 50 i 1940 og 199 i 1941. Samtidig med at produksjonen økte, hadde Tyskland fremgang på land, noe som ga et enormt overtak. Da Norge og Frankrike ble okkupert våren 1940, fikk nazistene tilgang til nye havner i direkte tilknytning Atlanterhavet – noen steder så mye som 725 kilometer nærmere handelsårene enn basene i Østersjøen og Nordsjøen. Det tok ikke lang tid før franske havnebyer som Bordeaux, Lorient, St. Nazaire, La Rochelle og Brest var i full sving med å produsere krigsmateriell. Det ble bygget ubåtstasjoner i betong for å beskytte ubåtene. Mer krigserfaring førte også til at ulveflokk-taktikken ble utviklet og finslipt.
Ubåtstyrken hadde levert en skuffende innsats under invasjonen av Norge, og de få suksessene hadde kostet flåten fire verdifulle ubåter. Dönitz beordret en nysatsning. I juni 1940 klarte nyrestaurerte og kampklare ubåter å senke 30 handelsskip, som betydde en total handelstonnasje på over 284 000 tonn. Dette markerte starten på den såkalte “lykkelige tiden”. Nå fulgte seks sammenhengende måneder med fremgang uten sidestykke for tyskerne. Ubåtene senket 282 skip og 1 489 795 tonn handelsvarer. Til tross for stor fremgang, klarte Ubootwaffe å sjøsette kun syv eller åtte ubåter denne høsten.
Takket være informasjon fra B-Dienst, den tyske etterretningen for sjømilitæret, fant de ut hvor konvoiene var, og ubåtkapteiner gikk på med dødsforakt og satte inn fulltreffere gang på gang. I løpet av en 30 timer lang nedslakting sent i oktober, senket ti ubåter 29 skip i konvoiene SC 7 og HX 79, uten egne tap.
De verste (eller beste) ubåtkapteinene fikk etter hvert en imponerende merittliste. Ubåtesset Kapitänleutnant Otto Kretschmer hadde rekorden i å senke flest skip. Som kaptein for U-23 og U-99 senket han 47 skip og 273 043 tonn handelsvarer. Da U-99 ble senket 17. mars 1941, ble han tatt til fange. Han og en ulveflokk hadde angrepet konvoi HX 112 på vei østover fra Halifax i Nova Scotia til Liverpool. Kapitänleutnant Wolfgang Lüth hadde kommandoen på flere ubåter, deriblant U-43 og U-181. Da krigen var slutt, hadde han senket til sammen 46 skip og 225 204 tonn handelsvarer. Fregattenkapitän Erich Topp senket 35 skip og 197 460 tonn mens han hadde kommandoen på U-57 og U-552.
I løpet av “den lykkelige tiden” ble Kapitänleutnant Joachim Schepke gradvis en større helt for tyskerne. Under et angrep senket han fem skip på tre timer. Schepke var en kjekk og sosial mann, og ble kjent som kapteinen på U-100. Han mistet livet under trefningene den 17. mars 1941, som var en del av ulveflokk-angrepet der Kretschmer ble tatt til fange. 15. mars oppdaget kapteinen på U-110, Fritz-Julius Lemp, konvoien HX 112. Han sendte signal til de grå ulvene om å samle seg. Fire ubåter – U-99, U-100, U-37 og U-74 – responderte på meldingen. Etter mørkets frembrudd navigerte Schepke sin U-100 innenfor rekkevidden til et stort tankskip og torpederte det slik at det sank. Samtidig, og på under en time, senket Kretschmer fire tankere og et fraktskip. 15 minutter senere senket han enda et fraktskip etter å ha fulgt etter midtkolonnen i konvoien, før han midlertidig forsvant.
Schepkes flaks skulle imidlertid snart ta slutt. Konvoien på 41 skip ble eskortert av seks destroyere og korvetter, som trålet farvannet om natten. De oppdaget U-100 på overflaten. Rundt kl. 01.30 beordret Schepke mannskapet sitt om å stupdykke. Men destroyeren HMS Walker var på sporet av ubåten, og la ut synkeminer i et mønster nært innpå den. Schepkes ubåt ristet og skaket. Etter 90 minutter dukket U-100 opp til overflaten igjen. Der ble de møtt av den angrepsklare destroyeren HMS Vanoc.
Vanoc var den første båten som tok i bruk radar for å lokalisere fiendtlige ubåter om natten. Den skar gjennom skroget på U-100 og påførte den store skader. Schepke ble knust mot periskopet idet ubåten sank. 37 av mannskapet gikk også ned med U-100 – bare seks overlevende ble plukket opp. Kretschmer og U-99 ble ofre for Walker, som hadde registrert ubåtsignalene ved hjelp av ASDIC, et system som kunne fange opp lyd under vann. Destroyeren skadet ubåten med synkeminer og tvang den opp til overflaten. Andre eskortefartøy pepret U-99 med artilleriild. Idet ubåten sank ble Kretschmer og de fleste av mannskapet hans plukket opp fra havet.
Konvoi HX 112 hadde mistet seks skip og 50 000 tonn, men kunne fortsette uten flere hendelser og ankom Liverpool 20. mars. Kriegsmarine hadde mistet to gode ubåtess, og det var et hardt slag. Det hjalp heller ikke på stemningen at helten fra Scapa Flow, Günther Prien, hadde omkommet under et angrep på konvoi OB 293 på vei fra Liverpool til Nord-Amerika. Det skjedde om natten 6. mars, da en ulveflokk bestående av fire ubåter – U-47, U-99, U-70 og U-A (en ombygd tyrkisk ubåt) – slo til i Atlanterhavet utenfor Storbritannia.
Prien hadde sendt ut signal til ubåtene om å samle seg. Deretter fulgte han etter konvoien og slo til etter mørkets frembrudd. Ulveflokken senket fire skip og gjorde skade på et femte. Svaret fra eskorteskipene skulle imidlertid vise seg å bli knusende. 7. mars senket korvetten HMS Camellia U-70, mens destroyeren HMS Wolverine skal ha stått for senkingen av U-47 ved hjelp av synkeminer, og drepte dermed Prien. Noen historieforskere har kommet frem til at Wolverine angrep U-A i stedet, som haltet tilbake til havn. Den faktiske årsaken til U-47s endelikt er noe diffus, og vi kan bare gjette oss til hva som egentlig skjedde. Skadene den fikk, kan muligens ha blitt påført da den dykket ned.
Mottiltak og forferdelse
Etter hvert som “den lykkelige tiden” tok slutt, ble det klart at Storbritania hadde utviklet bedre teknologi og forsvarssystemer i kampen mot ulveflokkene. Kriegsmarine på sin side fortsatte å satse på taktikk. Det var en rekke ting som gjorde britene bedre rustet, og som førte til at flere ubåter ble uskadeliggjort. De hadde blant annet utstyrt seg med ASDIC-radaren og forbedret opplæringen til eskortemannskapet. Radar om bord på skipene ble vanligere, og den britiske kystflykommandoen fikk langdistansefly, i likhet med den amerikanske marinen og flyvåpenet noe senere. På toppen av dette ble det utviklet bedre våpen, som “Hedgehog”. Alt dette bidro til at tyskerne mistet ubåter i stadig større omfang. Hedgehog kunne utløse 24 missiler i et mønster som økte sjansen for å treffe fienden. Den ble introdusert i 1942 og sto bak senkingen av 47 ubåter. Det ble dannet “Hunter-killer”-grupper for å jakte på og uskadeliggjøre ubåtene – jegerne var nå blitt til bytte.
Et av de viktigste anti-ubåtvåpnene de allierte hadde, var den såkalte Huff-Duff (High Frequency Direction Finding). Når radiomeldingene mellom ubåtene og hovedkvarteret ble fanget opp, kunne denne innretningen bruke signalene til å angi en ubåts nøyaktige posisjon. Huff-Duff benyttet seg av to frekvenser for å fange opp posisjonen, både på land og til sjøs. De to frekvensene hadde litt forskjellige signaler, og ut fra avviket kunne man vurdere posisjonen. Sommeren 1942 var dette tatt i bruk, og ubåter ble tatt på sengen om natten. Et intetanende ubåtmannskap ble først overrumplet av drønnet fra flyene, og så av lyskasteren på 22 millioner candela som skar gjennom mørket. Den flombelyste ubåten ble deretter målskive for bomber og artilleriild. I løpet av juli måned ble 12 ubåter sendt til bunns på denne måten. I august ble ni senket, og i løpet av de neste tre månedene ble ytterligere 39 uskadeliggjort. Det antas at Huff-Duff bidro til 25 prosent av alle ubåtsenkingene.
Samtidig med at kunnskapen og antallet eskortefartøy økte i konvoiene, og at forsvarssystemene deres ble stadig bedre, steg også tallet på senkede ubåter dramatisk. I 1942 gikk 86 ubåter tapt, mens tallet ble nesten tredoblet i 1943, til 241. Dette året ble 42 ubåter senket bare i mai, mens 38 gikk ned i juli. I 1944 ble 234 ubåter senket eller boret i senk.
9. mai 1941 kom gjennombruddet. Da kapret destroyerne HMS Bulldog og HMS Broadway og korvetten HMS Aubretia ubåt U-110, og sikret seg en intakt Enigma-maskin og annen kryptologisk informasjon som lå om bord. Kaptein Lemp på U-110 ble skutt og drept av en av de britiske marinesoldatene som bordet ubåten. De dekrypterte tyske meldingene fikk kodenavn “Ultra”. Allerede i juli ga Ultra-etterretningen dramatisk gode resultater – tallet på tapt handelstonnasje sank fra 310 000 tonn måneden før til 94 209 tonn i juli.
Fra paukeslag til dødsstøt
Dönitz forsøkte gjentatte ganger å etablere et “kritisk antall” ubåter i Nord-Atlanteren. Behovet for støtteoperasjoner i Nord-Afrika gjorde imidlertid at innsatsen hans ble ledet vekk fra fokusområdet. I 1941 klarte ubåtene å senke hele 292 829 tonn, en sterk økning fra tidligere. De fleste av disse ubåtangrepene ble utført mot konvoier som reiste til og fra Gibraltar, inngangsporten til Middelhavet. Dette var også åsted for britenes første dramatiske og suverene seier over en ulveflokk av ubåter.
I desember 1941 la konvoi HG 76 ut fra Gibraltar med De britiske øyer som mål. De var under beskyttelse av eskortegruppe 36. Ikke lenge etter at de var ute av havn, ble de oppdaget av en ulveflokk. Deretter fulgte en trefning som skulle vare i fire dager. Kaptein Johnnie Walker ledet de 17 eskortefartøyene, deriblant hangarskipet Audacity. Om morgenen den 17. desember ble U-131 senket etter en felles innsats av Audacity og eskortefartøyene. Neste dag ble U-434 senket. Kort tid etter ble destroyeren HMS Stanley torpedert og senket av U-574. Walkers eget skip, sluppen Stork, besvarte med å senke U-567 dagen etter. Audacity ble torpedert og senket 21. desember av U-751, delvis på grunn av kapteinens inkompetanse.
Til tross for at de allierte mistet Audacity og Stanley, hadde fem tyske ubåter blitt senket – det utgjorde halve ulveflokken. Flere ubåter hadde også blitt påført skade. Kun to av 32 handelsskip i konvoi HG 76 ble senket. Nyhetene om nederlaget nådde Dönitz, og ved utgangen av 1941 var stemningen i ubåtflåtens hovedkvarter heller dyster.
Da USA kom med i krigen 11. desember 1941, ble en håndfull ubåter sendt ut til USAs østkyst. I flere måneder herjet ubåtene vilt med amerikanske handelskip, og USA var dårlig forberedt. Aksjonen ble kalt Operasjon Paukeslag, og ubåtene angrep forsvarsløse handelsskip som gikk fra New England via Florida og inn i Det karibiske hav. I mars 1942 ble 95 skip senket, noe som tilsvarte over 530 000 tonn. Den amerikanske marinen og kystvakten fikk omsider innført konvoisystem, blendingspåbud og flere kystpatruljer. Det resulterte i at Dönitz mistet dramatisk mange ubåter, og han så seg nødt til å tilbakekalle ulveflokkene. I løpet av denne “andre lykkelige tiden”, fra januar til august 1942, senket ubåtene 609 skip med en last på totalt 3,1 millioner tonn. En fordobling av amerikanske anti-ubåtvåpen bidro til at 86 ubåter ble senket i 1942.
Høsten samme år oppnådde ulveflokkene ny suksess i Atlanterhavet og Middelhavet. På grunn av Operasjon Torch, de alliertes invasjon av Nord-Afrika, ble flere eskortefartøy omdirigert til tjeneste der. Ulveflokkene plyndret konvoiene hemningsløst i oktober og november, og senket over 100 skip hver måned, der henholdsvis 619 417 og 729 160 tonn med handelslast forsvant. Tallet for november ble det høyeste for hele krigen.
Tidlig i 1943 hardnet kampene til midt i Atlanterhavet og vest for Storbritannia. Konvoiene var spesielt sårbare da de befant seg i det såkalte “svarte hullet”. Dette området var i begynnelsen utenfor rekkevidde for RAFs kystflykommando. Før “hullet” ble lukket med langdistansefly samme vår, var det store allierte tap her. I løpet av februar og mars 1943 senket tyske ubåter henholdsvis 359 328 og 627 377 tonn i Atlanterhavet. På den annen side ble 18 ubåter uskadeliggjort bare i februar.
Øyeblikket da tyskerne tapte ubåtkrigen mot de allierte, inntraff nærmest over natten. Kun uker etter vårens triumfer, var rollene snudd om. I mai 1943 mistet Dönitz hele 41 ubåter, mens bare 264 853 tonn last ble senket. Det var uholdbare tap for ulveflokkene, og de ble tilbakekalt. Selv om de allierte hadde vunnet slaget om Atlanterhavet, fortsatte tyske ubåter å angripe, og tidvis påberope seg seiere som kostet dem mer enn de vant, helt frem til krigens slutt.
Ulveflokkene forsvinner
Legenden om ulveflokkene er spunnet på beretninger om stor fare og heltemodige vågestykker. Til tross for Churchills bekymring, vil muligens en nærmere studie av hvordan ulveflokkene aksjonerte gi en annen oppfatning enn den som vanligvis har rådet i etterkrigstidens historiemiljø.
Ubåtenes plyndringstokt var aldri så omfattende at de kunne ha bidratt til å vinne krigen. Våren 1941 gjorde imidlertid ubåtene et såpass stort innhugg at det var grunn til alvorlig bekymring. Dönitz satset på taktiske løsninger, mens virkningene av, og de gjennomgripende fordelene med teknologiske fremskritt så ut til å gå ham hus forbi. Dette skulle vise seg å få fatale konsekvenser for ulveflokkens offensiv.
Ubåtenes slagkraft lå i at de var flere. Det betydde imidlertid også at de ble levende mål i en operativ kampsone som var trafikkert av eskorteskip med stadig bedre bestykning. Ulveflokkene var avhengige av radiosamband, noe som ødela for overraskelsesmomentet og en rask respons på ild. Torpedoer som ikke fungerte og de skarve tekniske utbedringene som ble gjort i ubåtene, drev Dönitz og offiserene hans til vanvidd. Det samme gjaldt for kapteinene og mannskapet om bord, som alle satte livet på spill. Atlanterhavets enorme omfang var selvsagt også en faktor. Allierte konvoier kunne fremdeles seile ubemerket over havet. Muligheter ble forspilt, og med dem røk også sjansen for å vinne slaget om Atlanterhavet.
Tallenes tale er klar. Krigsdagbøker fra kaprede ubåter forteller en forbløffende historie. Realiteten var at mange tyske ubåter kunne gå hele tokt uten å gå i kamp mot en konvoi. Under 800 tokt – mindre enn 30 prosent av totalt 2700 utførte tokt – involverte faktiske trefninger med fienden. Kun 30 av de nesten 3300 handelsskipene som seilte til britiske havner ble senket i de åtte første månedene av 1942. I løpet av krigens 42 første måneder seilte over 70 prosent av skipene som ble senket av ubåter enten alene eller hadde blitt akterutseilt av konvoien sin. Av de 620 skipene som ble senket mens de seilte i konvoi, var bare 16 av dem beskyttet både av sjøgående eskorte og luftstøtte. I skarp kontrast til dette ble 65 prosent av alle tapte ubåter i andre verdenskrig senket av eskorterte konvoier.
Ulveflokkene fortjener utvilsomt en plass i historien. En nøktern gjennomgang av prestasjonene deres antyder imidlertid at de aldri hadde en utslagsgivende effekt. Storbritannia nådde aldri et punkt hvor de vurderte å gi seg. Men utnyttingen av og oppofrelsene til alle de som kjempet i slaget om Atlanterhavet, både på aksemaktenes og de alliertes side, har gitt ulveflokkene en nærmest mytisk status, og disse djerve mennene skal med rette minnes.
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
