The X-Files brakte science fiction, UFO-er og paranoia til allmennheten. I 2004 møtte vi mannen som startet det hele, Chris Carter.
Chris Carter, geniet som skapte The X-Files, arkitekten bak en hel generasjon med gåsehud, er savnet. I tre dager nå har en optimistisk lapp ligget på skrivebordet mitt, med et løfte: «Chris Carter – telefonkontoret – 18:00.» I tre dager har den transkontinentale telefonlinjen vært død, sett bort fra noen paniske unnskyldninger fra PR-folk som hevder at de ikke aner hvor Carter er. Jeg frykter naturligvis det verste – eller i det minste det vilt usannsynlige. Bortføring av romvesener? Hemmelig regjeringsoperasjon? En katastrofal middagsavtale med en enorm, mutert, parasittisk orm? Jeg vil så gjerne tro …
«Jeg er på vakt for jurytjeneste», innrømmer Carter etter at han endelig er blitt lokalisert i California. Det er en herlig tanke i seg selv – særlig hvis forsvaret i denne saken hviler på en konspirasjon av lugubre regjeringsoperasjoner, utenomjordiske og Elvis – men jeg mistenker heller at denne tidligere redaktøren av Surfing Magazine jaktet på bølger i Stillehavet. «Jeg skulle ønske jeg surfet», sier Carter så tørt at du får lyst til å vanne ham. Surfer han fortsatt? «Hele tiden. Men ikke i dag.»
Utrolig nok er det elleve år siden The X-Files først fant veien nedover de okkulte motorveiene i USA [24 i 2017 – Red.]. Serien var en blanding av Silence of the Lambs, Twin Peaks og The Twilight Zone. Den var hipp, ekkel, sexy og mørk, og sørget for at skaperen ble kronet som en av de store revolusjonærene innenfor TV-industrien. Carter brakte en ambisiøs, filmatisk visjon til den lille skjermen, og laget miniatyrfilmer som definerte 90-tallskulturen i hele sin forskrudde, paranoide herlighet.
The X-Files var stort. Det kan være vi har glemt akkurat hvor stort det hele faktisk var. Serien var større enn Buffy, større enn Star Trek og en hårsbredd fra Star Wars i å være et autentisk, epokedefinerende fenomen. Heltene var godt inngravert i den kulturelle tidsånden – Gillian Anderson i lipgloss og undertøy i FHM; en lakonisk David Duchovny i gjesteopptredener på Letterman og The Larry Sanders Show. Bokhyller kollapset under vekten av episodeguider, uoffisielle bøker, parodier og mer. Catatonia sang en hymne til Mulder og Scully samtidig som seriens egne spektrale temalåt gikk til topps på hitlistene. Fanskaren var med på å dytte i gang Internett. Hvis 1995 hadde en farge, var det X-Files-grønn – den nifse, selvlysende fargetonen som alltid vil bringe fram bilder av obduksjoner ved Area 51.
Og så, i likhet med britpop og Chris Evans, ble The X-Files plutselig borte. Serien forsvant fra den kulturelle radaren uten å etterlate seg stort annet enn minner, for alltid dømt til å ende opp på loft og bruktbutikker. Sannheten var kommet ut. X var borte.
En kultserie for alle
«The X-Files har faktisk vært på omslaget til TV Guide to ganger i løpet av de siste tre månedene her borte», innvender Carter, mens han høres like overrasket ut som det du er. Det er rart, for det føles som om serien fortsatt er på luften.
«Jeg har litt mer perspektiv på det nå», innrømmer han. «Jeg tror ikke jeg noen gang vil ha et helt riktig perspektiv. Vi var den største kultserien på planeten, og jeg tenkte alltid på oss som en kultserie, selv da vi slo an hos allmennheten. Jeg pleide å lese referanser til oss i politiske kommentarer og markedsføringskampanjer. Det er da du innser at du har penetrert en del av kulturen. Men du vet aldri hvordan folk vil se på deg på et senere tidspunkt. Det får være opp til framtiden.»
Endte The X-Files opp med å fremmedgjøre sitt publikum til slutt? Skremte den bort seere ved å grave seg inn i sin egen innviklede mytologi, det endeløse maset om svart olje, bier og dusørjegere? Carter avviser tanken om at serien til sjuende og siste ble kvalt av sin egen bakgrunnshistorie.
«Jeg er uenig med det poenget, men jeg sympatiserer med det», innrømmer han. «Når en serie varer i ni år, er det veldig mye du må holde deg tro til. Jeg tror vi var den første serien som faktisk refererte til plottlinjene våre som en mytologi. Ja, det ble komplisert, men jeg mener at vi jobbet veldig hardt hver eneste episode for å sørge for at ingen ble etterlatt, for å sørge for at folk kunne holde følge. Jeg tror serien virker innviklet hvis du kun ser den innimellom, men hvis du ser den jevnt og trutt som en dedikert seer, blir det mindre komplisert.»
Kom igjen. Du fant på ting underveis. «Jeg hadde en idé om hvor jeg ville. Jeg visste bare ikke bare hvordan jeg skulle komme meg dit. Og det var det som var morsomt, for hvis ideene dine er for klare eller for rigide, vil du oppdage at du tvinger deg fram heller enn å finne deg fram.
Det var et punkt i det fjerde og femte året hvor vi hadde kommet med så mye mytologi at historiene begynte å fortelle seg selv, på et vis. Plutselig begynte alt å utfolde seg på egen hånd. Vi holdt oss tro til det vi hadde skapt, og historiene endte opp med å bli ganske så vakre, som en …» Carter ler, som om han er flau over sitt eget valg av metafor. «En vakker mattelikning!»
Varig Suksess
Hovedrolleinnehaver David Duchovny forlot serien i det åttende året, men Carter utelukker at det er det som var dødsstøtet. Og nei, serien gikk aldri gjennom en lang, elendig periode som fikk fansen til å trygle om en kansellering.
«Vet du, jeg tror aldri at vi kom til det punktet. Virkelig. Jeg tror vi gjorde glimrende arbeid det siste året. Siden David hadde forlatt serien, kan det være at folk som skrudde på kanalen så på det som noe annet enn The X-Files, men historiene – og utførelsen av de historiene – var bare fantastiske. Og Robert Patrick og Annabeth Gish gjorde en veldig god jobb. Serien endret seg, men vi nådde aldri det punktet hvor alt gikk nedover.»
Time Magazine kalte ham en av de 25 mest innflytelsesrike menneskene i USA i 1997. People kalte ham et av de vakreste menneskene i verden i 1998. Alt Carter ville, var å bli den nye Rod Serling, den store hjernen bak The Twilight Zone.
«Vi skrev begge om det ukjente, men jeg føler at sammenlikningene slutter der. Enhver sammenlikning med Rod Serling er smigrende for meg, men jeg vet ikke om det er så smigrende for ham. Jeg har mye å gå på.»
Og Rod Serling kom definitivt aldri på omslaget til Rolling Stone, avbildet mens han lå halvnaken i en seng med stjernene sine. «En annen generasjon», ler Carter. Men det ville vært litt av et syn. «Han ville hatt en sigarett. Sengen ville tatt fyr …»
Er Carter klar for at The X-Files vil bli retro? At serien vil bli gjenstand for kjærlig, men noe ertende mimring om enorme mobiltelefoner? Det er vel uunngåelig? «Antakeligvis», sier Carter. «Jeg vet ikke hva jeg føler om det. Jeg tror at kvaliteten er der at serien aldri kan bli sett på som kitsch. Den ble laget med så mye omhu, og visuelt sett var den alltid utmerket, for jeg hadde tiden til å gjøre det. Jeg tror ikke du vil se noe som likner helt noen gang igjen på vanlig TV.»
Ny film?
Så hvordan ser han på ettermælet sitt i dagens TV-landskap? Er ikke fjernsynet nå en eneste stor syndflod av realityserier og liknende, det den amerikanske mediemogulen Ted Turner nylig avskrev som «en haug billige triks»?
«Det er litt frustrerende, gitt hvor vi var for ti år siden og hvor vi er i dag. Ting har endret seg. Jeg vet ikke om du kan kalle det billige triks. Noen realityserier er genuint interessante. Det er annerledes. Du kan kalle det billige triks, men det er bare en del av kulturen vi lever i. Kanskje vi en eller annen dag kommer tilbake til litt tradisjonell historiefortelling.
«Så mye av suksessen til X-Files var basert på flaks og timing. Det var ingenting på TV som liknet på den tiden. Vi var på en kanal som gjorde ting annerledes.»
Hvis Carter skulle laget The X-Files i dag, hvordan ville han spilt på paranoiaen vår? Hvilke monstre lusker under sengen i det 21. århundret?
«Åh, det er åpenbart. De er annerledes, og de er mer ekte. Det handler ikke om ting som lusker om natten lenger. Det handler om ting som smeller om natten. Realiteten til global terrorisme ville definitivt påvirket retningen til en serie som The X-Files. Det kan til og med ha gjort slike serier overflødig.» Stoler folk mer eller mindre på myndighetene nå enn tidligere? «Interessant spørsmål. Jeg tror de på noen måter stoler mer på myndighetene, fordi de ønsker å bli beskyttet. På andre måter har de fått mindre tillit.»
Mulder and Scully kan snart få en sjanse til å lyse sine berømte lommelykter på våre verste redsler. Carter forbereder for øyeblikket en spillefilm nummer to for de to sannhetsjegerne [I Want To Believe ble omsider utgitt i 2012 – Red.].
«Jeg tror det finnes en appetitt for det, men det må bli bra. Folk vil ikke bare gå og se hva som helst. Uansett hva som skjer, kommer jeg til å lage noe bra som folk har lyst til å se.»
Og hvilken historie har han lyst til å fortelle? Carter ler hemmelighetsfullt. «Ikke en mytologisk en, jeg kan si såpass!»
Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.
