Europa var tvunget i kne og Tysklands ubåter herjet i Atlanterhavet. Storbritannias eneste håp var handelsflåten.
Slaget om Atlanterhavet varte fra 3. september 1939 (da Storbritannia erklærte krig mot Nazi-Tyskland) og helt til seieren i Europa var et faktum 8. mai 1945. Ikke bare var det den lengste trefningen i hele andre verdenskrig – det var antakelig også den viktigste.
Hadde aksemaktene (som stort sett besto av tyske Kriegsmarine) vunnet, ville Storbritannia ha mistet forsyningene som holdt dem gående, og blitt tvunget til overgivelse. Handelsflåten er i hovedsak grunnen til at Storbritannia unngikk katastrofen og klarte å opprettholde krigsinnsatsen.
Før krigens utbrudd hadde Storbritannia verdens største handelsflåte. Landet sto for 33 prosent av den globale tonnasjen og sysselsatte rundt 200 000 menn og kvinner. Begrepet “handelsflåte” ble innført av kong George V, for å ære den avgjørende rollen de spilte for seieren i første verdenskrig. Før den tid ble de kalt handelstjenesten. Handelsflåten var imidlertid ikke fordelaktig bare i krigstid.
Som øynasjon var Storbritannia sterkt avhengig av import, i tillegg til inntektene fra eksportvarene som ble solgt over hele verden. I tiden rett før andre verdenskrig importerte Storbritannia 70 prosent av maten de trengte, tilsvarende kolossale 20 millioner tonn skipslast. Rundt halvparten av landets kjøttforbruk ble importert: 70 prosent ost og sukker, 80 prosent frukt og 70 prosent av alt korn og smør som befolkningen fortærte.
I og med at Storbritannia var såpass avhengig av tilgang til matvarer fra utlandet, var de også i en svært utsatt posisjon. Tyskland og deres allierte hadde lært av første verdenskrig, og blinket nå ut handelsflåten som et sentralt mål. Hvis lasten ble senket, kunne Storbritannia sultes ut.
En annen grunn til å angripe Storbritannias handelsflåte var det alt det ikke-spiselige som også ble fraktet. Uten olje, materialer, våpen og soldater var Storbritannia ute av stand til å føre en krig. Dermed lå alt til rette for brutal kamp på liv og død – en kamp som endte med at 14,7 millioner tonn av alliert tonnasje havnet på havets bunn, sammen med over 30 000 menn og kvinner i handelsflåten. Dette dødstallet er proporsjonalt høyere enn for noen britisk væpnet styrke.
Grunnlaget for det som skulle bli handelsflåten ble lagt allerede på 1600-tallet, da Det britiske imperiet ekspanderte raskt. Den kommersielle skipsfarten skjøt stor fart som følge av de gunstige handelsforholdene i de britiske koloniene, som India og i Østen for øvrig. Transporten av lukrative varer som sukker, te og krydder, og ulovlige substanser, som opium, var attraktive geskjefter. Noen sjømenn falt også for fristelsen og bedrev sjørøveri, og mange utenlandske skip ble offer for dette.
Britiske myndigheter forsøkte å sette inn tiltak, men lyktes ikke med det første. Det ble gjort forsøk på å registrere sjømenn som en ressurs for den britiske marine i krigstid, men dette ble ikke realisert før i 1835. På dette tidspunktet hadde handelsflåten etablert seg som en fremtredende, global styrke. Den skulle vise seg å være uvurderlig under første verdenskrig, og enda mer avgjørende under andre verdenskrig.
Frivillige
Da krigen mot Nazi-Tyskland brøt ut, kunne menige sjømenn velge enten å tjenestegjøre i handelsflåten og dermed stå ansikt til ansikt med den konstante faren for tyske ubåter og slagskip, eller å bli overført til en annen del av militæret. Heldigvis for Storbritannia valgte tusenvis av mennesker å bli værende til sjøs som krigsseilere og med det møte de farene som måtte komme. Alle var imidlertid ikke britiske.
Mange av krigsseilerne kom fra andre land i Samveldet, som India, Canada og Australia. Kinesere og afrikanere var også representert, det samme gjaldt en håndfull tyske og japanske sjømenn. Dette var i sannhet en internasjonal flåte, som heller ikke alltid seilte britiske skip. Land som Hellas, det frie Frankrike, Nederland og til og med “nøytrale” Sverige leide ut båter til britene. Men av alle land i Europa, var det ingen som hjalp Storbritannia mer enn Norge. Som vi skal se, ble vårt lille land en uvurderlig alliert i den brutale kampen som ventet.
Den aller første dagen i slaget om Atlanterhavet, kun timer etter at Storbritannia erklærte krig, fikk Tysklands ubåter inn en fulltreffer. 2. september la Kaptein James Cook ut fra Liverpool med SS Athenia, med kurs for Montreal. Men skipet skulle aldri nå frem.
U-30 fulgte etter Athenia i tre timer før den avfyrte to torpedoer. En av dem traff skipets maskinrom og eksploderte. Det ramponerte skipet holdt seg flytende i rundt 14 timer før det gikk under og tok med seg 128 menneskeliv, deriblant flere kvinner og barn. Storbritannias første krigstap til sjøs var et faktum, og det var et fryktelig forvarsel om hva som skulle komme.
På samme måte som i første verdenskrig, gikk Tyskland inn for en skånselløs ubåtkrigføring. De var nådeløse i forsøket på å kutte Storbritannias forsyningslinje over Atlanterhavet. På tysk side ble dette kjent som “den første lykkelige tiden”, etter hvert som admiral Erich Raeders flåte gjorde stor suksess. Da Frankrike kapitulerte i 1940, var de nyvunne havnene en stor fordel for Tyskland, som angrep skipsfarten i Atlanterhavet med uforminsket kraft.
Evakueringen fra Dunkerque gikk over all forventning, mye takket være handelsflåten som reddet over 500 000 allierte soldater fra Wehrmachts grep. Likevel var de første krigsårene til sjøs nedslående for britene.
Mellom juli 1940 og slutten av oktober mistet de allierte 282 skip, tilsvarende 1,5 millioner tonn med varer. Og selv om “den lykkelige tiden” snart var over, ble skip fortsatt senket. Som om ikke det var nok, var det frem til mai 1941 slik at krigsseilerne ikke fikk betaling hvis skipet deres gikk ned. Den tiden man fløt i vannet eller ble tatt til fange, betraktet arbeidsgiverne som “ikke-arbeidende” tid. Skipene var som regel kun utstyrt med maskingevær, og få av dem hadde noen sjanse til å forsvare seg selv i begynnelsen av krigen. Dette skulle imidlertid endre seg – ironisk nok som følge av at Tyskland invaderte Norge.
Helomvending
Da Norge ble okkupert i april 1940, hadde landet den fjerde største handelsflåten i verden. Vidkun Quisling beordret alle norske skip inn til havner kontrollert av aksmaktene. De norske seilerne bestemte seg imidlertid for å stå ved Storbritannias side. Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) ble raskt etablert i London, og to tredeler av skipene ble disponert av den britisk-norske organisasjonen. Samarbeidet varte hele krigen, og Norge fraktet tonnevis av varer til Storbritannia.
Et annet viktig vendepunkt skjedde 1. mai 1941, da ministeriet for krigstransport ble dannet. Det ble ledet av Lord Frederick Leathers og var sammensatt av ministeriet for skipsfrakt og transportminiseriet. Leathers hadde mandat til umiddelbart å avgjøre skipsruter og skipslast for hvert handelsskip. Det var et skritt i positiv retning, som det britiske parlamentet videreførte ved å vedta reglementer for arbeid i krisetid. Myndighetene erkjente dermed hvilken farlig situasjon landet sto overfor.
Reglementet krevde at seilerne skulle tjenestegjøre i hele krigsperioden, og garanterte dem betaling for hele perioden, også hvis noe gikk galt eller hvis man ble tatt til fange av fienden. Det ga også tilgang til reservemannskap, som gjorde at sjømenn kunne overføres til skip som trengte det. Samtidig ble det tatt i bruk nye eskortetaktikker, og hjelpen kom både fra Canada og “nøytrale” USA. Alt dette medførte at Storbritannias sjanser for ikke bare å komme seg gjennom krigen, men faktisk også vinne den, gradvis økte. USA hadde allerede brakt forsyninger til Storbritannia selv om de holdt avstand. Snart tok de imidlertid over ansvaret for eskorten av konvoiene vest i Atlanteren.
Det tok tid før de allierte forsto at konvoisystemet gjorde det vanskeligere for ubåtene å finne skipene enn om de skulle vært spredt utover havet. Dette kostet mange liv. Da konvoiene ble en permanent ordning etter blodbadet i 1940, begynte det endelig å gi resultater. Årsaken var at admiralstaben forflyttet hovedkvarteret med ansvar for havet vest for Storbritannia fra Plymouth til Liverpool. Liverpool hadde bedre kommunikasjonsmuligheter. Kontakten med flyvåpenet, som bisto handelsflåten, var nå forbedret, og utviklingen av radarer som kunne oppdage ubåter fikk stor betydning. Britene var i ferd med å få overtaket.
Til tross for kriseåret 1943, da 200 ubåter streifet i Atlanterhavet og britiske varelagre – særlig olje – var på et ekstremt lavt nivå, så maktet de allierte å sikre seieren i sjøslaget samme år (Kriegsmarine forble imidlertid en reell trussel helt til Tyskland overga seg). USA bidro sterkt til suksessen. De produserte nemlig en mengde Liberty-skip for å erstatte de alliertes tap. Da tyskernes styrke igjen minsket, grep handelsflåten sjansen og fraktet menn og materiell over havet, med planer om å iverksette den fremtidige D-dagen. En enorm militær mobilisering var i gang. Samtidig fortsatte tapre frivillige å risikere livet for at soldatene som allerede kjempet i frontlinjen, var utstyrt med mat og våpen.
Seier
Uten krigsseilernes innsats ville operasjonene i Det fjerne Østen og Nord-Afrika stoppet opp. Aksemaktene ville vunnet mer terreng og gått hardere inn på andre krigsarenaer. Landgangen for å frigjøre Europa kunne heller ikke ha blitt gjennomført. Uten troppetransporten fra Nord-Amerika ville D-dagen ha vært umulig. Tyskland ville etter hvert ha fått et uoverkommelig overtak i Atlanterhavet og unngått den andre bølgen av offensiver som til slutt fratok dem håpet om endelig seier. Det er ingen overdrivelse å si at handelsflåten var tungen på vektskålen for Churchills folk i andre verdenskrig. Hadde den mislyktes, ville Storbritannia vært fortapt.
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
