Merkur er rik på ressurser og drivstoff. Stephen Baxter avslører hvordan denne planeten kan bli vår billett ut av solsystemet.
Merkur, den innerste planeten i solsystemet vårt, var lenge en gåte. Det var i mange år vanskelig for astronomer å observere planeten på grunn av dens nærhet til Sola, men romfartsalderen har endret alt dette. NASAs Messenger, den andre romsonden som ble sendt til Merkur og den første til å gå i bane rundt planeten, ble skutt opp i 2004 og gikk i bane fra 2011 til 2015. Dataene som ble returnert til Jorda, ga oss for første gang ordentlig kunnskap om Merkur.
I 2016 passerte Merkur mellom Sola og Jorda – den første transitten på ti år. Og i 2018 vil de japanske og europeiske romfartsbyråene skyte opp BepiColombo – den tredje romsonden som besøker Merkur noensinne.
Romfartsvisjonærer er interessert i Merkur med tanke på framtiden fordi den ressursrike verdenen befinner seg nær Sola og all dens energi.
Merkelig planet
Merkur bruker 88 jorddøgn på å gå en runde rundt Sola, og roterer én gang om sin akse hvert 59. jorddøgn. Men uansett hvor på Merkur du måtte befinne deg, vil du ikke se Sola stå opp hvert 59. jorddøgn på grunn av det korte året. Merkur ligger så nær Sola at tidevannskrefter har låst dens rotasjonsperiode: tre Merkur-dager er det samme som to Merkur-år. Nettoeffekten er at en soloppgang bare kan ses hvert 176. jorddøgn, overalt på planeten.
Merkurs overflate kan ved første øyekast minne om Månen: En liten, luftløs verden med en overflate av stein pepret med store, gamle kratre. Men detaljene er ulike på grunn av planetens plassering og sammensetning. På Merkur er det spesielle rettlinjede formasjoner som kalles ruper (latinsk for «klipper») som likner rynker på et innskrumpet eple. Det antas at rupene ble dannet på en liknende måte, ved at planeten krympet med omtrent en kilometer da den ble avkjølt. Og Merkurs tyngdekraft kan overraske deg. Selv om planeten bare er litt større enn Månen, er dens tyngdekraft omtrent dobbelt så sterk. Merkur var en gang en mer massiv verden, som i likhet med Jorda hadde en jernkjerne og en steinete mantel. En enorm kollisjon med en annen ung verden kan ha fjernet mye av denne mantelen, og etterlatt planeten med en ekstremt stor kjerne og en høyere tetthet.
Hvis du kunne stått på Merkur, ville Sola se to ganger større ut på himmelen enn den gjør fra Jorda – og det ville knapt være tegn til atmosfære som kan beskytte deg, eller holde på varmen om natten. Ved middagstid er bakken varm nok til å smelte, mens ved midnatt faller temperaturen til nesten –200 °C.
Disse ekstreme variasjonene viser at det vil være umulig å leve på Merkur. Men naturen kan ha gitt framtidige oppdagelsesreisende en mulighet. Planeten har ingen aksehelning, så det er ingen årstider. Dette betyr at det på planetens poler kan være kratre hvor Sola aldri skinner. Og der ligger et mirakel, oppdaget av Messenger: vannis, levert fra sammenstøt med kometer, som er frosset i permanente skygger, som kan gi livsstøtte til framtidige kolonister. Men sett bort fra den vitenskapelige utforskningen og kanskje litt ekstrem turisme, hvorfor skal vi noen gang ønske å reise til Merkur?
«Gullgruve»
Merkur kan være et bra sted for gruvedrift. Hvis vi beveger oss vekk fra Jorda, vil en voksende interplanetarisk sivilisasjon behøve ressurser, når det gjelder både materialer og energi. Merkur har store mengder energi i form av det konsentrerte sollyset. For at vi på Jorda skal samle like mye energi som én kvadratmeter solcellepaneler samler inn på Merkur, vil det kreve seks kvadratmeter med solceller på Jorda – og 60 kvadratmeter på Ceres – dvergplaneten som ofte betraktes som en god kandidat for ressursutvinning.
Når det gjelder ressurser, er det stor bekymring for virkningen av gruvedrift på Jorda, når det gjelder effekten det har på miljøet. I tillegg vil ressurser hentet fra Jorda være dyre å løfte ut i rommet. Så det ville være langt bedre ha gruvedriften der ute. Denne ideen kan komme nærmere realisering med etableringen av Alliansen for romutvikling, ledet av amerikanske National Space Society, som presser på for å få på plass lovgivning og tiltak for å tillate utvikling av romressurser.
Merkurs mantel har liknende sammensetning som Månen, som sies å være et bra sted for gruvedrift, fordi overflaten er full av nyttige komponenter som oksygen, kalsium, magnesium, kalium og til og med tungmetaller som titan og aluminium. Så teknikker utviklet på Månen kan enkelt overføres til Merkur. I tillegg kan den store mengden solenergi som Merkur mottar, brukes til å drive selve gruvedriften og for å skyte pakker med ressurser til steder utover i solsystemet – kanskje med «massedrivere». Disse elektromagnetiske sprettertene ble først foreslått av Arthur C. Clarke. Det kan være mer akseptabelt å ha gruvedrift på fjerntliggende Merkur enn å lage arr i Jordas måne, pluss at Merkurs store kjerne – for det meste bestående av jern, men rik på andre metaller – befinner seg bare 600 km under overflaten noen steder, mens Månens mindre kjerne kan være opptil 1400 km under overflaten.
Gratis framdrift
Det finnes enda mer fantasifulle innretninger. Alt sollyset kan brukes som et gratis framdriftssystem. Tenk deg et sterkt, men tynt solseil, kanskje bygget av Merkurs aluminium. Når sollys treffer en reflekterende overflate, utøver det et trykk – som om lyspartiklene spretter av overflaten og skyver seilet bort. Effekten er liten, men den er nyttig, kontinuerlig og gratis. På avstanden til Jorda vil et seil som måler 800 m på tvers, få et lystrykk på omtrent fem Newton, noe som likner på kraften i de ionedrevne motorene som brukes på NASAs Dawn-romfartøy. Og jo nærmere du kommer til Sola, desto større trykk – på Merkur vil du få det samme trykket med et seil som måler mindre enn halvparten av denne diameteren. Hvis du ønsket å reise med et solseil til Neptun, den fjerneste planeten, ville det være bedre å besøke Merkur først for å hente større akselerasjon og deretter seile utover. Dette betyr at Merkur en dag i framtiden kan bli hovedporten til solsystemet.
Stephen Baxter er sciencefictionforfatter og medlem av British Interplanetary Society.
