… Top Gear bestemmer seg for å kjøre Island rundt på ett døgn for å teste Nissan GT-R.
Stanfords, verdens beste kartbutikk, gir meg en liten nedtur før jeg skal ut og fly. Alle kart over Island finnes i Europa-etasjen. Jeg hadde ønsket at det skulle være litt mer eksotisk enn som så. At det i det minste sorterte under et annet kontinent. Uansett, etter å ha opplevd hele landet i løpet av én lang dag, kan jeg fortelle at det er en annen verden. Flere andre verdener, faktisk.
Den opprinnelige planen var å kjøre landet rundt på Hringvegur. Dette skulle vi gjøre ved å dra fra Reykjavik ved soloppgang på årets lengste dag og komme tilbake igjen ved solnedgang. Det er rundt 21 timer så langt nord, vi er nesten i Arktis. De fleste guidebøker sier at man bør sette av minst en uke på turen. Greit nok, men morgenen før vi dro fikk vi vite at landets beste band, Sigur Rós, hadde planlagt å kjøre den samme veien i motsatt retning, samtidig som de komponerte et soundtrack som passet til den planlagte direktestrømmingen underveis. Dette hørtes mye bedre planlagt ut, og mye mer kulturelt passende enn noe fra TopGear. Så vi valgte en ny angrepsvinkel, en plan som passet bedre til våre egne tilbøyeligheter og bilen vi hadde med oss. Vi holder oss sånn omtrent til Hringvegur og den opprinnelige timeplanen, men vi har lov til å ta omveier for å få med oss alt som virker fristende for en bil som er like vulkansk som landskapet den kjører gjennom.
Til tross for Stanfords kategorisering, er Island bare halvveis i Europa. Strengt tatt tilhører den vestlige delen Nord-Amerika. En aktiv vulkankjede river landet i stykker. Det er en del av Den midtatlantiske ryggen, der de tektoniske platene til de to kontinentene møtes. Platene beveger seg fra hverandre, så hvis du har tenkt å prøve deg på denne turen neste år, så vær forberedt på at den kommer til å være lenger. 4 cm eller noe sånt.
Reykjavik er som Legoland. Byen har alt du finner i en typisk hovedstad – et parlament, en moderne katedral, et operahus, en havn og en flyplass – men alt er mye mindre. Det er imidlertid et fengslende sted, og mange av restaurantene tilbyr helt fantastiske fiskemåltider. Vi styrker oss på dette og får oss noen timer søvn.
Soloppgang, da starten går, er klokken 02.55. Solnedgang, da vi skal være tilbake, er tre timer over neste midnatt. Men det er ikke egentlig noen soloppgang eller solnedgang her, eller noen natt for den saks skyld. Det blir aldri mørkt. Dagen begynner og slutter under et klebrig skydekke, langt fra den røde himmelen og den gylne gløden jeg hadde håpet på. Og med fraværet av mørke blir overgangen til dagslys ulidelig slapp. De første timene kjører vi langs lavtliggende kystvei og lave åser. Veien går på fyllinger over fjordarmer, og vi må gjennom en undersjøisk tunnel som lukter fisk. Tiden går ekstremt sakte. Det virker som det er klokken 16.00 om vinteren, og ikke klokken 03.00 … eller 04.00 eller 05.00 eller 06.00 om sommeren. Endringene i lys er minimale.
Uansett – kombinasjonen av det antisosiale tidspunktet og den spredte befolkningen medfører at vi har veien for oss selv. Den demonstrerer hvordan den oppgraderte GT-R-en har blitt mer stueren. På en tur som dette ville den forrige versjonen tatt fullstendig knekken på deg. Veistøyen gjallet gjennom skallen din, og hele kjøringen var en sjokkerende opplevelse – både bokstavelig og i overført betydning. Den nye GT-R-en er mye roligere. Med demperne satt i komfortmodus, føles den ruglete overflaten jevnere. V6-en går på relativt høyt turtall ettersom det ikke er noe sjuendegir, men det er ikke noe plagsomt å høre på en av verdens mest målbevisste motorer, selv om den yter bare en brøkdel av det den er god for. Det er spor i veien der lastebiler har presset parallelle fordypninger ned i veidekket, men det er bare så vidt vi merker det på rattet. Navigasjonssystemet som skulle dekke hele Europa, inkluderer ikke Island (hører dere, Stanfords?). Men det er ganske vanskelig å velge feil vei når det er så få å velge mellom. Vi lener oss tilbake i de dype skinnsetene, plugger en telefon inn i Bose-anlegget og finner en islandsk indiespilleliste på Spotify. Det er en passende bil for de lange og forholdsvis enkle asfaltstrekningene. Godzilla som GT. Hvem skulle trodd det?
Da vi svinger bortover langs nordkysten, slutter landskapet å late som om det er gjestmildt. Under det tykke skydekket ligger endeløse fjellkjeder, gjennomskåret av elver som ender i voldsomme fossefall. Veiene følger terrenget, og svingene gir GT-R-en litt å gjøre. Den biter seg fast i utfordringen. Selv i regnet virker den ekstremt trygg, med enorme krefter. Den krever likevel ikke mye av deg som fører. Den konverserer med deg, men ypper ikke til diskusjon. På vei ut av svinger er det komplekse systemet av stempler og gir og en drivlinje som fordeler dreiemoment, irrelevant. Turboene later til å ta tak i hjulene umiddelbart og kaster deg frem mot nye deler av landsbygda.
Vi passerer den mørkeblå innsjøen Mývatn. Den er flankert av en skog med spisse steintårn, som ser ut som sinnssyke, hedenske dansere som plutselig har blitt forsteinet for all ettertid.
Turistbusser dukker opp fra ingen steder, og tømmer passasjerene ut i forskjellige basseng dannet av varme kilder. Små industriinstallasjoner ligger ved dampende åpninger i landskapet og samler geotermisk energi. 100 prosent av Islands elektrisitetsforsyning er gjenvinnbar, og kommer fra varme kilder og vannkraft.
All den geologiske aktiviteten indikerer at vi er i ferd med å krysse en vulkansk rygg, og plutselig ser omgivelsene ut som på Mars – et ufruktbart landskap av stein og sand i oker og rødt og brunt og karamell. Jeg forventer å møte Curiosity rundt neste sving. Etter den røde planeten kommer Uranus – en kald ørken uten noen form for vegetasjon. Grå og nådeløs, og enkelte steder fullstendig pregløs. Det ser ut som et sted man setter fartsrekorder.
Når vi omsider er tilbake i noe som minner om landskapet på jorden, svinger vi av Hringvegur. Vi setter kursen mot en halvøy med dystre fjell, som ligger for langt bort og ikke er helt høye nok til at noen gidder å bestige dem. Men de har en vei, uten tvil den mest fascinerende og fristende i hele landet, som bukter seg gjennom flere titalls hårnålssvinger uten asfalt eller autovern. Men innen vi kommer oss til foten av passet, ser vi ingenting lenger opp. Hele fjellkjeden er dekket av fjelltåke. Kanskje det ser bedre ut på den andre siden. Ingen vei tilbake nå.
Engstelig setter jeg kursen oppover. Jeg kjemper mot desorienteringen tåken sørger for, og det er bare så vidt jeg greier å skille mellom opp og ned. Vi fortsetter å klatre, føler oss frem rundt en hårnålssving etter den andre, til vi så vidt kan skimte et lys fra oven. Plutselig er vi over skyene, og skjærsilden må vike for himmelsk overflod. Veien snor seg mellom snøflekker og forblåste topper, og på den andre siden av passet ligger det nok en rekke svinger og venter på oss, ned mot dalen og verden bortenfor.
Til tross for lyden av grus som smeller opp i hjulbuen, blir GT-R-ens bevegelser mykere av grusen. Partiklene fungerer som smøring. Det får bilen til å bevege seg litt sidelengs og gir en forsinkelse i svingene. Men det er likevel fantastisk hvor mye den klarer å hente ut for å tordne gjennom og ut igjen. Nå har du sikkert lyst til å høre meg fortelle at jeg skrur av antispinnkontrollen, at jeg bruker R-modus for å sende mer dreiemoment bakover og generelt at jeg kjører som en helt. Men jeg vil gjerne få lov til å minne om hvor langt ned det er på siden av veien her. Dette er et av de største kjøreeventyrene jeg har vært med på i løpet av livet, og jeg veldig begeistret for begge to (altså eventyret OG livet), så jeg har ikke så lyst til at noen av dem skal bli forkortet unødig, ellers takk.
Egilsstaðir er Islands østligste by. Den har en befolkning på litt over 2000. Den føles litt som et knutepunkt for bilturer, og når vi er tilbake på Hringvegur, fyller vi bensin og får oss noe å spise. Veien er litt kjedelig en stund etter dette, så når vi får sjansen til å ta en snarvei, griper vi den. Nok en grusvei – denne går over et platå før den stuper ned i enda en serie med hårnålssvinger, for bratt for en familie med campingvogn som snegler seg oppover. På den andre siden av dalen viser basaltskråningen frem en dramatisk lagdeling dannet gjennom eviglange tidsaldre med landskapsstigning og vulkanutbrudd. Dette landet føles eldgammelt, men som de flest gamle ting – ikke minst R35 GT-R-en – fortsetter det å endre seg, utvikle seg og røre på seg.
På kartet ser sørkysten ser ut som sjarmøretappen, men tro meg, det er fremdeles veldig langt å kjøre. Vi for øye på kornåkre igjen. Veien er omkranset av fargerike lupiner, og bortenfor dem, et blått hav. Solen titter frem og skaper en voldsom fargemetning og kontrast til de avdempede fargetonene som har preget mesteparten av dagen så langt. En banke med lave skyer begynner å danne seg i horisonten. Det er først nå vi ser den gigantiske isbreen Vatnajökull. Biter av mørk turkis is duver dovent i smeltevannslagunen. De har en historie å fortelle. Denne isbreen er så stor at den har en aktiv vulkan under seg.
Nå blir landskapet flatt og grusete, og Hringvegur strekker seg bortover, rett som en lysstråle. Den gjør ingenting som helst for å holde meg våken, med unntak av noen få kilometer der den krysser smeltevann fra isbreer. Fordi det er så lite trafikk her, er broene bare én fil brede og er bygget over en konstruksjon av stålbjelker. Hver gang jeg kommer til et sted som dette, setter jeg ned farten, girer ned til andre og smeller klampen i bånn. V6-fyller lungene, turtelleren fyker opp, girskiftelysene blinker i oransje og rødt, den girer, og igjen, og igjen. Bedre enn koffein.
Det har begynt og regne, og sammen med dråpene kommer følelsen av at natten er på vei. Men den kommer aldri; skumring blir aldri til mørke. Vest for Vík ser vi illevarslende, svarte strender fulle av sjøfugl. Ved Skógafoss finner vi nok et bra sted å ta bilder, ved et fossefall. Etter dette blir bebyggelsen stadig tettere. Til slutt har vi en kort strekning med fire felts motorvei. Og så: Reykjavik.
Himmelen sier at klokken er 20.00, klokken sier rett før midnatt. Greide det. Vi drar tilbake for å ta det siste bildet foran den glasskledde operaen, der vi startet 21 timer og 1445 kilometer tidligere. Døgnet gikk med et relativt lavt forbruk på 0,87 l/m, i og med at vi ikke hadde lyst til å lage for mye oppstyr ved å kjøre for fort. Kanskje like greit, for det er flere biler som stopper og tar bilder av GT-R-en. De hadde ventet oss. Turen vår har blitt et slags islandsk meme på sosiale medier, og vi har blitt snapchattet flere ganger i løpet av rundreisen.
Ett døgn, ett land, to kontinenter og et landskap som ser ut som om det hører hjemme på opptil flere andre planeter. Damp og is, fjell og sletter, endeløse endringer i vær og klima. Det er kanskje første gang en GT-R er her i landet, men under alle de forskjellige forholdene, på alle de forskjellige veiene, følte den seg ikke malplassert en eneste gang.
