Da iranske militante stormet den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979 og tok alle som var der inne som gisler, klarte seks mennesker å rømme og finne seg et skjulested. Dette er historien om hvordan CIA og Hollywood reddet dem.
«Dere har jo på dere trenchcoat!» Helt siden de fikk beskjed om at hjelpen var på vei, hadde de seks amerikanske diplomatene som gjemte seg i Teheran, lurt på hvem som kom. Nå var hjelpen her i form av to CIA-agenter, og de hadde på seg trenchcoat. Antonio (Tony) Mendez, sjefen av de to, fortalte hvordan han hadde tenkt å få dem ut av landet. De skulle fly fra Mehrabad, hovedflyplassen i Teheran, med dokumenter som viste at de var et filmteam på jakt etter et sted å filme Hollywoods nye suksessfilm, en sci-fi som skulle hete Argo.
Historien var så søkt at den var nødt til å være sann. I det minste håpet Tony Mendez at det var slik de iranske vaktene på flyplassen ville tenke. Hvis de gjennomskuet historien, var det beste de seks diplomatene kunne håpe på, å bli gjenforent med de 52 gislene som satt i den amerikanske ambassaden. Men for Tony Mendez og kollegaen hans, Julio, ville det føre til en rettssak og mulig henrettelse dersom de ble oppdaget. I det revolusjonære Iran var alt mulig.
Revolusjonen hadde begynt i februar 1979, da sjah Reza Pahlavis regime ble styrtet. Sjahen kom til makten med hjelp fra CIA i 1953, og siden hadde amerikanerne forsynt ham med våpen. Så for de islamske opprørerne som støttet gjeninnsettelsen av den religiøse lederen Ayatollah Khomeini, var USA en naturlig fiende. Men selv om Khomeini var opprørernes spirituelle leder, var det mange som prøvde å ta makten de neste månedene, både fra sekulært og islamsk hold.
Det var midt i denne maktkampen militante studenter invaderte den amerikanske ambassaden 4. november 1979. Da de ansatte oppdaget folkemengden som messet utenfor, hørte de at det ble ropt: «Vi vil bare sette inn [sic]». Ambassaden hadde vært overtatt av militante opprørere et kort tidsrom den 14. februar, så da folkemengden ødela porten og begynte å storme inn, trodde personalet at det ville bli noe av det samme nå.
Men de tok feil. Da de militante opprørerne hadde tatt over ambassaden, fikk de støtte av den ene mannen som betydde noe i Iran, Khomeini. Ved å rette oppmerksomheten mot sinne og tillate en distraksjon fra det kaoset revolusjonen hadde brakt med seg, visste Khomeini at han hadde mye større sjanse til å få den nye grunnloven sin vedtatt ved folkeavstemningen som skulle holdes om under en måned.
Noen av de ansatte hadde imidlertid klart å komme seg unna da ambassaden falt. Fem diplomater som jobbet ved konsulær avdeling, klarte å flykte før opprørerne klarte å ta over kontrollen: Bob Anders og to gifte par, Cora og Mark Lijek og Joe og Kathy Stafford. Etter seks dager på flukt fra det ene tilfluktsstedet til det neste, blant annet den britiske ambassaden (som ikke avviste dem slik det påstås i filmen), fant gruppen med diplomater endelig et skjulested ved den canadiske ambassaden. Gruppen ble delt mellom huset til ambassadør Ken Taylor (som skjulte Joe og Kathy Stafford) og John Sheardown, ambassadens førstesekretær, som huset Bob Anders og ekteparet Lijeks. En sjette amerikaner, Lee Schatz, kom senere. Han hadde flyktet alene og oppholdt seg først en stund ved den svenske ambassaden før han ble flyttet til Sheardowns hus.
Situasjonen tilspisser seg
For de seks ble livet nødvendigvis svært begrenset: De spilte så mange omganger med Scrabble at de kunne identifisere bokstavene ved å se på ripene i hver enkelt brikke. Og gradvis ble situasjonen mer truende. I filmen blir makulerte dokumenter gradvis satt sammen av barnearbeidere. I virkeligheten var pressen den største faren. Enkelte journalister leste mellom linjene og skjønte at det var noe som ikke stemte. Særlig gjaldt dette Jean Pelletier, Washington-korrespondent for avisen Montreal’s La Presse. Han ringte den canadiske ambassadøren i Washington for å få bekreftet mistanken om at de savnede amerikanske diplomatene ble holdt skjult ved den canadiske ambassaden i Teheran. Ambassadøren overtalte Pelletier til å legge lokk på historien en stund, men det var bare et spørsmål om tid før nyheten ville bli sluppet.
Nå var det på tide å få dem ut. For å klare det trengte de en CIA-agent som var ekspert på eksfiltrasjon, hemmelig forflytning av viktig personale fra farlige situasjoner. De hadde én: Antonio «Tony» Mendez. Det var svært usannsynlig at Mendez skulle ende opp som spion. Moren hans var Italiensk/irsk/fransk, og faren var amerikansk/mexicansk. Mendez var bare tre år gammel da han mistet faren sin i en mineulykke. Familien Mendez besto av fire jenter og to gutter. De var fattige og bodde i Eureka i Nevada, en by som omtalte seg selv som «Den ensomste byen langs den ensomste veien i Amerika». Magasinet Life hadde tidligere omtalt US50 som landets ensomste vei. Unge Mendez elsket å tegne. Han giftet seg, fikk tre barn og en jobb som teknisk tegner. I 1965 så han en annonse i Denver Post, der den amerikanske marinen søkte etter tegnere. Intervjuet ble foretatt i et motellrom med lukkede persienner. Intervjueren skjenket et glass bourbon til Mendez. «Kompis», sa han. «Dette er ikke den amerikanske marinen.»
Det var ikke det. Det var CIA. Og de så etter tegnere som kunne hjelpe dem med å produsere offisielle dokumenter, pass og visumer. Utenfor CIA ville man kalt slike tegnere dokumentforfalskere.
Mendez fikk stillingen. Nå som han jobbet for CIAs kontor for tekniske tjenester (OTS), lærte han stadig noe nytt. I tillegg til å forfalske dokumenter hadde de ansatte på OTS ansvaret for forkledninger, gadgets og alle de dingsene som Q lager til James Bond. Mendez jobbet ofte undercover. Etter hvert ble han ekspert på forkledninger og eksfiltrasjon, og han hjalp mange avhoppere med å flykte fra «Jernteppet».
Problemet var å finne en troverdig dekkhistorie. Den beste forkledningen var som regel noe som ingen la merke til. Men i dette tilfellet hadde Mendez kommet fram til at ingen andre enn gale folk med gale prosjekter ville besøke Iran slik tilstanden var der nå. Gale folk som i folk fra Hollywood.
Som sjef for forkledningsavdelingen ved OTS hadde Mendez jobbet med flere store navn fra filmindustrien, blant annet med den legendariske makeup-artisten John Chambers som laget ørene til Spock og apene i filmen «Apeplaneten». Chambers fortalte Mendez at det vanligvis var åtte personer i de rekognoseringsteamene som reiste rundt for å lete etter steder som egnet seg for filminnspilling. Med to agenter til å ledsage de seks diplomatene gjennom flyplassen ble det helt perfekt.
Tony Mendez og «Julio» (identiteten til denne CIA-agenten er fortsatt hemmeligstemplet) møttes i Sveits den 22. januar. Julio hadde allerede fått visumet sitt fra den iranske ambassaden i Genève. Dagen etter kjørte Mendez til Bonn med falske dokumenter og Argo-porteføljen for å søke ambassaden der om visum. Men selv virkelige agenter gjør feil, og Mendez glemte å ta med seg Argo-porteføljen inn på ambassaden. Imidlertid var det tilstrekkelig med de falske dokumentene. Mendez fikk visum likevel.
Nå var de i gang. Eller, de kunne i hvert fall sette i gang så fort de fikk presidentens tillatelse. Mendez fikk beskjed om å vente. President Carter holdt på å gå gjennom oppdraget, og de måtte ha klarsignal fra ham. Men til slutt kom det. «Presidenten har akkurat godkjent prosjektet. Dere kan reise til Teheran. Lykke til!»
Innta plassene
Mendez og Julio landet i Mehrabad klokka 05.00 fredag 25. januar. Den største bekymringen Mendez hadde for øyeblikket, var ankomstskjemaet alle måtte fylle ut når de kom til flyplassen. Passasjeren beholdt den gule kopien, mens den hvite kopien ble oppbevart hos immigrasjonsmyndighetene. Når man så skulle forlate landet, måtte den reisende levere inn sitt gule skjema, som så skulle matches mot det hvite skjemaet som lå lagret på flyplassen. Imidlertid mente etterretningstjenesten at prosedyren sjelden ble fulgt ved flyplassen i Mehrabad.
Da de hadde sjekket inn på hotellet, gikk Mendez og Julio til Swissair-kontoret for å bekrefte bestillingen av åtte billetter ut av Iran mandag morgen. Etterpå gikk de til den canadiske ambassaden.
Ambassadør Taylor tok dem imot. Canadierne holdt på å avvikle ambassaden sin. Mandag ville det bare være fem ansatte igjen, og de hadde billetter til et senere fly samme dag.
Nå var det på tide å møte de seks diplomatene. Mendez og Julio ble kjørt til Sheardowns hus, der amerikanerne ventet på dem. Det var da CIA-agentene gikk inn, trenchcoatene deres førte til Lee Schatz sitt utbrudd. Så fort de hadde hilst på hverandre, fortalte Mendez hva de hadde planlagt, og spurte om amerikanerne var villige til å gi det et forsøk. Så ga han de seks muligheten til å diskutere uforstyrret seg imellom, før de bestemte seg.
Alle var enige om å gjennomføre planen. Mendez ga dem hver sin falske identitet, før han og Julio gikk for å gjøre resten av forberedelsene til eksfiltrasjonen – noe som hovedsakelig innebar å fylle ut resten av dokumentene og passene amerikanerne trengte for å reise.
Søndag ettermiddag møtte Mendez og Julio diplomatene for andre gang. CIA-agentene ga dem de nødvendige dokumentene, og så måtte de gjennom et strengt avhør for å se hvor godt de hadde lært rollene sine.
Alt var klart. Det var på tide å dra. Bortsett fra at Mendez forsov seg. Sjåføren hans vekket ham klokka 03.00. Etter tidenes raskeste dusj var Mendez på vei til Mehrabad klokka 03.15. Julio skulle kjøre i følge med de seks diplomatene litt senere. Mendez hadde planlagt at han skulle sjekke inn først, for å forsikre seg om at alt var i orden. Så skulle han gi beskjed om at de andre kunne følge etter. De hadde valgt et tidlig fly, i håp om at eventuelle statstjenestemenn på jobb ville være for trøtte til å gidde å sjekke dokumentene deres.
Nå gjelder det!
Da han hadde sjekket inn og fått bekreftet at flyet var i rute, ga Mendez beskjed til de andre om at tiden var inne. Med lånt bagasje og klær som var prangende nok til å passe inn i Hollywood, gikk Julio og de seks amerikanerne gjennom innsjekkingen uten problemer. Da var det bare emigrasjon igjen … og trøbbel dersom den offentlige tjenestemannen insisterte på å matche de gule skjemaene deres mot de hvite som skulle ha ligget lagret på flyplassen. Men det gadd han heldigvis ikke. De holdt pusten da han reiste seg og gikk uten et ord, hadde han gått for å undersøke om papirene deres var i orden? Kom de til å bli arrestert? Men så kom han tilbake med en kopp te i hånden og stemplet passene deres.
De hadde kommet seg gjennom. Nå måtte de bare få tiden til å gå mens de ventet i avgangshallen. I filmen strammet nettet seg rundt dem. I virkeligheten gikk alt helt glatt. Eller nesten, i alle fall. Mens de ventet, fikk de beskjed om at flyet var forsinket på grunn av mekaniske problemer. Men en time senere var det fikset, og de seks rømlingene kunne sette seg på bussen ut til flyet sammen med Mendez og Julio.
Idet de gikk om bord, tok Bob Anders tak i armen til Mendez og pekte. «Dere tenker nå på alt, også da.» Flyet het Aargau (navnet på et sveitsisk distrikt).
To timer senere var flyet ute av iransk luftrom, og kabinen ble fylt med hurrarop, ikke bare fra amerikanerne, men også fra noen få iranere om bord som også var glade for å ha unnsluppet.
På flyplassen i Zürich ble de møtt av amerikanske tjenestemenn som tok med seg de seks diplomatene. Mendez og Julio ble stående igjen alene på parkeringsplassen. Mendez hadde gitt frakken sin til en av dem, og ironisk nok fikk han senere en overhøvling for å ha mistet statlig eiendom.
Mendez og Julio fikk CIAs «Intelligence Star award» for innsatsen sin, men de måtte gi den tilbake med en gang fordi oppdraget var hemmeligstemplet. Da nyheten kom ut, fikk canadierne all æren, noe de absolutt fortjente, og innsatsen til Mendez og CIA ble ikke kjent før i 1997.
Gislene ved ambassaden ble til slutt sluppet fri, 20. januar 1981 etter utrolige 444 dager i fangenskap.
