I Nord-Afrikas øde områder kjempet britiske Long Range Desert Group mot aksemaktene sammen med en spirende spesialenhet.
Det var fullstendig usannsynlig at Ralph Bagnold skulle bli kommandør for en spesialstyrke. Første verdenskrig var hans krig, krigen der han som sambandsoffiser overlevde blodbadet ved Vestfronten. Da andre verdenskrig startet i september 1939, var Bagnold 43 år og tjente godt som forsker og forfatter.
Fire år etter at han hadde pensjonert seg fra hæren, ble major Bagnold stasjonert som øverstkommanderende for det østafrikanske sambandet og satt på et troppetransportskip til Kenya. Men han kom aldri fram. Tidlig i oktober kolliderte Bagnolds skip, RMS Franconia, med et handelsskip i Middelhavet. Han og resten av troppen ble overført til et annet fartøy og havnet i Port Said i Egypt, hvor de ventet på et skip som kunne frakte dem videre til Kenya.
Bagnold var fornøyd. Egypt var et land han kjente godt, kanskje bedre enn noen annen brite. Han hadde tilbrakt mesteparten av 1920-årene her sammen med regimentet sitt, fascinert av kulturen og den enorme ørkenen som strakte seg vestover og inn i Libya. I 1927 hadde han vært på tokt i den libyske ørkenen for første gang. Da hadde han ledet en liten gruppe oppdagelsesreisende i en T-Ford-kolonne. Flere ekspedisjoner fulgte, og til slutt dro han lenger inn i ørkenen enn noen annen europeer hadde vært før ham. Bagnolds fascinasjon bunnet i stor grad i hans interesse for vitenskap og forskning, og han begynte etter hvert å studere terrenget, noe som igjen førte til publikasjonen av den kritikerroste boka The Physics Of Blown Sand And Desert Dunes i 1939.
Nå som han var tilbake i Egypt, tok Bagnold toget fra Port Said til Kairo for å besøke gamle venner, og han spiste middag med en bekjent i restauranten på det eksklusive Shepheard’s Hotel, der han ble oppdaget av journalisten bak sladrespalten i avisen The Egyptian Gazette. Noen få dager senere gikk ryktene om at Bagnold var tilbake i byen, og det gikk ikke langt tid før general Archibald Wavell, øverstkommanderende for de britiske styrkene i Midtøsten, tilkalte ham.
Wavell spurte ut Bagnold om framkommeligheten i den libyske ørkenen, etterretningorganisasjonene rapporterte at italienerne hadde så mye som 250 000 mann fordelt på 15 divisjoner under marskalk Rodolfo Graziani der ute, og det bekymret ham. Wavell ble så imponert over alt Bagnold fortalte ham, at han sørget for å overføre ham permanent til Nord-Afrika.
Bagnolds visjon blir virkelighet
Bagnold ble sendt til Mersa Matruh, 22 mil vest for Kairo, der han oppdaget at det mest oppdaterte kartet de britiske styrkene hadde over Libya, var fra 1915. Han ble ikke mindre forferdet da han oppdaget hvor likegyldige de overordnede offiserene var til den italienske trusselen. De var sikre på at fienden ville gjøre et frontalangrep på Meran Matruh, et angrep de lett kunne stå imot. Bagnold mistenkte imidlertid at italienerne (han hadde møtt noen av dem på 1920-tallet) ville iverksette overraskelsesangrep mot britiske poster fra sør.
Bagnolds idé var å opprette en liten rekognoseringsstyrke som skulle patruljere den 110 mil lange grensen til Libya. Men ideen ble avvist, akkurat som den ble da han la den fram igjen i januar 1940. Måneden etter ble Bagnold forflyttet til Tyrkia som militærrådgiver, antakeligvis for å gi hovedkvarteret i Midtøsten (MEHQ) litt fred og ro.
Men Bagnold ga seg ikke. Etter at Italia erklærte krig mot Storbritannia i juni 1940, prøvde han for tredje gang å over ledelsen om å gjennomføre ideen sin ved å forklare i en tilleggsparagraf at det var snakk om tre patruljer: «Hvert kjøretøy bør ha et mannskap på tre, og et maskingevær. De bør ha med seg mat og vann nok til tre uker og nok bensin til å kjøre 400 mil i myk ørkensand … Hver patrulje bør ha med seg trådløs kommunikasjon, navigasjonsutstyr, medisinsk utstyr, reservedeler og verktøy.»
Denne gangen overtalte Bagnold en god venn, brigadegeneral Dick Baker, til å gi forslaget direkte til Wavell, og fire dager etter at han mottok Bagnolds forslag, hadde Wavell gitt ham tillatelse til å etablere den nye styrken som fikk navnet «Long Range Patrol» (LRP). Wavell var imidlertid en krevende oppdragsgiver, og han ga ikke Bagnold mer enn seks uker til å gjøre ideen til en realitet. Mannskap, utstyr, rasjoner, våpen, kjøretøy … Det var litt av en utfordring, men Bagnold lot seg ikke skremme. Først lette han etter egnede soldater: Han oppsporet de fleste av kameratene sine fra den tiden han selv utforsket ørkenen, og selv om én eller to ikke fikk fri fra sin nåværende militærpost, kom snart både Bill Kennedy-Shaw og Pat Clayton til Kairo. I 1940 hadde de begge nesten 20 års erfaring fra det egyptiske overvåkingsdepartementet. Kaptein Teddy Mitford ble også rekruttert til den nye enheten. Han var i slekt med Mitford-søstrene og hadde utforsket ørkenen på egen hånd sent på 1930-tallet.
Mens Clayton, Mitford og Kennedy-Shaw begynte jakten på nødvendig utstyr, fløy Bagnold til Palestina 29. juni for å treffe generalløytnant Thomas Blamey, kommandør for den australske enheten. Bagnold ba om tillatelse til å rekruttere 80 australske soldater og forklarte hvorfor han mente at australierne var de allierte soldatene som raskest ville tilpasse seg forholdene i ørkenen. Blamey avslo forespørselen etter ordre fra sin regjering, og Bagnold henvendte seg deretter til de newzealandske styrkene i Egypt.
Denne gangen fikk han et positivt svar, og 80 offiserer og soldater fra «New Zealand Divisional Cavalry Regiment and Machine-Gun Battalion» meldte seg frivillig til å bli en del av LRP. Bagnold likte «kiwiene» umiddelbart. «De var en imponerende gjeng etter engelske standarder. De så tøffere og mer værbitte ut, en robust gjeng med sauebønder, ispedd en og annen tekniker, grunneier og forretningsmann. Noen få maorier var det også der. Glupe, vittige, nysgjerrige og svært entusiastiske da jeg fortalte dem hva oppdraget gikk ut på.»
Hele juli ble brukt til å samle kjøretøy og utstyr og til å lære newzealenderne om kjøring og navigering i ørkenen. Kennedy-Shaw, som var utnevnt til enhetens etterretningsoffiser, fortalte kiwiene at den libyske ørkenen målte ca. 1 931 212 kvadratkilometer, altså var den bare litt mindre enn India. Ørkenområdet ble avgrenset av Middelhavet i nord og av Nilen i øst. I sør, hvor det var kalkstein i stedet for sandstein (slik som i nord), strakte ørkenen seg helt til Tibestifjellene. Den politiske grensen mot Tunisia og Algerie avgrenset ørkenen i vest.
Enheten viser hva den er verdt
Den første uken i august 1940 var enheten klar for sin første patrulje, og det var 44 år gamle kaptein Pat Clayton som fikk det ærefulle oppdraget. Han forlot Kairo sammen med sju håndplukkede menn fordelt på to Chevroleter med firehjulstrekk. De krysset grensen mot Libya og fortsatte videre mot Siwa-oasen, dit Aleksander den store hadde ledet sin hær i år 332 fvt. «Den lille patruljen på to biler svingte deretter vestover og gjorde en uvelkommen oppdagelse da de kom fram til en stor stripe med sandsjø mellom grenseområdet og Jalo–Kufra-veien», skrev Clayton senere i rapporten. «Kløtsjen begynte å lukte litt innen vi hadde krysset, men i løpet av ettermiddagen nærmet vi oss Kufra-veien.»
De lå der oppe i tre dager, men passet godt på å gjemme seg for italienerne mens de observerte veien for å se etter tegn til aktivitet. 19. august kom de tilbake til Kairo, etter å ha tilbakelagt 2574 kilometer øde ørkenlandskap på bare 13 dager. Clayton og Bagnold rapporterte funnene sine til general Wavell, som etter å ha hørt en oppsummering av enhetens første patrulje «øyeblikkelig bestemte seg for å gi oss sin fulle støtte». En uke senere inspiserte Wavell LRP og fortalte dem at han hadde informert Krigsministeriet om at de var «klare til å sette i gang».
Bagnold delte inn LRP i tre patruljer og tildelte hver patrulje en tilfeldig bokstav. Kaptein Teddy Mitford var kommandør for patrulje «W», kapteinene Pat Clayton og Bruce Ballantyne (fra New Zealand) hadde ansvar for patrulje «T», og kaptein Don Steele, en newzealandsk bonde fra Takapu, ledet patrulje «R». Hver patrulje besto av 25 menn, fordelt på 10 30-cwt Chevroleter og en lettere, 15-cwt lederbil. Mennene hadde med seg rasjoner og utstyr nok til å kunne kjøre 240 mil, og hver patrulje var bevæpnet med en Bofors 3,7 mm, fire Boys antitankrifler og 15 lette maskingeværer av typen Lewisgun.
De neste to månedene patruljerte LRP store områder av det sentrale Libya, ofte i dagtemperaturer på opp mot 50 grader celsius, mens de så etter tegn til italienske tropper.
19. september oppdaget Mitfords patrulje to italienske 6-tonns lastebiler og åpnet ild, og dermed fikk den aristokratiske engelskmannen æren av å kjempe LRPs første kamp. Når sant skal sies, var det egentlig ikke mye til kamp; italienerne ble lamslåtte over å møte fienden så langt vest og fortet seg å vifte med et hvitt flagg. Fangene ble transportert tilbake til Kairo, sammen med 11 000 liter bensin og en sekk med offisiell post.
General Wavell ble svært fornøyd, ikke bare på grunn av posten som inneholdt viktig etterretningsinformasjon, men med LRPs arbeid utover høsten 1940. Bagnold passet på å utnytte godviljen hans og ba om å få utvide enheten. Hvis de var mange nok, kunne de sette en støkk i Italienerne ved å utføre en rekke overraskelsesangrep i et stort område av Libya. 22. november ble Bagnold forfremmet til oberstløytnant. Samtidig fikk han tillatelse til å etablere to nye patruljer og reorganisere «Long Range Patrol» under navnet «Long Range Desert Group» (LRDG).
For å skaffe nye rekrutter henvendte Bagnold seg til den delen av den britiske hæren som han anså for å være «kremen», nemlig garden og det britiske frivillige kavaleri. I slutten av desember hadde han opprettet G-patruljen (garden), bestående av 36 soldater fra tredje bataljon, «Coldstream Guards» og andre bataljon «Scots Guards», ledet av kaptein Michael Crichton-Stuart. Noen måneder senere ble Y-patruljen etablert og besto av menn fra blant annet «Yorkshire Hussars», «North Somerset frivillige kavaleri» og »Staffordshire frivillige kavaleri». På sitt første oppdrag ble imidlertid G-patruljen plassert sammen med T-patruljen, under ledelse av Pat Clayton.
Et vellykket førsteoppdrag
Målet deres var Murzuk, et vel bevoktet italiensk fort sørvest i Libya, omtrent 160 mil unna i luftlinje. Fortet lå gjemt innimellom palmetrærne, ikke langt unna en flystripe. For å komme dit måtte de gjennom en strevsom reise på nesten to uker. De var totalt 76 soldater, fordelt på 23 kjøretøy, inkludert 9 medlemmer av «Free French», som var blitt stilt til rådighet for å fly opp ekstra forsyninger fra basen i Chad.
11. januar stoppet de for å spise lunsj noen få kilometer fra Murzuk og for å finpusse angrepsplanen: Claytons T-patrulje skulle angripe flystripen rett ved fortet, mens G-patruljen skulle angripe selve garnisonen. Crichton-Stuart fortalte senere at da de nærmet seg fortet, kjørte de forbi en ensom syklist. «Mannen viste seg å være den lokale postmesteren, og både han og sykkelen ble med oss. Da konvoien nærmet seg fortet, kom vakten ut på taket av hovedtårnet, der det italienske flagget vaiet stolt i vinden. Vi syntes egentlig litt synd på dem, men antakelig skjønte de aldri helt hva som traff dem.»
Rundt 150 meter fra fortets hovedport åpnet LRDG ild, før de delte seg, og seks kjøretøy fra Claytons patrulje satte kursen mot flystripen. Terrenget var ulendt, og soldatene utnyttet ujevnhetene til å ødelegge flere kamuflerte vakthytter (pillboxes) som lå spredd på området, samt en grøft beregnet på luftvern.
Clayton som ledet angrepet, kjørte rundt en hangar og rett inn i en skjult grøft hvor det lå soldater med maskingevær. Offiseren fra «Free French» ble skutt, men før patruljen hans trakk seg tilbake, ødela de tre lette bombefly, et stort flybensindepot og drepte eller tok til fange alle de 20 vaktene.
I mellomtiden hadde G-patruljen redusert fortet til en rykende ruin, og det tok ikke lang tid før garnisonen overga seg. Clayton valgte ut to fanger som han tok med tilbake til Kairo for nærmere avhør, men da han oppdaget at sambandet i fortet var ødelagt, lot han resten av soldatene bli igjen for å vente på forsterkninger.
Nazistene tar igjen
Etter hvert som de allierte rykket fram gjennom Libya vinteren 1940–41, sendte Adolf Hitler general Erwin Rommel og Deutsches Afrika Korps for å hjelpe italienerne. Nazistenes leder hadde stilt seg nølende til å involvere seg i Nord-Afrika, men admiral Erich Raeder, leder for den tyske marinen, hadde advart om at dersom britene fikk beholde jerngrepet i landene rundt Middelhavet, ville det sette planene hans om å erobre Øst-Europa i fare.
Rommel nølte ikke med å angripe britene. 2. april satte han i gang en offensiv som til slutt fordrev fienden fra Libya og tilbake til Egypt. Britene var nå tilbake på akkurat samme sted som de hadde vært i 1940. De klarte imidlertid å beholde kontrollen over et par områder i Libya: havnen i Tobruk og oasen i Kufra, 80 mil lenger sør. 9. april ble Bagnold og mesteparten av LRDG sendt for å beskytte Kufra. Her tilbrakte de en passiv og kjedelig sommer, og Bagnolds vanligvis så gode humør var forsvunnet som dugg for sola. I tillegg begynte han å kjenne at det tæret på kreftene å ha så mye ansvar. Varmen, kombinert med den stadige pendlingen mellom Kairo og Kufra var også en stor påkjenning. 1. august overlot han derfor kommandoen for LRDG til oberstløytnant Guy Prendergast.
Prendergast hadde utforsket den libyske ørkenen sammen med Bagnold på 1920-tallet, men etterpå hadde han vært i «Royal Tank Regiment» (stridsvognsregiment). Prendergast gjemte følelsene sine bak et kjølig ytre og et par runde solbriller og framsto som innesluttet, kortfattet og presis. Men det lønte seg ikke å undervurdere ham, han var nytenkende, hadde et åpent sinn og var en dyktig leder. Hans første utfordring som kommandør for LRDG var å organisere fem rekognoseringspatruljer til en ny alliert storoffensiv (med kodenavn operation Crusader) 18. november. Målet for offensiven som var planlagt av general Claude Auchinleck (etterfølger etter general Wavell, som hadde fått sparken), var å gjenvinne kontrollen over det østre Libya og flyplassene der, slik at RAF kunne øke forsyningene til Malta.
SAS ankommer
LRDGs rolle var å observere og rapportere fiendens bevegelser slik at Auchinleck fikk opplysninger som kunne gi ham en pekepinn om hvordan Rommel planla å forsvare seg mot storoffensiven. Men i tillegg hadde de en annen oppgave: å samle opp 55 fallskjermsoldater etter at de hadde angrepet fiendens flyplasser i Gazala og Timimi. Denne lille enheten var fire måneder tidligere blitt etablert av en karismatisk ung offiser ved navn David Stirling og hadde fått navnet «L Detachment Special Air Service (SAS) Brigade».
Stirling hadde overbevist MEHQ om at fienden var sårbar for angrep på kommunikasjonssystemene langs kysten, på de små flyplassene og på områdene der de pleide å få dumpet forsyninger. Han mente det var mest effektivt å angripe flere steder på en gang, ved hjelp av små, luftbårne enheter. Dessverre hoppet Stirling og mennene hans ut over Libya natt til 18. november og havnet midt oppi det som en krigskorrespondent kalte «den verste tordenstormen i manns minne». Mange av SAS-soldatene ble skadet under landing, andre ble tatt til fange i timene som fulgte. De 21 soldatene som overlevde stormen, ble etter hvert reddet av soldater fra LRDG og brakt i sikkerhet. En av de overlevende var en dypt skuffet Stirling.
Det var oberstløytnant Prendergast som blåste nytt liv i SAS. Sent i november mottok han en ordre fra MEHQ om å sette i gang en rekke angrep mot aksemaktenes flyplasser. Angrepet skulle være sammenfallende med Den åttende armés andre angrep. Han sendte følgende beskjed tilbake: «Siden LRDG ikke er trent for slike angrep, foreslår jeg å bruke fallskjermjegere til å sprenge ‘striper’ (forkortelse for flystriper).»
I tillegg antydet Prendergast at det ville være mer praktisk for LRDG å transportere SAS i deres biler.
8. desember forlot en LRDG-patrulje bestående av 19 rhodesiske soldater ledet av kaptein Charles «Gus» Holliman Jalo-oasen for å ta med seg to SAS-grupper (en ledet av Stirling, den andre ledet av hans nestkommanderende Blair «Paddy» Mayne) til flyplassene ved Tamet og Sirte, 56 mil lenger nordvest. Hollimans navigatør var en engelskmann, Mike Sadler, som hadde emigrert til Rhodesia (nå Zambia og Zimbabwe) i 1937.
Ekspedisjonen hadde fin framdrift de første to dagene, men morgenen 11. september traff de på et bredt belte med steinete og sprukken jord, og tilbakela bare tre langsomme mil på tre timer. Snart ble imidlertid den ujevne bakken deres minste problem. «Plutselig hørte vi brummingen av et rekognoseringsfly av typen Caproni Ca. 309, Ghibli», fortalte Cecil «Jacko» Jackson, en av de rhodesiske LRDG-soldatene. «Siden vi ikke hadde mulighet til å komme oss unna i det tøffe terrenget, beordret Holliman oss til å skyte mot flyet, alle sammen. Flyet fløy lavt, og da alle de fem maskingeværene ble avfyrt på en gang, gjorde han en unnamanøver slik at bombene bommet på oss.»
Flyet forsvant, men britene visste at piloten allerede hadde bedt om forsterkninger over radioen.
«Vi snudde og kjørte tilbake til noe vegetasjon vi hadde passert tidligere», sa Jackson, som sammen med de andre mennene frenetisk forsøkte å kamuflere kjøretøyene sine med nett. «Vi hadde akkurat gjemt oss, da tre fly fløy over oss og skjøt mot vegetasjonen.»
Det var ikke vanskelig for italienerne å gjette hvor fienden gjemte seg, men likevel skjøt de vilt rundt seg, tatoverte bakken med maskingevær uten å se målene sine. Det var en grufull opplevelse for mennene fra LRDG og SAS som gjemte seg i de sparsomme skjulestedene. Alt de kunne gjøre, var å ligge urørlig mens de trosset instinktene som skrek at de skulle flykte fra kuleregnet. «Jeg lå med ansiktet ned i nærheten av noen busker og både hørte og følte at noe boret seg ned i bakken rett ved siden av meg», husket Jackson. Men han rørte ikke på seg. Ikke før lyden av flyene ble så svak at han nesten ikke hørte den lenger. Først da reiste han og de andre seg. Jackson så ned og bleknet da han så alle kulehullene som hadde laget en pen bue rundt omrisset av hodet og skuldrene hans i sanden.
Utrolig nok ble ingen av dem skadet i angrepet, og patruljen kom fram til utkanten av området rundt målene sine uten flere møter med fienden. Nå var planen at Stirling og sersjant Jimmy Brough skulle angripe flystripen i Sirte, mens Paddy Mayne og resten av SAS angrep Tamet. Neste natt la de i vei, mens LRDG ventet ved møtestedet i Wadi Tamet.
Rundt klokken 23.15 ble stillheten brutt av et tordnende brak omtrent fem kilometer unna. «Vi så eksplosjonen og ble ganske opprømte, adrenalinet pumpet i årene», fortalte Sadler. «SAS var like opprømte da de kom tilbake til møtestedet. Vi kjørte dem hjem, og på veien fortalte de oss alt om angrepet, mens de snakket om hva de kunne gjøre bedre neste gang.»
Stirling hadde ikke oppnådd noe i Sirte, men Mayne hadde sprengt 24 fly i Tamet. LRDG og SAS samarbeidet om flere oppdrag, og en gruppe på fem mann, ledet av løytnant Bill Fraser, ødela 37 fly på flystripen i Agedabia. Mayne dro tilbake til Tamet i slutten av desember og sprengte 27 fly som nylig hadde ankommet for å erstatte dem han hadde sprengt noen uker tidligere.
Stirling og SAS fortsatte å bruke LRDG som sin libyske taxi hele første halvår av 1942, og han søkte ofte råd hos dem for hvordan han skulle gjøre SAS større og bedre. «Vi formidlet vår kunnskap til SAS, og de ble svært takknemlige», husket Jim Patch, som sluttet seg til LRDG i 1941. «David Stirling besøkte oss ofte og sugde til seg kunnskap. Han tok råd fra alle, ikke bare fra øverste befal.» I løpet av de første seks månedene av 1942 klarte de å tilintetgjøre 143 fiendtlige fly, mye takket være LRDG.
Som Stirling bemerket: «Innen utgangen av juni hadde SAS angrepet alle viktige tyske og italienske flyplassene i en radius på 50 mil minst én eller to ganger. Fiendens forsvar begynte å bli bedre, og selv om SAS fortsatt hadde overtaket, var det på tide å skifte taktikk.»
Under resten av krigen i Nord-Afrika opererte SAS for det meste uavhengig av LRDG. De brukte sine egne biler som de kjøpte i Kairo, og sine egne navigatører som var utdannet av LRDG. Mens SAS utførte tallrike overraskelsesangrep mot flyplasser og tvang aksemaktene tilbake, gjenopptok LRDG sitt opprinnelige rekognoseringsarbeid, et arbeid de utførte med flid og utholdenhet. Ofte holdt de fiendtlige veier og områder under observasjon flere dager i strekk, mens de rapporterte viktig informasjon til Kairo.
Da ørkenkrigen omsider var vunnet, takket kommandøren for Den åttende armé, general Bernard Montgomery, LRDG varmt for deres strålende arbeid i et brev til Guy Prendergast datert 2. april 1943. Her roser han «det fantastiske rekognoseringsarbeidet patruljene deres gjorde» i det området soldatene hans jobbet.
I 1984 takket David Stirling LRDG da han snakket til publikum som hadde samlet seg for å overvære åpningen av den nyrenoverte SAS-basen i Hereford. Basen hadde fått navnet Stirling Lines, til ære for grunnleggeren av regimentet. «Den første tiden havnet vi i dyp takknemlighetsgjeld til Long Range Desert Group», sa Stirling. «LRDG kjente ørkenen ut og inn, og de delte villig all sin kunnskap med oss».
