Det er 10. januar 1999, og en ny HBO-serie er på trappene. Navnet er The Sopranos. Hva handler den om, en gjeng kvinnelige operasangere? Åh, det er et mafiadrama … Kult.
Man visste ikke så mye om The Sopranos før den dukket opp på TV-skjermen. HBO forventet ikke store ting fra serien, og markedsføringen gjorde seg knapt bemerket på Richters kulturelle skala. Men det tok ikke lang tid før den viste sin radikalitet – den er der allerede i introsangen, Woke Up This Morning av det britiske bandet Alabama 3. Var ikke dette ment å være et mafiadrama? Konvensjonell visdom ville gitt introsekvensen en Vegas-låt. Kanskje noe av Sinatra? En trall fra Tony Bennett, kanskje? Men det var lite konvensjonelt ved The Sopranos, i alle fall med hensyn til det som var standard i 1999.
De som har vokst opp i en verden etter The Sopranos, trenger kanskje å minnes på akkurat hvor primitivt amerikansk TV var på den tiden. Selv om det var noen åpenbare unntak (The Twilight Zone, Hill Street Blues, Cheers og Twin Peaks presset alle på for modige, innovative TV-manus), var det lite som hadde det samme ambisjonsnivået som innenfor film og litteratur. TV var en nesten utelukkende episodisk plattform (som ble sett på som en nødvendighet av kanaler siden det gjorde det lettere å sende episoder i reprise i hvilken som helst rekkefølge), noe som naturligvis kvalte de narrative ambisjonene for en kunstnerisk utsultet manusforfatter. Der bøker og film lot et kravstort publikum finne komplekse rollefigurer, var det på TV kun plass til modige helter og prinsippfaste håndhevere av loven. For folk som Sopranos-skaper David Chase var den manglende friheten kvelende.
Men The Sopranos var annerledes. Å si at den rystet sin kulturelle samtid, ville vært en underdrivelse. Nesten over natten redefinerte den hva du kunne gjøre på den lille skjermen. Ikke bare var det fullstendig fritt fram når det gjaldt vold og nakenhet (noe som var forbudt på de reklamefylte, sponsede TV-kanalene), men med Tony Soprano skapte Chase også en rik og kompleks antihelt som aldri hadde blitt godkjent på en tradisjonell TV-kanal. I en hvilken som helst annen serie ville Tony vært en birolle – en endimensjonal skurk som skulle vise hvor rettskaffen den kjekke helten var. Vi ville aldri ha møtt kona hans, moren hans, sønnen eller datteren hans. Vi ville aldri fått innsyn i timene han hadde med terapeuten sin, hvor han fortalte henne om lammende panikkanfall. Vi ville ikke sett tilbakeblikk til barndommen hans eller lært om hans utenomekteskapelige eventyr. Alle disse ekstra tingene stoppet ikke Tony fra å bli et monster, men det hjalp oss med å forstå ham.
Men ta vekk alle sjangertrekkene, alle pistoler og dyre dresser, og The Sopranos er egentlig en serie om folk som lyver for hverandre. Tony lyver for kona si, for terapeuten sin og til og med for seg selv. Alle forhold i serien er bygget på løgner – Tony og Artie, Tony og mannskapet, Tony og Junior, Tony og Livia … Dramaet i The Sopranos kommer ikke bare fra de store feilgrepene folk gjør, men også fra de store løgnene som brukes for å skjule dem.
«Jeg ønsker å fortelle en historie om akkurat denne mannen», Sa Chase omtrent da serien startet. «Jeg ønsker å fortelle historien om virkeligheten ved å være i mafiaen – eller det jeg oppfatter at er virkeligheten med et liv i organisert kriminalitet. De skyter ikke på hverandre annenhver dag. De sitter rundt og spiser ovnsbakt ziti og vedder og finner ut av hvem som skylder hvem penger. Innimellom bryter det ut vold – oftere enn i bankverdenen, kanskje.»
Det er faktisk ikke så mye vold i The Sopranos i forhold til det en utenforstående kanskje skulle tro. Ta to timer fra The Sopranos og se dem i forhold til Goodfellas, og det er langt færre skyteepisoder og slåsskamper. Men det er en serie hvor trusselen for vold alltid ligger tungt over nesten hver eneste scene. Tony er en voldelig kruttønne (selv når han åpner kjøleskapet og tar ut melkekartongen, merker du det boblende, underliggende sinnet), og vi trengte ikke å vente lenge i første episode før vi så ham banke dritten ut av noen som hadde krysset familien hans. Og dette var hovedpersonen i en dramaserie, den vi trodde at vi var ment å sympatisere og identifisere oss med. Dette var fullstendig nytt territorium innenfor TV.
Men å se hovedpersonen drepe noen, det var ikke bare radikalt, det var banebrytende. Selv toppsjefene i HBO ble urolige da de først leste manuset til «College», seriens femte episode, hvor Tony kveler en mann som har blitt informant for FBI. «Du vet», sa HBO-sjef Chris Albrecht til Chase, «du har skapt en av de beste rollefigurene de siste 20 årene, og du kommer til å ødelegge ham med ett slag.»
Men en del av geniet til Chase er ikke bare at vi fikk se Tony myrde noen («Hvis denne fyren virkelig er i mafiaen, så må han jo drepe noen!» var argumentet til Chase), men at han ventet i fem episoder med å vise det. Det beviste for publikum at Tony var kalkulert i sin brutalitet, og også at tålmodighet var en dyd i The Sopranos.
Dette var også den første TV-serien som ble strukturert som et litterært verk. Det har blitt en klisjé å kalle det for «en roman på TV», men ingen som jobbet i mediet før The Sopranos, brukte så pompøst språk. Å sitte med en bok krever konsentrasjon og tålmodighet, og The Sopranos spilte seg ut i sneglefart. Mens dialogen er kjapp og travel, er historiefortellingen kald og avmålt. Ta for eksempel Christophers vei inn i heroinavhengigheten. Hvis noen andre serier hadde turt å fortelle en slik historie, hadde det det kun vart i en enkelt episode, med en umulig harmonisk slutt. Men i The Sopranos blir slike frø sådd flere sesonger, ikke episoder, i forveien. Det er en av fordelene ved å ha serieskaperen – en manusforfatter – som sjefen bak hele prosjektet. The Sopranos tok konsepter fra såpeoperaer og gjorde dem til stor kunst.
Men du vet, hvis du hadde tatt vekk det psykiatriske laget til serien, hadde du endt opp med en veldig annen serie. Uten Dr. Melfi er det bare Goodfellas på TV (dog godt utført). De scenene gir oss en reise inn i psyken til en mann som ikke bare lyver og dreper, men som også elsker og beskytter. Det lot serien appellere til et mye bredere publikum enn det et enkelt mafiadrama ville gjort.
Det var andre grep Chase brukte for å gi serien ekstra dybde. Drømmesekvensene har alltid vært en kontroversiell del av det visuelle uttrykket til The Sopranos, men vi mener at det bidrar til å nyansere Tonys nøye konstruerte mafioso-persona. I en av de beste episodene i første sesong ser vi Tony bli venn med en ny nabo, en slående vakker italiensk kvinne ved navn Isabella. Det er kun ved slutten av episoden at vi finner ut at kvinnen var en hallusinasjon hele tiden.
Selv om serien dreier seg om Tony, har den et univers av livlige, morsomme, tragiske og ekte rollefigurer. Du har Carmela, den maktsyke kona til Tony, og deres to barn, Anthony jr. og Meadow. Du har Christopher, Tonys unge, skjødesløse Sonny Corleone-aktige nevø, og kjæresten Adriana. Du har Silvio og Paulie, Tonys lojale gorillaer. Og hva med Tonys rappkjeftede mor eller hippie-søsteren Janice? Alle rollefigurene Chase har skapt, ikke bare Tony, er fargerike og fylt med liv.
Selv om serien i begynnelsen ikke hadde noen veldig kjente navn, ville oppmerksomme seere kjent igjen mange av dem fra klassiske mafiafilmer som Goodfellas og Gudfaren. Faktisk gjør The Sopranos et poeng av å eksistere i et univers hvor disse filmene er kjente. Knapt en episode får passere i første sesong uten at det refereres til Gudfaren (Silvio gjør en svært god etterlikning av Michael Corleone), mens Christopher drømmer om å bruke erfaringene sine i sin egen gangsterfilm. Dette er rollefigurer som lever livet sitt som om de er i en film.
Altfor mange «prestisjeserier» føles som hjemmelekser. De gjør et nummer av å være «viktige». De er seriøse og seige, slik enkelte tror stor kunst er ment å være. Men The Sopranos var aldri sånn. Den er ofte hysterisk morsom, og den beste episoden, «Pine Barrens» fra tredje sesong, minner om en film fra Coen-brødrene.
«For å være ærlig», sa Chase en gang, «så vet jeg ikke om [The Sopranos] er en komedie eller et drama. Jeg vet virkelig ikke.»
Men gjør det egentlig noe hvilken kategori vi plasserer The Sopranos i? I 2013 ble den av Writers Guild of America kåret til den best skrevne TV-serien – drama eller komedie – noensinne, og det er vanskelig å være uenig. Det har kommet noen fantastiske, definerende serier siden den gang, men alle er et resultat av The Sopranos. Den siste episoden, kjent for å slutte med en cliffhanger, er nå ti år gammel, og det er fortsatt en minneverdig og modig avslutning på en serie som aldri var konvensjonell. Og til tross for at han ofte blir spurt om en spin-off, har Chase forblitt beundringsverdig sta i sin motvilje til å pisse på seriens ettermæle. Og godt er det.
Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.
