The Wire er vår tids Gudfaren. Serieskaper David Simon forklarer hvorfor dette er et moderne filmatisk mesterverk …
Direkte, ærlig, dyster, intelligent: David Simon likner mye på TV-serien – eller, den 60 timer lange filmen, om du vil – han skapte. Den heter The Wire, og du må ha hørt om den nå. Sett den, antakeligvis. Ja? I så fall vil du forstå hvorfor den er universelt hyllet som «En av de beste TV-seriene noensinne». Eller, om vi lar ham få viljen sin, «En av de beste filmene de siste 25 årene».
Mer om det senere. Nå, tilbake til Simon og alt det der om å være direkte, ærlig, dyster og intelligent. Særlig det om å være direkte …
«La oss fortsette. Vi har ikke så mye tid», skyter han inn etter at vi har introdusert oss. Greit nok. Så la oss starte på begynnelsen: Hva er inspirasjonskildene? «Dramatisk sett lånte vi fra de greske tragediene, fra Aiskhylos, Sofokles og Evripides», brummer han. «Vi gjorde Olympens guder til postmoderne institusjoner.» Senere, da han snakker om TV-seriene han beundrer (det finnes to: Deadwood og The Sopranos), sier han: «Jeg ser ikke TV for underholdningens skyld. Hvis programmet har reklamer, ser jeg ikke på det. Jeg kommer ikke til å se på hvis noen prøver å selge meg en iPod hvert 13. minutt. Jeg kjøper ikke bilen din for å få en historie. Det er en formel.»
The Wire følger ikke formler, eller i så fall er det sjelden («Intet verk er perfekt; det er et resultat av en begrenset mengde tid, penger, muligheter og talent. Vi gjorde det beste vi kunne.»). Det den gjør, er å bygge, bit for bit, et gripende portrett av Baltimore, dets innbyggere og dets korrupte institusjoner. Dette er en serie som peker kameraet på skoler, rådhus, politistasjoner, redaksjonslokaler, tinghus, havneområder og, så klart, gata – på narkomane, hjemløse og narkolangere. Det finnes ikke noe godt eller ondt, svart eller hvitt; Karakterutviklingen utspiller seg ikke over episoder, men sesonger og går så gradvis at den nesten er umerkelig; og de flere titalls sammenvevde plottlinjene blir forløst av tilfeldige, kaotiske og frustrerende sykliske hendelser, som tannhjul i et enormt, nådeløst maskineri. The Wire er ikke helt uten håp, humor, glede eller – til tross for hva Simon sier – underholdning, men den skildrer et grumsete miljø med plutselig, brutal vold. Alle rollefigurer kan dø … når som helst. Så glem den åpenbare moraliseringen i Paul Haggis’ Crash; glem til og med de nyanserte karakterdramaene til John Sayles. I løpet av sine 60 enestående timer får The Wire filmer som City of Hope til å virke nærmeste karikert.
«HBO visste ikke hva de kjøpte», sier Simon. «Jeg gikk inn med en ganske begrenset idé, som var ‘vi vil gjøre om på politiserien.’ Argumentet mitt var at vi ved å snu opp ned på en tradisjonell sjanger og eksponere løgnene dens kunne bygge opp seriens varemerke på en veldig dyp måte. Jeg sa at vi ville kritisere krigen mot narkotika på en veldig spesifikk måte, men jeg sa ikke at vi kom til å bygge opp en by og vise hvordan maktstrukturer underbygger seg selv. På det punktet ville det virket som hybris.»
Den fullkomne første sesongen ble kringkastet i 2002 og følger en gruppe barske, men stort sett klisjéfrie politibetjenter idet de setter opp avlyttingssystemene for å knuse narkobaronene på vestkanten av Baltimore. Seertallene var lave, men The Wire var altfor bra til at HBO kunne nekte serien en andre sesong, denne gangen satt til havnen. Det var midtveis gjennom denne enormt imponerende oppfølgersesongen at Simon, medskaper Ed Burns og deres stab med manusforfattere – inkludert de anerkjente krimforfatterne Dennis Lehane, George P. Pelecanos og Richard Price – bestemte seg for at det skulle bli totalt fem sesonger. Innen tredje sesong ble rollebesetningen fylt deretter.
Å strukturere en saga
«Mye senere i prosessen kom [manusforfatter] David Mills opp med ideen om å dra inn innvandring», sier et Simon med et skuldertrekk. «Jeg syntes det virket genuint, og veldig annerledes fra de andre sesongene. Men vi forberedte oss allerede på en to sesonger lang historie om [narkobaron] Marlo Stanfield som skulle konkludere serien. Vi hadde beregnet for fem sesonger; det var ikke noe poeng i å snu.»
Som journalistveteran i The Baltimore Sun (som også er sentral i femte sesong) brukte Simon årevis på å danne forbindelser med politibetjenter, langere og narkomane. Han brukte deretter all sin akkumulerte kunnskap til å skrive to rystende, eksplosive bøker, som begge dannet grunnlaget for hver sine vilt dystre TV-serier: Homicide: Life On The Street og The Corner. På grunn av friheten som ble gitt til Simon og Ed Burns, som selv hadde jobbet i politiet, gikk The Wire enda dypere enn disse …
«I den amerikanske spillefilmindustrien», forklarer Simon, «er mantraet at man skal få manusforfatteren vekk fra settet. I den amerikanske TV-industrien er det manusforfatteren som er auteuren. Det må være slik for kontinuitetens skyld. Straks piloten er spilt inn og du har skapt en visuell mal sammen med filmfotografen, så er det gjort. Regissører oppfordres til å være lidenskapelige, men det er forventet at de følger malen.» Bare for å være sikker var Simon og Burns på settet til enhver tid.
Visuelt sett er The Wire grumsete, men klarøyd, rastløs, men aldri nevrotisk, intim selv om den alltid plasserte hovedrollene i store åpne scener for å matche silhuettene deres med omgivelsene. Skuespillerne, som ofte er gatebarn uten formell opplæring, er alltid eksepsjonelle, mens dialogen føles ekte og historiefortellingen subtil (selv om tredje sesong kunne være litt stillestående og en nøkkelhistorie i sesong fem spinner ut av kontroll). Samtidig er temaene like grandiose som dem i Gudfaren-trilogien til Coppola: «Dette er slutten på et imperium», sier Simon. «Dette er en nasjonalstat som ikke klarer å se sine egne problemer, og i alle fall ikke løse dem.»
Han sukker. «TV har alltid vært plaget av lave ambisjoner, men plutselig er det ikke så viktig å ha et massivt publikum. Du kan nå se The Wire via strømming, på DVD eller til og med via ulovlig nedlastning. Vi er på et punkt der langvarig, sofistikert historiefortelling er mulig, visuelt sett.» Han stopper opp et sekund. «Vi tenkte aldri på The Wire som noe annet enn en 60 timer lang film.»
TV-serie eller film – grensene er uklare. Men uavhengig av formatet, hva med kvaliteten? Er The Wire virkelig den beste TV-serie noensinne?
Jeg tror den vil bli husket som et konsekvent, tematisk argument over hva som skjedde med USA, hevder Simon. «Jeg håper jeg til en viss grad vil ta feil – at framtiden vår er lysere enn The Wire indikerer – men jeg har en følelse av at den vil være forutseende. Jeg tror vi har laget noe som er endelig og holistisk, men la oss se om 10–15 år.»
Hyllesten kan derfor være bitte litt prematur? Han ler og virker endelig litt munter. «Men det er fint å høre! Heller det enn at folk sier at The Wire er 60 timer med dritt …»
Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.
