Alex Burghart ser nærmere på hva vi vet og hva vi ikke vet om opphavet til det berømte episke diktet om den angelsaksiske helten.
Beowulf er en fortelling om reiser. Reiser mellom konge-riker og folkegrupper, mellom menneskelige og monster-aktige verdener, mellom liv og død. Diktet ender med at helten, som ga diktet sitt navn, ligger for døden, skadet av en ildsprutende wyrm (en drage, eller egentlig en slange). Han proklamerer at skjebnen tok livet av hele hans familie, og «nå må jeg følge etter dem». For angelsakserne var slutten på livet rett og slett en ny begynnelse. For dem betydde verbet «å dø» det samme som «å legge ut på en reise». Med Beowulfs død, og med den slutten på fortellingen, begynner diktets egen reise, som tar helten med gjennom mange århundrer. Og ved minst ett tilfelle – hundrevis av år etter at hans ukjente skaper brakte ham til liv – var Beowulf på nippet til å dø i flammene igjen …
Tidlig om morgenen den 23. oktober 1731 raste en brann gjennom Ashburnham House i nærheten av Westminster Abbey. Her bodde en av Englands mest berømte antikvarer, sir Robert Cotton. På denne tiden var dette Storbritannias viktigste arkiv med middelalderskrifter. Brannmannskapene brukte lang tid på komme, så medarbeiderne ved arkivet så ingen annen utvei enn å forsøke å redde så mange bøker som mulig. Et vitne skal ha sett bibliotekaren, dr. Richard Bentley, løpe ut av huset med et helt unikt manuskript av den greske bibelen klemt til brystet. Trass i den iherdige innsatsen var imidlertid skolegården til nabobygget Westminster School dekket av asken etter urgamle tekster kort tid senere. Av de til sammen 800 titlene i biblioteket ble litt over en fjerdedel ødelagt eller betydelig skadd. Blant de som slapp unna med mindre brannskader var et oversett lite manuskript som senere fikk navnet British Library Cotton Vitellius A.xv (fols. 132–201) – bedre kjent som det episke diktet Beowulf. De fortsatt synlige merkene kan sammenliknes med grøften plyndrerne hadde laget i gravhaugen ved Sutton Hoo, som stoppet bare centimeter fra det ikoniske skipet og alle skattene. Både grøften og svimerkene er skremmende påminnelser om hva som nesten gikk tapt – og triste tegn på hvor mye som faktisk har gått tapt.
Beowulf er det viktigste enkeltstående engelskspråklige diktverket før verkene til Geoffrey Chaucer på 1300-tallet. Det er en rik og mangfoldig fortelling om suksess og nederlag, og om løfter og dyder («worda ond worca», som poeten selv kaller det). Diktet skildrer det å være menn-eske på en måte som gjør det tidløst.
Diktet er likevel litt av en historisk gåte. Selv om det tilsynelatende ble oppbevart i arkivet til en av de engelske klostrene som Henrik den 8. oppløste, vet vi fortsatt ingenting om diktets forfatter, hvem som skrev det ned, hvor det ble nedskrevet eller når.
Kunsten å datere
Det er derfor ingen overraskelse at forskere har strevd med å datere Beowulf siden den første trykte utgaven av diktet dukket opp på begynnelsen av 1800-tallet. Debatten har pågått i snart to århundrer, og medfører mindre enighet for hvert år som går. Forutsatt at det gir noen mening å datere drapet på to monstere og en drage som bevokter en skatt, finner handlingen i Beowulf sted på midten av det sjette århundret. Vi blir fortalt at onkelen til Beowulf var kong Hygelak av gøtene (en folkegruppe som levde i Sør-Sverige). I historien om Gregorius av Tours (død 594) finner man en karakter med dette navnet, som erobrer Frankerriket tidlig på 500-tallet.
Ettersom angelsakserne var analfabeter så lenge de var hedninger, må fortellingen – i hvert fall i skreven form – dateres til etter 597, da de begynte å konvertere til kristendommen. Den senest mulige dateringen er støttet av en paleografisk studie av selve teksten. Ved å sammenlikne stilen på håndskriften med andre tekster som er lettere å datere, er det mulig å anta omtrent når diktet ble nedskrevet. Dette er ikke nøyaktig vitenskap, men en sammenfallende oppfatning blant eksperter er at det ble skrevet ned i tiden rundt år 1000.Dette nokså vide tidsspennet, som strekker seg over 400 år med angelsaksisk historie, er foreløpig så presise som vi kan bli. Middelalderhistorikere holder seg imidlertid ikke alltid på den sikre siden, og mange har vært modige nok til å framsette mer spesifikke teorier.
Professor Michael Lapidge ved Cambridge og Notre Dame har én interessant teori. Han har, med forbehold, foreslått at en mulig kontekst for diktet gis av abbeden Aldhelm av Malmesbury (død cirka 710). Han var en glimrende poet og underholder som bakte det kristne budskapet inn i folkefortellingene, i forsøk på å overbevise lekfolket. I enkelte partier gjør poeten bak Beowulf akkurat det samme. Selv om handlingen finner sted i en hedensk fortid, har diktet små referanser til Bibelen: Monsteret Grendel er en del av «klanen til Kain», vi hører om både skapelsen og syndefloden, og på slutten begår Beowulf en kristen dyd ved å ofre seg selv. Dr. Sam Newton fra universitetet i East Anglia har framsatt like overtalende beviser, i dette tilfellet arkeologiske og geografiske. Disse knytter diktet til 700-tallets East Anglia, en provins som hadde forbindelse til Beowulfs skandinaviske verden via skip og skatter. Graven i Sutton Hoo inneholdt både et nedgravd skip og gjenstander i skandinavisk stil. Newtons teori går ut på at de som styrte East Anglia i det åttende århundret, «Wuffings», var de samme som de «Wulfings» (sannsynligvis fra Danmark) som er omtalt i Beowulf. Han mener at en dikter fra East Anglia sannsynligvis ville ha lagt sumpen som utgjør Grendels hjem til de øde, trøstesløse myrområdene som grenser til East Anglia (i dagens Cambridgeshire).
Forskere mener det er usannsynlig at diktet, som hyller hvordan skandinaver blir utnyttet, ble til under vikingtiden på slutten av 800-tallet – en periode hvor store deler av Storbritannia ble angrepet av danske og norske vikinghærer. Man skal selvsagt være forsiktige med å pålegge datidens folk våre moderne ideer, og det ville være farlig å anta at alle som kunne skrive gammel-engelsk bar nag til alle skandinaver. Mer troverdige bevis på at diktet stammer fra før det 10. århundret har blitt framsatt av den avdøde Patrick Wormald. Han viste at flere navn på personer i Beowulf dukker opp i andre engelske skrifter, datert før vikingenes erobringstokt. Likevel er det fortsatt en mulighet at de faktiske opphavsmennene til diktet var etterkommere av de danske krigerne som som bosatte seg i England. Disse vokste opp med gode kunnskaper i gammelengelsk, samtidig som de hadde med seg muntlige tradisjoner fra hjemlandet.
Den uomtvistelige sannheten er likevel at Beowulf ikke lar seg datere, og slik vil det forbli. Det er viktig at historikerne innrømmer
at det ikke er mulig å plassere diktet nøyaktig i den angelsaksiske historien – det er en fortelling med universell og tidløs apell, som kan passe inn i en hvilken som helst del av denne tidsepoken. Minst like viktig er det kanskje at vi ikke vet nok, hverken om selve diktets liv, eller om livet til ulike generasjoner av angelsaksere, til å avgjøre hvor det best hører hjemme. I stedet for å innbille seg at diktet ble tryllet fram av en Tolkien fra sent 800- eller tidlig 900-tall, er det bedre å anta at det var en dikter som skrev ned en allerede eldgammel fortelling (ikke ulikt Shakespeares King Lear, som var basert på Holinshed, som igjen var basert på verk av Geoffrey av Monmouth, som muligens fant fortellingen i en tekst som i ettertiden har gått tapt). Diktets ulike enkeltfortellinger (en mann som kjemper mot vanvittig kraftfulle monstere, slåss mot sjøuhyrer, dreper slanger) og hvert enkelt tema (feider, lojalitet, mot, sjenerøsistet) er utvilsomt like gamle som menneskeheten selv. På et eller annet tidspunkt ble disse ideene og historiene, disse «worda ond worca», knyttet til en mann ved navn Beowulf. Derfra ble fortellingen, som alle gode historier, stadig mer medrivende og episk. Cotton Vitellius A.xv er rett og slett et ledd i en langvarig utviklingsprosess som begynte lenge før diktet ble nedskrevet, og som har fortsatt fram til i dag, med blockbusterfilmer i 3D og hyperavanserte dataspill.
Tekster om krigere
Manuskriptet fra tidlig middelalder, kjent som Cotton Vitellius A.xv, som inneholder det gammelengelske episke diktet kjent som Beowulf.
