Vårt kosmiske nabolag er et mye merkeligere sted enn du kanskje tror…
1 Jupiter er en planetdreper!
Etter hvert som astronomer finner planeter og solsystemer bortenfor vårt eget, blir én ting helt klart – vårt system kan være helt unikt. Andre systemer synes å ha planeter i enda tettere baner enn planeten nærmest vår sol, Merkur. Men mange systemer har også mye større steinplaneter, kjent som superjordkloder. Hvorfor er ikke dette tilfellet hos oss?
Kanskje vi kan skylde på Jupiter? Vi tror allerede at gassgiganten har hatt en stor påvirkning i det tidlige solsystemet; Jupiters gravitasjon var så sterk at den hindret planeter i å dannes mellom seg selv og Mars, og slik fikk vi asteroidebeltet. Nå tror astronomer at Jupiter kan ha svingt seg gjennom det unge solsystemet som en knusekule, og slik hindret den andre planeter i å bli dannet – kanskje kastet den hele planeter ut av solsystemet.
Ifølge noen teorier skal Jupiter ha migrert innover i solsystemet før dannelsen av andre planeter som Saturn. Her skal Jupiters gravitasjonskraft ha fungert som en sprettert og kastet nydannede planeter utover. Senere skal dannelsen av Saturn ha stabilisert Jupiters bane utenfor Mars, og gjort at det indre solsystemet ble rolig nok slik at steinplanetene Merkur, Venus og Jorda kunne dannes.
Dette hjelper oss med å forklare mangelen på superjordkloder i solsystemet vårt, men det kan også bety at planetsystemet vårt er relativt sjeldent. Dette kan ha implikasjoner for jakten på planeter som ble dannet på samme måte som Jorda, noe som er ett av hovedmålene for planetjegere for tiden.
2 Sola utgjør 99,9 % av all massen i solsystemet
I solsystemet vårt er det tusenvis av legemer. De kan være store planeter og små asteroider og kometer. Men selv om vi legger sammen alle disse legemene, blekner de i sammenlikning med Sola. Det nest største legemet er Jupiter som er
140 000 kilometer på tvers. Sola er derimot omtrent 1,4 millioner kilometer bred. Massen dens er to millioner billioner billioner kilogram og utgjør 99,86 % av solsystemets totale masse!
3 Det er lett å fly gjennom asteroidebeltet
I filmen Star Wars: The Empire Strikes Back blir asteroidebeltet avbildet som en tettpakket region full av romsteiner som er utrolig vanskelig å navigere seg gjennom. Dette er kanskje tilfellet i en galakse langt, langt unna, men det er ikke sånn i solsystemet vårt. Asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter inneholder rundt 750 000 asteroider. Det høres kanskje mye ut, men de er skilt fra hverandre med en gjennomsnittsavstand på 970 000 kilometer. Hvis du fløy gjennom asteroidebeltet, er det lite sannsynlig at du ville sett en asteroide i det hele tatt, og du ville i alle fall ikke måttet smette unna dem mens du reiste gjennom.
4 Spor etter menneskerer overalt
Vi har vært en romfarende art i over et halvt århundre nå, og i løpet av den tiden har vi klart å utforske en imponerende mengde av solsystemet. Vi har sendt romsonder til alle de store planetene, så vel som tre dvergplaneter og flere kometer og asteroider.
Hvis ikke det er imponerende nok, har vi også landet på totalt sju legemer, og krasjlandet romskip på andre. Per i dag har menneskelagde maskiner – både levende og døde – oppholdt seg på Månen, Mars, Venus, Saturns måne Titan, asteroiden Eros og kometen 67P/Tsjurjumov – Gerasimenko. Vi har også returnert prøver fra asteroiden Hayabusa, truffet en annen asteroide, og til og med sendt en sonde til Jupiters atmosfære.
Da har vi ikke inkludert de ulike romsondene som går i bane rundt Sola, og de fem romfartøyene – Voyager- og Pioneer-sondene og det nye romfartøyet New Horizons – som i skrivende stund er på vei ut av solsystemet. Godt jobbet, menneskeheten.
Romsonden Huygens landet på Saturns måne Titan i 2005.
5 Voyager 1 forlot solsystemet
I september 2013 kunne forskere feire. Da ble det bekreftet at Voyager 1 – vår fjerneste utsending – ble det første menneskelige romfartøyet som forlot solsystemet vårt. Dette romfartøyet ble skutt opp i 1977 for å utforske de ytre planetene. Etter dette fortsatte Voyager 1 sin ferd til kanten av solsystemet. Med en avstand på 19 milliarder kilometer fra Sola ble det bekreftet at den befant seg utenfor vår solboble, kalt heliosfæren, og den beveget seg inn i det interstellare rommet. Den faktiske kanten av solsystemet er riktignok omdiskutert. Noen sier at Solas innflytelse strekker seg mer enn tre lysår, mens Voyager 1 bare har reist 0,002 lysår. Mer om dette senere …
6 Pluto er mindre enn USA
I 2008 mistet Pluto sin status som den niende planeten i solsystemet fordi astronomer fant en annen planet på omtrent samme størrelse – Eris. De innså at det kunne være mange flere objekter med denne størrelsen, så de degraderte Pluto i frykt for å ha en enorm mengde planeter å skulle huske navnene på.
Pluto er virkelig liten, relativt sett, med sin diameter på omtrent 2372 kilometer. Til sammenlikning er avstanden tvers over USA rundt 4800 kilometer, så hvis du plasserte Pluto oppå USA, ville den lett fått plass.
Men ikke la dette ta bort noe av fascinasjonen for Pluto, for denne dvergplaneten er virkelig fascinerende. Dette ble fastslått av romfartøyet New Horizons for ikke lenge siden. Før trodde vi at Pluto var en øde verden, men nå tror vi at den nylig var geologisk aktiv og at den kan ha isvulkaner på overflaten.
7 Uranus roterer på siden
Alle planetene i solsystemet roterer rundt en akse som danner en mer eller mindre rett vinkel med deres bane rundt Sola – bortsett fra Uranus. Av en eller annen grunn spinner Uranus på siden med en vinkel på 98 grader (Jordas vinkel er 23 grader). Det betyr at den roterer på siden med polene pekende langsmed omløpsbanen. Til å begynne med trodde astronomer dette kunne skyldes et enkelt nedslag tidlig i Uranus’ liv. Nå tror man at flere nedslag kan være skyld i dette.
8 Det er mye vann
Det er fortsatt et mysterium hvordan Jorda fikk vannet sitt. Vi tror kometer eller asteroider i det unge solsystemet kan ha transportert det hit, men vi er ikke helt sikre på hvordan det har skjedd. Én ting vi vet med sikkerhet, er at Jorda ikke er det eneste våte stedet i solsystemet. Mot slutten av 2015 ble det bekreftet at Mars fortsatt har flytende vann på overflaten – og vi tror Mars kan ha hatt enorme hav for noen milliarder år siden. Andre planeter som Jupiter og Venus har store mengder vanndamp i sine atmosfærer. Men det er noen måner som kanskje er mest interessante. Vi tror at tre av Jupiters største måner; Europa, Ganymedes og Callisto, i tillegg til Saturns måne Enceladus, har store underjordiske hav som kan inneholde mer vann enn vi har på Jorda. Det kan også hende at det finnes flere skjulte hav andre steder i solsystemet, de bare venter på å oppdages.
9 Planetene ble dannet av «småstein»
Det er et stort mysterium hvordan planetene i solsystemet vårt er blitt dannet. Selv om de fleste eksperter er enige om at støv og gass har klumpet seg sammen for å danne større objekter, er detaljene bak denne prosessen fortsatt uklare.
En lovende modell for dannelsen av planetene er «småsteinteorien». I motsetning til andre teorier kan den forklare hvorfor Mars er mindre enn Jorda, og hvordan gasskjempene ble dannet først. Teorien sier at alle objekter ble dannet via «småstein» som gradvis klumpet seg sammen over tid. Etter hvert som objekter begynte å vokse, fortsatte de å tiltrekke seg flere småstein. Denne teorien kan forklare hvordan ett dominerende objekt kan feie opp massevis av materie og vokse tusen ganger raskere enn det ville gjort i den gamle modellen, som sa at kun objekter av lik størrelse slo seg sammen.
10 Det som likner mest på Jorda, er Venus
Selv om Merkur er nærmere Sola, er Venus den varmeste planeten. På grunn av den tykke atmosfæren er det glohete 462 grader der. Venus har også et overflatetrykk som tilsvarer å stå på havets bunn her på Jorda. Men mellom 50 og 60 kilometer over Venus’ overflate er det atmosfæriske trykket og temperaturen den samme som på vår planet. Dette er de mest jordliknende forholdene i solsystemet vårt, bortsett fra på Jorda, selvfølgelig.
11 Det er en vulkan på Mars like stor som Arizona
Tror du Mount Everest er høyt? Da må du tro om igjen, for det er en sovende vulkan på Mars som får våre høyeste fjell til å framstå som dverger. Skjoldvulkanen Olympus Mons er rundt 624 kilometer på tvers, omtrent på samme størrelse som Arizona, og rundt 25 kilometer høy. Det er den største vulkanen eller fjellet i hele solsystemet. Én av grunnene til at den er så stor, kan være mangelen på skiftende skorpe på Mars. Dette har latt lavaen hope seg opp og danne denne massive formasjonen.
12 Oorts sky er helt enorm
Som nevnt tidligere antas Voyager 1 å ha reist bortenfor den største påvirkningskraften fra Sola og inn i det interstellare rom, med en avstand på over 20 milliarder kilometer. Men Solas gravitasjonsvirkning strekker seg mye, mye lenger. Pluto går i bane ytterst i solsystemet i et område vi kaller Kuiperbeltet. Det strekker seg fra 30 til 50 astronomiske enheter (AU: 1 AU er avstanden mellom Jorda og Sola) og inneholder dvergplaneter som Pluto og Eris samt milliarder av kometer og asteroider som er over to kilometer store.
Bortenfor dette beltet ligger Oorts sky. Denne mystiske regionen strekker seg hele 200 000 AU (mer enn tre lysår), med billioner av objekter som er større enn én kilometer i diameter. Disse objektene ble til overs etter dannelsen av solsystemet. De fleste av dem er kometer. Men det vil ta 400 år før Voyager 1 når den nærmeste delen av dette området.
