Riktignok var det angrepet på Pearl Harbor som gjorde at USA gikk til krig, men da hadde USAs marine og Kriegsmarine allerede slåss en stund.
USA var et land som hadde holdt seg nøytralt helt til de ble angrepet av japanerne 7. desember 1941. Amerikanerne hadde første verdenskrig friskt i minne, en krig som voldet dem store tap: over 116 000 soldater døde. Isolasjonismen førte til at det ble vedtatt strenge lover for å forhindre at landet ble trukket inn i noen flere konflikter. Den såkalte nøytralitetsloven fra 1930-årene begrenset USAs deltakelse i enhver ytre konflikt. Men da krigen brøt ut i Europa i 1939, ble det inngått diverse politiske kompromisser, og loven ble endret. Blant annet ble Låne- og leieloven innført, som tillot amerikanerne å låne ut militært materiell til de allierte. Samarbeidet mellom USA og Storbritannia ble stadig tettere. Dette manifesterte seg i august 1941, da Churchill og Roosevelt underskrev Atlanterhavspakten, som la frem mål for etterkrigssamfunnet.
Sommeren 1941 ble en gruppe amerikanske destroyere satt i tjeneste som “støttestyrke for USAs atlanterhavsflåte”. De var et ledd i den amerikanske “nøytralitetspatruljen” og fulgte britiske konvoier til og fra et møtepunkt midt i Atlanterhavet, rundt 55. lengdegrad. Dette førte uunngåelig til sammenstøt med ubåter, siden det var uhyre vanskelig å skjelne mellom britiske og amerikanske eskortefartøy på havet – særlig når angrepene skjedde på natten. 11. april 1941, etter å ha reddet nederlandske overlevende fra et senket handelsskip, angrep destroyeren USS Niblack det den trodde var en ubåt under havoverflaten. Hendelsen ble sett på som den første krigshandlingen mellom USA og Tyskland, men sannsynligvis var det ingen ubåt. Kontakten må enten ha vært et falskt ekko eller en hval.
Den 21. mai 1941 ble amerikanerne offer for en tysk ubåt for første gang. Da stoppet en U-69 SS Robin Moor, ransaket den og besluttet at den fraktet smuglergods. Mannskapet måtte forlate skipet, som ble senket av torpedo- og artilleriild. President Roosevelt reagerte med å fryse all tysk og italiensk kapital i USA. I ukene etterpå ble flere amerikanske handelsskip senket, mens de militære kamphandlingene eskalerte.
Den 20. juni fikk Kapitänleutnant Rolf Mützelburg om bord U-203 øye på et mørklagt slagskip som gikk i sikk-sakk et sted mellom Island og Grønland – et område som ubåtene hadde erklært som “fritt frem” å skyte i. Etter å ha identifisert skipet, klargjorde Mützelburg for angrep mens han meldte til befalshavende via radio: “Har sett det amerikanske slagskipet Texas i blokadeområdet. Ber om tillatelse til å avfyre.”
I 16 timer fulgte han etter slagskipet før Dönitz svarte: “Etter ordre fra der Führer skal vi unngå all kontakt med amerikanske skip de kommmende ukene. Inntil videre beskjed gis skal ingen slagskip, kryssere eller fly angripes, med mindre de er identifisert som fiendtlige. Krigsskip som seiler i natten er ikke nødvendigvis fiendtlige.”
Ordren fra Berlin frustrerte både Dönitz og ubåtkapteinene. Nå som de trengte å sette alle kluter til mot sin farligste motstander i Atlanterhavet, konvoieskortene, ble de forhindret i å angripe hvis ikke skipets nasjonalitet var helt sikker. I juli 1941 avløste amerikanske styrker etter hvert britiske okkupasjonstropper på Island – et viktig knutepunkt for konvoieskorter – og sannsynligheten for å møte på et amerikansk marinefartøy økte dramatisk.
En uoffisiell krig
I september 1941 var USS Greer på vei fra Argentina til Reykjavik med post, da et britisk fly advarte om at en ubåt var i nærheten. Den amerikanske destroyeren la seg dermed hakk i hæl på U-652. Bombeflyet jaktet med og droppet fire synkeminer over ubåten til Oberleutnant zur See, Georg-Werner Fraatz. Han feiltolket det som at destroyeren hadde avfyrt, og at den var en av de 50 gamle, amerikanske destroyerne som ble overført til alliert kontroll. Dermed avfyrte Fraatz en torpedo. Den bommet, og en to timer lang katt og mus-lek var i gang. Under kampen slapp USS Greer 19 synkeminer, og U-652 avfyrte nok en torpedo, som også bommet. Den uavgjorte duellen fjernet enhver tvil om hvorvidt den amerikanske marinen og Kriegsmarine var motstandere. President Roosevelt kom med en offentlig erklæring der han kalte ubåtangrepet på Greer for “sjørøveri”. Han utstedte ordre til den amerikanske marinen om å skyte på alle tyske eller italienske skip som befant seg innenfor den panamerikanske sikkerhetssonen, det vil si havområdet utenfor østkysten av Nord- og Mellom-Amerika.
Måneden etter, den 17. oktober, ble USS Kearny torpedert av Kapitänleutnant Joachim Preuss’ U-568. Kearny og tre andre amerikanske destroyere hadde blitt tilkalt for å avhjelpe den kanadiske eskortestyrkens konvoi SC-48, som var under ubåtangrep og allerede hadde mistet ti handelsskip. Kearny ble truffet på styrbord side. 11 menn ble drept og 22 såret, deriblant kapteinen. USS Greer eskorterte skipet til Island for reparasjoner.
Dette satte de diplomatiske båndene på prøve, men de holdt. Selv ikke neste katastrofe førte til en krigserklæring. Destroyeren USS Reuben James lå på basen på Island og seilte derfra med fire andre eskorteskip for å slutte seg til østgående konvoi HX-156. 31. oktober oppdaget Kapitänleutnant Erich Topp i U-552 konvoien og nærmet seg for å angripe. Den amerikanske destroyeren befant seg imellom et ammunisjonskip og det svake signalet fra radiopeileren på en ubåt da det smalt. Destroyeren ble truffet i magasinet forut av en torpedo som var ment å treffe handelsskipene. Baugen ble blåst i stykker og sank umiddelbart. Akterskipet fulgte etter fem minutter senere. Kun 44 menn overlevde, av et mannskap på totalt syv offiserer og 136 menige. Amerikansk marine og Kriegsmarine var i realiteten nå i krig.
Paukeslag på den amerikanske kysten
Etter “skammens dag” i Pearl Harbor 7. desember 1941 gikk det bare fire dager før Hitler ærklærte krig mot USA i samsvar med aksemaktene. Tyskland var nå i krig med et av verdens mest industrialiserte land. Wehrmacht fikk allerede rundjuling gjennom ekspansjonen i Sovjetunionen. Nå sto de imidlertid overfor et land med enorme ubrukte ressurser, klart for å gå til krig.
Alle restriksjoner innenfor den panamerikanske sikkerhetssonen ble opphevet, og Dönitz så for seg “et virkelig spektakulært slag”, behjulpet av 12 Type IX langdistanseubåter. Kriegsmarines kommandosentral i Berlin autoriserte imidlertid kun seks, til Dönitz’ store skuffelse. Faktisk var U-128 til reparasjon, så det var kun fem ubåter – U-66, U-109, U-123, U-125 og U-130 – som seilte ut fra Frankrike i den såkalte Operasjon Paukeslag og stasjonerte seg mellom Nova Scotia og Nord-Carolina, klare for angrep. Mindre angrep utenfor Canada med Type VIIC-ubåter ble også planlagt, men utenfor USAs kyst tok Paukeslag storgevinsten da U-123 åpnet offensiven med å senke SS Cyclops den 11. januar. Dette var egentlig en tyvstart på den planlagte offensiven. Korvettenkapitän på U-130, Ernst Kals, utførte det han kalte “et angrep med det første trommeslag”, og torpederte det norske fraktskipet SS Frisco ved munningen av St. Lawrence-bukta den 13. januar 1942. Operasjon Paukeslag var i gang.
I begynnelsen av februar begynte de fem første ubåtene i operasjonen utenfor Nord-Amerikas kyst å gå tomme for drivstoff, og vendte hjemover. Til sammen hadde de senket 25 skip og 156 939 tonn med forsyninger. De hadde størst suksess langs USAs kyst, hvor handelsskipene seilte hver for seg. Den fullt opplyste østkysten gjorde det dessuten lett å oppdage båtenes silhuetter i nattemørket. For ubåtkapteiner som var vant til å jakte i stummende mørke, var dette enkle mål. Men for ubåtene som var plassert utenfor Canadas kyst, var det ikke fullt så enkelt. Canada hadde tross alt vært i krig siden 1939. Likevel – da mange av Type VII-ubåtene sluttet seg til striden utenfor Canada i begynnelsen av februar, hadde til sammen 41 skip blitt senket i nordamerikanske farvann. Dönitz kunne bare forestille seg hva han kunne ha oppnådd, hadde han fått de 12 ubåtene han ønsket seg til Operasjon Paukeslag.
Torpedoer blant palmetrær
Krigen mot USA medførte også at ubåter befant seg i Det karibiske hav og i Mexicogulfen, på jakt etter oljetankere. Natten til 20. februar klarte ubåtene i Operasjon Neuland å komme seg inn i Karibien. Kapitänleutnant Albrecht Achilles sto for det spektakulære angrepet på Trinidad, da han førte U-161 på overflaten gjennom de farlige farvannene fulle av rev, og inn til havnen i Port of Spains. Der torpederte han to tankskip før han flyktet under vann, rett foran nesen på kystbatteriet og frenetiske patruljeskip med lyskastere. Totalt senket han fem skip og skadet fire, og kunne vende tilbake til Lorient i triumf. Her ble han hedret som “ilderen i Port of Spain”.
Da Neuland-gruppens voldsomme angrep i Karibien var overstått, hadde den senket 41 skip, hvorav 18 tankskip. Sammenliknet med Paukeslag, hadde det karibiske angrepet ødelagt over 70 000 tonn mer handelstonnasje. Jaktsesongen skulle imidlertid ikke vare evig. selv om den amerikanske marinen var treg med å få et grep om krigen. Admiral Ernest King, den svært kompetente øverstkommanderende for USAs marine, var eksplisitt anglofob. Hans personlige motvilje mot alt som var britisk, må åpenbart ha påvirket samarbeidet med den britiske marinen. Han nektet å ta imot deres råd, som å innføre påbud om blending på østkysten, eller å etablere et konvoisystem for handelsskip langs kysten. Mangelen på eskorteskip hjalp heller ikke. King hadde allerede spredt styrkene sine ut over Atlanterhavet. USAs marine og kystvakten ble i stedet beordret til å dra på anti-ubåtoppdrag – oppdrag som var så faste og forutsigbare at ubåtkapteinene bare fnøs av dem. Først i mai 1942 innførte King handelskonvoier langs østkysten, og hellet bleknet nok en gang for ubåtene.
Tyskland kjempet nå for å få overtaket på Sovjetunionen og Storbritannia før den store USAs enorme krigsteknologi gjorde seg gjeldende. Mange i USA mente at Stillehavskrigen var viktigere, men Roosevelt hadde forpliktet seg til policyen “Tyskland først”. Snart var en storstilt masseproduksjon av våpen i gang på amerikanske fabrikker, og skipsverftene begynte å summe av aktivitet. En sovende kjempe hadde våknet.
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
