Napoléon var igjen på krigsstien og da hans styrker krysset den franske grensen visste han ikke sikkert hvor de allierte formasjonene lå. Det skulle vise seg at de var betydelig nærmere og mer slagkraftige enn han først forventet.
Det jeg fattet størst interesse for i mengden av nyervervet kunnskap, var hvordan en fransk styrke, 1. korps under generalløytnant d’Erlons befal, fikk motstridende ordre og virret fram og tilbake mellom flankene og ikke rakk å bli satt inn.
Forklaringen på hvorfor var imidlertid ikke helt tilfredsstillende. Det virket som sjefen for venstre fløy, marskalk Michel Ney, ble tillagt all skyld, og det ble beskrevet hvordan han mistet fatningen fullstendig.
Da jeg flere tiår senere begynte å skrive min egen bok om Waterloo, kom dette spørsmålet opp på nytt. Jeg leste mange versjoner av hendelsen; alle var forskjellige på ett eller flere punkter. En akseptabel redegjørelse for forløpet fant jeg først hos Andrew Uffindell, i hans utmerkede bok The Eagle’s last Triumph. Uffindell, som til en viss grad baserer seg på Henry Houssaye, lyktes ikke bare å navngi de viktigste kurerene i dramaet, men også å gi en rimelig forklaring på hvordan de kunne gå om hverandre når de skulle formidle Napoléons ordre. Akkurat som Fuller legger imidlertid også Uffindell mye av skylden på Ney for det som hendte. Jeg kom til en annen konklusjon. Artikkelen som følger, handler om hvordan disse feilgrepene oppsto, og min forklaring på hvorfor Ney ga en ordre som i stor grad berøvet Napoléon en avgjørende seier ved Ligny.
Etter at Napoléon kom tilbake fra Elba, sto han alene mot Storbritannia, Preussen, Østerrike, Russland og et antall mindre stater og fyrstedømmer. Frankrike trengte tid til å mobilisere ordentlig, men keiserens motstandere hadde ikke til hensikt å gi ham den tiden han trengte. De samlet sine armeer for å gå til angrep mot Frankrike sommeren 1815. Napoléon bestemte seg for å slå til først. I Belgia og i det som i dag er vestlige del av Tyskland, lå de to fiendtlige hærene som kunne samles raskest: den anglo-allierte armeen under Wellingtons ledelse samt den prøyssiske armeen under ledelse av fyrst Blücher von Wahlstadt. Napoléon tenkte at han hadde best mulighet til å vinne krigen om han kunne slå begge disse i et hurtig felttog.
Av forståelige grunner hadde Wellington plassert sine styrker slik at han beskyttet sin høyreflanke og forsyningslinjene mellom England og havnene i Oostende. I verste fall ville han trekke seg tilbake den samme veien. Det samme var tilfelle for Blücher, med den forskjellen at han primært var opptatt områdene. Riktig nok var det viktig for de to koalisjonsarmeene å opprettholde tettest mulig kontakt med hverandre i strid for å dra nytte av sin tallmessige overlegenhet mot Napoléon, men samtidig ville de instinktivt trekke seg unna hverandre hvis de ble hardt nok presset, for å kunne falle tilbake til sine egne rekker.
Keiserens plan var derfor straks å etablere seg mellom de to fiendtlige armeene og slå dem hver for seg innen de rakk å samle seg. Denne strategien hadde han benyttet tidligere, først og fremst som ung general i Italia. Ved å oppnå en sentral posisjon mellom dem kunne han avdele en mindre syrke og oppholde den ene fiendearmeen en tid, mens hoveddelen av hans styrker slo den andre. Når den ene fienden var drevet på flukt, kunne han deretter konsentrere seg om den gjenværende. Napoléon håpet at dersom han lyktes med å slå Wellington og Blücher, ville russerne og østerrikerne nøle med å invadere Frankrike samme år.
Hans plan var delt i tre faser. Den første bygget på hemmelighold, den andre på overraskelse og den siste på hurtighet. Han var først tvunget å samle sine armékorps som var utplassert fra kanalkysten til nedre del av Ardenner-skogen, og konsentrere dem sør for den belgiske grensen uten at fienden oppdaget det. Det andre steget besto i å ta broene over elven Sambre i et overraskende angrep og deretter krysse elven slik at han kunne oppnå den sentrale posisjonen mellom fiendearmeene.
Den første delen av keiserens plan fungerte godt. I all hemmelighet marsjerte fem infanterikorps, keisergarden og fire kavalerikorps mot de to samlingspunktene ved Beaumont og Philippeville. Bevegelsen hadde i all hovedsak blitt planlagt av marskalk Jean Dieu Soult. Han hadde tidligere vært en av keiserens stjerner, innehatt posten som Louis XVIIs krigsminister og nå gått tilbake til sin tidligere herre som stabssjef for det Napoleon kalte Armée du Nord (Nord-armeen). Soult måtte senere tåle mye kritikk for felttoget 1815, men konsentrasjonen sør for grensen var et enestående godt utført arbeid. Napoleon hadde nå 121 000 menn å sette inn i den andre fasen av planen – kryssingen av Sambre.
Uvitende om Napoleon hadde Wellington og Blücher imidlertid studert flere scenarioer for et fransk angrep inn i Belgia, og ett av disse var i store trekk det som nå var under oppseiling. De hadde derfor lagt en strategi for hvordan de skulle handle. Prøysserne hadde fire korps som alle inneholdt en blanding av infanteri, kavaleri og artilleri, til sammen utgjorde de 119 000 mann. De var plassert slik at de delvis dekket Sambre ved Charleroi, delvis elven Meuse ved Namur og Dinan. I Liège fantes en reserve. I tilfelle et fransk fremstøt i området rundt Charleroi, skulle 1. korps, som lå i beredskap mellom Binche og Tamines og som hadde sin høyreflanke i kontakt med Wellington, rygge mot Fleurus. Resten av armeen, 2., 3. og 4. korps, skulle konsentreres rundt Sombreffe. Den prøyssiske staben hadde til og med sett seg ut en defensiv posisjon rundt Ligny der de hadde til hensikt å møte Napoleon.
Wellington hadde tre infanterikorps – 1. korps som strakk seg vestover fra Quatre Bras med sitt hovedkvarter ved Ath og dekket området mellom denne byen og Den engelske kanal; samt reservekorps som lå i bivuakk rundt Brussel. Wellington hadde også et kavalerikorps som lå mellom Grammont og Ninove. I tilfelle et fransk angrep mot Charleroi, skulle den anglo-allierte hæren konsentreres ved Nivelles. Deretter, avhengig av omstendighetene, skulle de prøyssiske og anglo-allierte armeene enten støtte hverandre eller gå til felles offensiv.
Om morgenen den 15. juni, mens tåken fremdeles lå tett over det belgiske landskapet, gikk Napoleon til angrep. Venstre fløy marsjerte mot Marchienne-au-Pont mens sentrum og den høyre fløyen marsjerte mot Charleroi. Den første kontakten med prøyssernes forposter skjedde ved Thuin. Senere brøt det ut sporadiske kamper selv på strekningen mellom Philippeville og Marcinelle, da det franske sentrum kom i kontakt med fienden. Som alltid var det friksjoner. På grunn av et forræderi sto 4. franske korps, under generalløytnant Gerard, stille så lenge at den franske keisergarden tok teten og 3. korps fikk ordre om å passere 4. korps og gå foran. Ytterligere forsinkelser inntraff da generalløytnant Vandamme, sjef for 3. korps, ikke mottok denne ordren i tide. Trafikkork fulgte. Napoleon beordret Gerard å gå mot broene ved Chatelet fordi forsinkelsene førte til at en flaskehals truet ved Charleroi. Keiseren var nervøs. Dersom han støtte på sterk motstand langs Sambre kunne hele planen gå i vasken. Marcinelle falt. Deretter angrep keisergarden Charleroi. Von Zieten forsøkte ikke å holde byen, men falt i stedet gradvis bakover mot Gilly. Samtidig hadde det franske 2. korps, under generalløytnant Rille, nådd frem til Marchienne-au-Pont og begynte å krysse Sambre der.
De første rapportene om at Napoleon hadde gått til aksjon tok Blücher og Wellington på sengen. Prøysserne var de første til å reagere. Allerede natt til 15. juni hadde de merket seg tegn på at noe var i gjære. Gneisenau, stabssjefen, ga ordre om at korpsene skulle trekke seg nærmere Sombreffe. Uheldigvis formulerte han instruksjonene til general Bülow, sjefen for 4. korps i Liège, på en slik høflig måte at Bülow ikke oppfattet at det var bråhast. Da Napoleon angrep den 15. juni befant imidlertid to av fire prøyssiske korps seg på marsj mot Sombreffe, mens 1. korps, som vi allerede har sett, lå direkte i veien for Napoleons angrep.
Wellington reagerte betydelig senere, delvis som følge av dårlig kommunikasjon mellom ham og prøysserne. Han fryktet et angrep lenger mot vest og ga først ordre om at troppene skulle samles ved sine respektive bivuakker. Deretter begynte han gradvis å flytte dem i retning Nivelles. Det var jo der man hadde blitt enige om at den anglo-allierte armeen skulle samles, så det er ikke så merkelig at Wellington innledningsvis fulgte planen. Ordren førte til at den anglo-allierte armeen fremdeles sto for langt vest til å kunne stoppe Napoleon på fremmarsj opp mot La Chaussée den 15. juni. I tillegg førte den til at visse enheter skulle flyttes fra Quatre Bras og Frasnes – bort fra Napoleons fortropper som nærmet seg! Heldigvis for Wellington innså noen av de nederlandske befalhaverne faren og ga kontraordre.
Etter å ha passert Marchienne-au-Pont og Charleroi fortsatte den franske fremrykkingen på venstre flake og det kom til kamper ved Gosseliers og Gilly. På høyre flanke erobret Reilles fortropper Frasnes mens Vandammes 3. korps gikk i bivuakk sør for Fleurus.
Da det begynte å mørkne holdt nederlenderne fremdeles Quatre Bras og en av Zietens divisjoner stod ved Fleurus. Av den franske armeen, som ifølge Napoleons plan i sin helhet skulle ha krysset Sambre, var deler av 1. og 4. korps fremdeles igjen på sørsiden, og Lobaus 6. korps samt 3. og 4. kavalerikorps var spredt langs hele veien tilbake til Beaumont og Philippeville.
