Britene erobret et imperium ikke minst takket være den britiske flåten og dyktige admiraler som Nelson. Historien har noe mindre oppmerksomhet på den andre store bidragsyteren til oppbyggingen av det britiske imperiet – den britiske hæren symbolisert ved «rødjakkene». Frem til det andre krigsåret under første verdenskrig besto den britiske hæren av en liten og profesjonell armé. Rekrutteringen under Napoléonstiden samlet ikke «kremen» av britisk ungdom, men disiplin og trening skapte likevel en av historiens beste militære avdelinger som Napoléon aldri klarte å slå.
De britiske soldatene sloss mot de franske styrkene under Napoléonskrigen på Pyrenéhalvøya fra 1808 til 1814 og ikke minst under slaget ved Waterloo i 1815 i Belgia (les MHT nummer 2 2008).
Den britiske hæren sloss ofte en defensiv kamp, der soldatene sto i to rekker for å utnytte sin styrke nummer én – hurtig skyting. De franske soldatene var ofte satt opp i tre rekker for å slå gjennom fiendens linjer med en mer offensiv holdning. De framrykkende franske infanteristene møtte derfor som regel et britisk forsvar der flere kunne skyte samtidig.
Under krigen måtte britene raskt bygge opp flere avdelinger for å kunne stoppe en stadig mer ambisiøs fransk keiser. Det var alltid mangel på frivillige, og det ble vanlig å utbetale en stor sum penger (i 1805 var summen 18 guineas) for å la seg verve. Mange soldater ble også rekruttert fra militsen. Den britiske hæren klarte derfor å mobilisere ca. 300 000 mann mot ca. 50 000 i fredstid. Offiserene ble i hovedsak rekruttert fra lavadelen.
Trening med vekt på drill og hard disiplin med strenge straffer for avvik var oppskriften for å skape en profesjonell hær. Soldatene var satt opp med den upresise flintelåsmusketten, Brown Bess, som sitt hovedvåpen. Presisjonen var derfor dårlig, og den britiske taktikken var å kunne skyte salvene samtidig og hurtig. Hver soldat kunne skyte opptil tre ganger i minuttet. Det ga en samlet ildkraft på ca. 1500 salver i minuttet per bataljon.
Soldatene hadde en meget stor lojalitet til sitt regiment og ikke minst til fanen. De britiske soldatene var også kongetro og følte en sterk tilknytning til landet sitt. Fienden beskrev ofte de britiske soldatene som svært rolige og disiplinerte under strid.
Soldatene var organisert i en bataljon bestående av stab, åtte kompanier og to flankekompanier bestående av et grenaderkompani og et lett infanterikompani. Hvert kompani besto av en kaptein, to løytnanter, to sersjanter, tre korporaler, en trommeslager og 85–100 menige. I staben var det både offiserer, feltlege med assistenter, administrasjon og en pionerkorporal med 10 pionersoldater. I praksis var det tykk ull og var varme om sommeren.
Soldatene hadde svarte gamasjer siden de ikke var satt opp med støvler. Skoene var ofte av dårlig kvalitet og var rette slik at de kunne brukes vekselvis på begge føtter for å redusere slitasjen. På hodet hadde de en ovnsrørs-sjako. Ryggsekken som ble brukt, var svart med regimentsnummeret på ryggen. Vannflasken var laget av tre og rommet ca. 2,43 liter vann. En soldat kunne ha en oppakning på ca. 25 kilo og hadde gjerne lagt bak seg 25 km før de slo leir for kvelden. Dårlig kosthold og overnattingsmuligheter medførte store tap som følge av sykdom eller ren utmattelse. Telt ble først tatt i bruk mot slutten av Napoléonskrigen.
