Slik gikk Napoléon Bonaparte fra å være Frankrikes ubestridte keiser høsten 1813 til å måtte flykte fra keiserriket på våren året etter.
Napoléon Bonaparte – Frankrikes ubestridte keiser – hadde formet og skapt La Grande Armée til en formidabel krigsmaskin. Revolusjonskrigens armé ble satt sammen og trent opp til å bli den mest moderne og best trente hæren verden noen gang hadde sett.
Fram til 1812 hadde Napoléon ledet sin armé i strid og underkuet alle de Europeiske kongene og fyrstene, med unntak av den engelske. Han sto med sine soldater fra Italia i sør til Baltikum i nord. I 1812 klarte han å overbevise seg selv om at han også kunne nedkjempe og erobre Russland, noe som skulle bidra sterkt til hans fall. Riktig nok kom Bonaparte seg unna hals over hode, men hans store, kraftige hær var i all hovedsak gått tapt. Han samlet seg og sin nye hær igjen, men hans store, erfarne hær var borte. Han tapte slaget ved Leipzig i oktober 1813 og måtte dukknakket abdisere i april 1814 og gå i landflyktighet på Elba.
Fra keiser til eksil
I stedet for å bli tvunget til å abdisere hadde han riktig nok forsøkt å ta livet av seg med en gift han hadde på en liten flaske han alltid hadde med seg, etter at han nesten ble tatt til fange under tilbaketrekningen fra Moskva i 1812. Giften fungerte ikke slik den skulle, den gjorde ham bare alvorlig syk, men tok ikke livet av ham. Den 14. april 1814 måtte han ta farvel med sin elskede keisergarde, ikledd generaluniform, sin karakteristiske hatt og frakk. Det var en tårevåt avskjed, der han gråtende tørket tårene i standarten til garden.
Da han steg inn i vognen, snudde han seg og ropte: «Adieu mes enfants! Mes voeux vous accompagneront toujours!» («Farvel mine barn! Mine beste ønsker vil følge dere for alltid!»)
Napoléon reiste med frykt for sitt eget liv, i engstelse, for at mobben skulle angripe og lemleste eller drepe ham. I hui og hast ble han kjørt til Sør-Frankrike og seilt ut til Elba. Denne tidligere keiseren, herskeren over store deler av Europa, fra Lisboa til Moskva, var nå bare herre over en liten øy i Middelhavet, kun 30 kilometer lang og 20 kilometer bred.
Tidligere hadde han hatt kommandoen over La Grande Armée på flere hundre tusen mann, mens han nå satt igjen med en personlig vaktstyrke på litt over tusen mann.
Endelig på plass på Elba falt han dypere ned i sin mentale avgrunn. Den franske regjeringen hadde lovet ham en årlig gasje på to millioner franc, men pengene uteble. Hans tidligere kone, dronning Josephine, døde i difteri – noe som gikk hardt inn på den tidligere keiseren. På toppen av det hele hadde hans nåværende kone, Marie Louise, blitt ført tilbake til Østerrike og hadde der falt for general grev Neipperg – et voldsomt slag for Napoléon. I tillegg til disse følelsesmessige orkanene ble han også nektet å møte sin sønn: kongen av Roma, Francis Joseph Charles Bonaparte.
Saken ble ikke bedre ved at flere av hans tidligere marskalker benyttet de titlene han hadde gitt dem, til å sikre seg posisjoner i den nye franske staten og omgås sosialt med hans fiender, de som hadde påført ham nederlaget. Til og med Josephine hadde underholdt tsar Aleksander under hans besøk i Paris.
Du kan lese mer i bokasinet Napoléon – seire og nederlag.
