En mann av krig, visdom og dyp tro. Karl den store var kongen som forente et Vest-Europa i kamp og holdt det samlet i et millennium med religion og frodig renessanse, skriver Jonny Wilkes.
Det er første juledag i år 800 e.Kr., og den mektige kongen av Frankia og Lombardia feirer messe i Roma. Han kneler ved alteret i den majestetiske Peterskirken og skal til å reise seg fra bønnen da pave Leo III tilsynelatende overraskende går frem til monarken og legger en krone på hodet hans og erklærer ham Imperator Romanorum – “romernes keiser”.
På mange måter kom nok ikke utnevnelsen som noen overraskelse. Karl den store – eller Charlemagne – var den mektigste mannen i Europa. I løpet av de siste tre tiårene hadde han bygget opp et domene man ikke hadde sett maken til siden Vestromerrikets fall rundt 400 år tidligere.
Karl den store innførte omfattende reformer, sentraliserte maktsentrene, oppfordret til intellektuell renessanse og spredte kristendommen (riktignok sjelden på en fredelig måte). Som den svært gudfryktige mannen han var, viste han seg som en lojal beskytter av pavedømmets autoritet og landområder, og pave Leo hadde mye å takke Karl den stores nylige inngripen og støtte for. Likevel, hvis man skal tro historien, ante ikke frankerkongen hva paven hadde planlagt for ham, eller hvor viktig det ville være for arven etter ham.
Det øyeblikket denne kvelden første juledag – kroningen av Karl den store som den første hellige romerske keiseren – har senere blitt beskrevet som en av de viktigste hendelsene i Europas historie. Den la grunnlaget for det kontinentet vi kjenner i dag og sørget for at legenden Karl den store aldri ville bli glemt.
Detaljene om hans tidlige år vil vi sannsynligvis aldri få vite. Vi vet at han ble født i 740-årene e.Kr., enten i Liege eller i Aachen (henholdsvis dagens Belgia og Tyskland), men dette er antakelser. Selv Einhard, en respektert lærd ved Karls hoff, innrømte at “det ville være galskap, mener jeg, å skrive et eneste ord om Karls fødsel og barndom, for det er ikke blitt skrevet noe om det, og det er ingen i levende live som kan gi informasjon om det”. Karl var sønn av Pipin den yngre, som var rikshushovmester i merovingernes dynasti, de tannløse herskerne i Frankia. Selv om han ikke offisielt var konge, hadde han langt mer makt og innflytelse enn de “tiltaksløse” merovingerske kongene , noe som førte til at han i 751 selv krevde tronen. Da han døde i 768 e.Kr., etterlot Pipin et mektig rike til sine to sønner, Karloman og Karl.
I tre år regjerte de to brødrene sammen, men ikke akkurat i harmoni. I tillegg til opprør og rivalisering dem imellom, forelå det ofte en reell trussel om krig. Beleilig nok forsvant problemet da Karloman døde brått i 771 (av naturlige årsaker, ble det sagt), og Karl ble enehersker.
Militære tokt
Med sin egen posisjon i en mer sikker stilling, reiste krigskongen Karl ut for å ekspandere frankernes territorium, forene folket i sitt navn og spre kristendommen. Dermed var han nærmest i konstant kamp under sitt styre. Han invaderte landområder fra flere sider samtidig, og han viste både gode taktiske egenskaper og nådeløshet mot fiender som trosset ham. Han var en sterk mann, høy, energisk og modig og befant seg ofte i frontlinjen sammen med soldatene sine, der han svingte det sagnomsuste sverdet sitt, kjent som “Joyeuse”.
Den mest brutale frontlinjen hans var i nord, der han ble involvert i en blodig konflikt med sakserne i tre tiår før de til slutt brøt sammen. Siden sakserne motsatte seg Karls mektige forsøk på å konvertere dem, ble det harde kamper. Plyndring og massedrap var dagligdags. Det verste skjedde i i 782 e.Kr. da Karl beordret 4500 saksere drept, i det som i dag er kjent som massakren ved Verden, som hevn for det pågående opprøret mot ham. Etter at sakserne måtte gi tapt, ble det erklært at alle som ikke lot seg døpe til kristendommen, ville få dødsstraff.
Hans religiøse entusiasme drev også toktene hans i sør. Tidlig i regjeringstiden invaderte han Nord-Italia – siden lombarderne truet paveveldet – og i 774 e.Kr. erklærte han seg selv som deres konge.
Siden islam bredte seg i takt med kristendommen, var Karl den store bekymret for grensen i sør-vest. Derfor beordret han troppene sine ut på et dumdristig tokt inn i Spania. Til tross for store tap og en uunngåelig tilbaketrekking klarte han å sørge for at frankerne fikk kontrollen over Marca Hispanica i nærheten av Pyreneene. I tillegg til å ta kontrollen over Bayern, erobret Karl den store enorme landområder i Vest-Europa – og skapte det karolingiske riket. Og med sine minst 18 barn med sine mange koner og elskerinner, var det tydelig at Karl hadde intensjoner om at riket skulle vare.
Satte standarden
Etter hvert som Karl den store hadde erobret nye områder, måtte han ta stilling til hvordan de skulle kontrolleres. Til tross for at han selv var borte på langvarige militære tokt, var Karl direkte involvert i rikets styre og stell. Det var mulig takket være hans palatium – en gruppe betrodde rådgivere og familiemedlemmer – som fulgte ham som en omreisende regjering, i tillegg til å sette opp tinghus i forskjellige byer, slik at Karl aldri var langt fra maktsetet. Den største residensen hadde han i Aachen, som var hovedstaden i kongeriket hans.
Denne styreformen virker kanskje ustabil og vanskelig å håndtere, men Karl den stores administrasjon var en overveldende suksess, spesielt med tanke på at domenet hans besto av mer enn ti folkeslag, språk og kulturer – hvorav mange av dem var blitt innrullert i riket med vold og tvang. Grunnen til at han klarte å bringe lov og orden til Europa, som bar preg av århundrer med krig og splittelse, kan oppsummeres med ett ord: standardisering.
Det mest åpenbare eksempelet var religion. Den gudfryktige Karl den store spredte kristendommen – ofte med harde og til og med tyranniske metoder – og ble en sentral skikkelse i kirken. I tillegg til å betale store summer til kirken, hadde han ansvaret for å utnevne biskoper og abbeder og var en nøkkelperson i paveveldet. Regimet hans var muskelen som pumpet opp de stadig mer sårbare pavestatene. Karls aggressive politikk ble sett på som en styrke for sentraliseringen av kirkemakten. Han ble hyllet, på grensen til forgudet, som vokter av troen.
Karl den store visste at fremveksten av kristendommen ikke var nok for å sikre stabilitet i kongeriket. Derfor gjenopptok han en av farens reformer og skalerte den opp. Han tok det frimodige steget å erstatte gullstandarden for valuta med et fellessystem i sølv. Dette bidro til en standardisering av vekt og mål brukt i handel, som igjen bidro til å forbedre handelen rundt Europa og sørge for mer velstand.
Han standardiserte også lover rundt om i riket med administrative og rettslige reformer, samtidig som han sørget for enklere kommunikasjon ved å oppfordre til læring av latin som et standardisert språk. I tillegg innførte han en ny skrifttype under regjeringstiden sin. “Karolingisk minuskel var, sammenlignet med andre skrifttyper fra denne tiden, enklere å lese og lære, og var derfor et hjelpemiddel for å få flere til å lære å lese og skrive. Ved hjelp av ulike standardiseringer klarte Karl den store å samle et splittet Europa gjennom felles lover, universell kommunikasjon og voksende handel. De som ikke fulgte ordrene, ble straffet hardt.
Renessansens mann
Selv om man antar at han var lite skolert selv – han lærte å lese og skrive sent i livet – gjorde Karl den store mye for utdanning. Han var ikke bare opptatt av tilegnelse av kunnskap, men også av hvordan man kunne holde på den. Derfor fikk han bygget og støttet opp under skoler, biblioteker og skrivestuer der tekster kunne skapes og kopieres. Han sto i bresjen for en kulturell, akademisk og intellektuell vekkelsesbevegelse som hadde vært fraværende i Europa gjennom den mørke middelalderen. Mer enn 7000 tekster fra 700- og 800-tallet fra Europa eksisterer fremdeles. Skriving var imidlertid ikke den eneste kulturelle aktiviteten som eksploderte i det som refereres til som den karolingiske renessansen. Også kunst, arkitektur og musikk vokste i denne perioden. Karl den store inviterte kloke og kunstneriske hoder fra Italia, Spania, England og Irland til riket sitt, og den mest kjente av dem var den anglosaksiske læremesteren Alkuin av York. Da han så hvilken intellektuell bevegelse Karl den store hadde skapt, uttalte Alkuin at “de nye athenerne” vokste frem i Aachen.
Etter hvert som han ble eldre, involverte Karl den store seg mindre i militære felttog, som nå var rettet mot nye trusler fra blant annet vikingene, men han engasjerte seg ikke mindre i reformene. Kanskje visste at han livet nærmet seg slutten da han i 813 e.Kr. kronet sønnen sin, Ludvig den fromme, som medkeiser i den tro at riket skulle fortsette å blomstre. Året etter ble han syk med feber etter å ha badet i en av Aachens varme kilder. Han døde en uke senere, formodentlig opprørt over at han skulle dø før arbeidene hans på jorden var fullført.
Enten han var konge av frankerne eller romernes keiser, var Karl den store Europas mektigste mann. Kroningen av ham mot slutten av århundret forandret ikke den enorme makten den aldrende kongen hadde, men den var av massiv symbolsk verdi. Den utfordret makten i det bysantiske riket med hovedsete i Konstantinopel (og som var bygget på de siste restene av Østromerriket), i tillegg til å øke legitimiteten til den spirituelle rollen som kristendommens vokter. Denne første juledag i 800 e.Kr. markerte den første dagen i Det hellige romerske riket (selv om det ikke fikk dette navnet før på 1200-tallet), som varte i mer enn 100 år. Det sies derfor ofte at Karl den store regnes som grunnleggeren av det moderne Europa. Til tross for Karl den stores utrettelige innsats, varte imidlertid ikke hans eget karolingiske dynasti særlig lenge. På mindre enn 100 år var makten tapt, siden ingen av etterkommerne kunne matche verken ambisjonene eller lederskapet hans. Karl den store hadde (med slag og spark, blod og tårer) trukket verden ut av den mørke middelalderen – det var store sko å fylle, tross alt.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største ledere.
