Island er kanskje best kjent for vulkanske askeskyer og bitende kalde Game of Thrones-filminnspillingssteder, men opprinnelsen er vikinghistorie.
Island er et land født av vikingtiden. I flere årtusener var det ubebodd av mennesker, en liten vulkansk øy midt i Nord-Atlanteren rett under polarsirkelen. Det var først på slutten av det 9. århundret at de første skipene begynte å komme.
De inneholdt norrøne nybyggere som lette etter et nytt liv. Da var vikingtiden godt i gang: den store hedenske hær feide gjennom det angelsaksiske England, og Alfred den store kjempet mot skandinaviske inntrengere ledet av – ifølge senere sagn – sønnene til Ragnar Lodbrok. Men historien som utviklet seg på Island var ikke mindre blodig. Det er faktisk mulig at de første som kom til øya ikke var hedenske norrøne, men irske kristne.
Ifølge Íslendingabók, skrevet av en islending kalt Are den vise på 1100-tallet, oppdaget de norrøne da de kom, at en gruppe irske hellige menn hadde kommet dit først. Andre kilder – både skrevne og arkeologiske – støtter tanken om hellige menn som trosser Atlanterhavet på leting etter øyer hvor de kunne leve i kontemplativ isolasjon. Men når det gjelder Island er det aldri funnet noen fysiske bevis på disse mennene. Vår eneste kilde er Are, som forteller oss at de var snare til å dra da de innså at de ville måtte dele øya med en gjeng hedninger, og etterlot seg klokker, bøker og krumstaver.
Vi er på fastere grunn med ankomsten til de norrøne. For det første vet vi at mange av dem faktisk kom fra de britiske øyer, spesielt kvinnene. DNA-tester av moderne islandske menn viser at om lag 80 prosent av de første mannlige nybyggerne kom fra Norge, og 20 prosent kom fra de britiske øyer. Til sammenlikning var cirka 37 prosent av de tidlige kvinnelige nybyggerne norske, mens 67 prosent var britiske. Kanskje kom mange av disse kvinnene til Island som konkubiner og treller, i overensstemmelse med den gamle vikingstereotypien. Eller kanskje er bildet mer komplisert enn som så.
Uansett, det som fulgte, ble kjent som landnåm. Da ble det gjort krav på land som ble fordelt blant de nyankomne. På knappe 60 år ble hele landet bosatt, med unntak av innlandet, en ubeboelig vulkansk ørken med fjell og isbreer.
Enestående nok vet vi nesten den eksakte datoen for da landnåmet begynte. Den tidligere nevnte Are den vise erklærer at det var: « … da Ivar Beinlause, sønn av Ragnar Lodbrok, fikk Sankt Edmund av East Anglia drept. Det var 870 år etter Kristi fødsel.» Are er nøye med å nevne sine kilder, de muntlige beretningene til venner og familie: «Ifølge beregningen til Teit, min fosterfar, som jeg anser som den klokeste av alle menn, og min onkel Thorkel Gellison som har lang hukommelse.» Siden han skrev flere århundrer etter selve koloniseringen, kan informasjonen hans virke usannsynlig nøyaktig. Men en svært islandsk type bevis bekrefter utsagnet hans: en vulkansk askesky.
Over hele Island ligger nesten hele laget fra den tidligste bosetningen – inneholdende bygninger med torvvegger, hvalbeinredskaper, trekullbiter og beinfragmenter – rett over et lag med vulkansk aske. Dette forteller oss at for det meste var landet ikke kolonisert før det spesielle vulkanutbruddet. Spor av den samme vulkanske asken er blitt identifisert i kjerner fra Grønlandsisen, hvor lagene har lagt seg år etter år og kan telles som årringer i trær. Ifølge disse iskjernene hadde vulkanen utbrudd i cirka år 871, noe som nesten nøyaktig stemmer overens med Ares informasjon.
En rekonstruksjon av et vikinghus i Islands Eiriksstaðir friluftsmuseum.
Rundt år 930 later Island til å ha blitt fullstendig kolonisert, og dette året ble nasjonalforsamlingen, Alþingi (Alltinget), etablert i Þingvellir («Tingsletta»), 30 kilometer eller så nordøst for dagens Reykjavík. Geografisk var dette et dramisk sted for en nasjonalforsamling. Island ligger mellom to kontinentalplater: herav dets eksplosive rykte som landet av ild og is. Hvert år driver de to platene lenger fra hverandre, og Þingvellir strekker seg med dem fordi den ligger pladask i midten. Da den første generasjonen islendinger tok sin årlige pilegrimsreise til forsamlingen, visste de lite om at de satte opp teltene sine rett på grensen mellom den nordamerikanske og den eurasiske tektoniske platen. Uansett hadde de nok viktigere ting i tankene. På lsland i vikingtiden– og i hele den norrøne verdenen – var loven alvorlige saker. Et populært sitat er: «Med lov skal landet bygges», som selv i dag er mottoet til den islandske politistyrken. Hvert år leste en utnevnt «lovtaler» opp landets lover mens han sto på «lovsteinen». Da islendingene begynte å skrive ned ting på begynnelsen av 1100-tallet, ble lovsamlingene deres første viktige prosjekt.
I dag står Þingvellir på UNESCOs verdensarvliste og kan besøkes som del av den klassiske Gylne sirkel-turen. I tillegg til stedet for Islands første nasjonalforsamling går turen til den storslagne fossen Gullfoss og den varme kilden Geysir. Det er imidlertid langt mer sannsynlig at besøkende får oppleve utbrudd av den mer aktive naboen Strokkur, som bryter ut med noen minutters mellomrom og når en høyde på 30 meter.
Da Island var fullstendig kolonisert og rettsapparatet var etablert, gikk det unge landet inn i en periode som er kjent som «fristaten». De tidlige islendingene var fast bestemt på at de ikke ville ha noen konge. Senere sagafortellinger la skylden på den maktbegjærlige, landerobrende norske kongen, Harald Hårfagre, for at de var blitt tvunget til å forlate Norge og slå seg ned på Island. Så i stedet for en konge var de viktigste mennene i deres land en gruppe mektige høvdinger som kontrollerte forskjellige distrikter på Island og representerte sine tilhengere på Alþingi. I et samfunn hvor feider og nag kunne boble opp og koke over i blodige hevndrap, ble juridiske saker tatt svært alvorlig. De alvorligste straffene var «mild» fredløshet (når den kriminelle ble tvunget til å forlate landet) og full fredløshet (når han aldri kunne komme tilbake, eller dødsstraff).
Nybyggerne kom som hedninger. Det later til at islendingene satte den norrøne guden Tor, som var kjent for sitt røde skjegg og sin veldige hammer, høyt. På 1800-tallet ble en liten bronsefigur som bare målte litt over seks centimeter, oppdaget nord på Island. Den lille figuren, med stilig knebelsbart, iført en spiss hatt og med en hammer klemt fast mellom beina, representerer mest sannsynlig Tor. Den er blitt datert til omkring år 1000, som også er da Island ble offisielt kristnet. Dette var en sakte og pragmatisk prosess: avgjørelsen om å konvertere ble tatt for å hindre at stridende fraksjoner havnet i kamp på Alþingi, og i en tid etterpå fikk hedninger lov til å fortsette som før, med å ofre og spise hestekjøtt. I de senere tiårene har hedenske guder faktisk fått fornyet popularitet; den nyhedenske religionen åsatro er nå den største ikke-kristne religionen på Island, og oppførelsen av det første hedenske tempelet på 1000 år er i gang.
Med kristendommen kom lese- og skriveferdighet. Over tid fikk islendinger et ry som Nord-Europas historiebevarere. Ifølge Saxo Grammaticus, en dansk skriver og historiker fra omkring 1185, « … vier islendinger all sin tid til å forbedre vår kunnskap om andres gjerninger» og «betrakter det som ren glede å oppdage og minnes prestasjonene til enhver nasjon». I dag er to typer islandske middelalderskrifter spesielt berømt. Den første er dikt og taler av hedenske guder og sagnomspunne helter: skikkelser som den skruppelløse og slu Odin, den upålitelige halvguden Loke og Sigurd Drakedreper. Den andre er de norrøne sagaene. Mange sagaer ble skrevet ned senere i middelalderen, fra 1200-tallet og framover, og ser tilbake på tiden med kolonisering og forteller historier om tidlige islendinger, blander fakta med fantasi og muntlige fortellinger med litterære innflytelser. I disse fortellingene møter vi store sagahelter som Njål, som ble brent levende av sine fiender i sitt eget våningshus, og den bråsinte Eirik Raude, som ble erklært fredløs på Island og grunnla den norrøne bosetningen på Grønland. Vi møter den tragiske fredløse Grette, som har overmenneskelig styrke, men en barnslig redsel for mørket, og den skarpe, men manipulerende Gudrun, som gifter seg og blir enke mange ganger.
Den karakteristiske Solfar-skulpturen i rustfritt stål i Reykjavík til minne om viking-nybyggernes langskip.
Det 13. århundret var en tid med stor litterær produksjon, men det var også på den tiden at fristaten kollapset – blodig og dramatisk. Etter som tiårene gikk, hadde makten i landet blitt konsentrert blant et lite antall ætter. Nå ville de ha mer makt. Resultatet ble 40 år med brutal borgerkrig, en epoke som ble kjent som Sturlungatiden, etter den mest framstående av de stridende ættene. Sagaframstillinger av de fryktelige slagene og husbrenningene leses ofte som journalisters krigsrapporter, men de har også med overnaturlige varsler som bebuder forferdelige hendelser som skal komme. Ifølge en saga ble «mange drømmer drømt» som advarte om blodige dødsfall som skulle komme. En mann drømmer at han kommer inn i et hus hvor det sitter to kvinner. Som en scene fra en skrekkfilm opplyser sagaen: «De var gjennomvåte av størknet blod og vugget fram og tilbake. Blod rant inn gjennom vinduene.» Innen 1264 hadde den norske kongen benyttet seg av det politiske kaoset og grepet kontrollen over Island. Fristaten var over.
Nå hadde vikingtiden virkelig tatt slutt. I århundrene som fulgte, gikk administrasjonen av Island over fra Norge til Danmark, og maktbalansen flyttet seg mellom de nordiske landene. Mot slutten av det 14. århundret hadde mannssiden av den norske kronen dødd ut, og Danmark fikk overtaket. For islendingene kunne dagliglivet være tøft, klimaet dårlig og ressursene karrige, og fra tid til annen ble ting mye verre. For eksempel ble flere hundre islendinger sommeren 1627 bortført av berberpirater og solgt inn i slaveri. Bare en håndfull klarte å komme seg hjem igjen, etter at danskekongen betalte en løsesum for dem en ti års tid senere. Århundret etter, i 1783, forårsaket et katastrofalt vulkanutbrudd en kuldeperiode, da en firedel av befolkningen døde av sult og forgiftning. Hele tiden forble Island under dansk kontroll i større eller mindre grad. Da kravet om uavhengighet ble tatt opp igjen på 1900-tallet, ble de gamle norrøne sagaene et mektig symbol på Islands kamp.
Det var ikke før på slutten av andre verdenskrig at Island ble en offisiell republikk, og det første de ba om, var at sagaene deres, som ble oppbevart i Danmark, skulle returneres. Så skjedde det en fin dag i 1971 at flaggviftende mengder med islendinger samlet seg i havnen i Reykjavík idet et dansk marineskip nærmet seg med den første bunken med sagamanuskripter som skulle komme hjem.
Reykjavík er det naturlige startpunkt for besøkende på Island, men hvis du vil komme utenfor allfarvei og utforske en annen del av landets vikinghistorie, er det nordlige Island et bra valg. Det er dessuten en region med spektakulære landskaper og geografiske kontraster: aktive vulkaner, merkelige lavaformasjoner, varme kilder og den største fossen i Europa. I nærheten av Mývatn (og ja, visse tider på året er det definitivt mye mygg her) ble en stor høvdinghall fra vikingtiden funnet ved Hofstaðir. Noe liknende hadde aldri blitt oppdaget på Island tidligere. Først ble den identifisert som et hedensk tempel, men nå mener arkeologer at det var en stor banketthall hvor hedenske kultgilder fant sted. Den merkeligste oppdagelsen var 23 hodeskaller fra krøtter med slaktemerker, som indikerte at de var blitt knust mellom øynene og så halshogget for maksimal «blodspruteffekt», kanskje som del av et dramatisk ritual. Hodeskallene var også utsatt for vær og vind, noe som antyder at de hang på ytterveggene av hallen i mange år etterpå. Hallen ble oppført omkring år 950, på høyden av vikingtiden, og ble forlatt midt på 1000-tallet, i tiårene som fulgte Islands konvertering til kristendom.
På sørsiden av Mývatn er en annen tidlig gård gravd ut ved Skútustaðir. Denne daterer seg tilbake til selve koloniseringen. På et tidspunkt i løpet av vikingtiden okkuperte en høvding kalt Draps-Skútu, som stedet er oppkalt etter, denne gården. Draps-Skútu opptrer til og med i sin egen norrøne saga, Reykdæla saga og Víga-Skútu. Dette er en saga full av blodige feider og hevndrap: som navnet hans antyder, er Draps-Skútu en bråsint mann, som søker hevn for sin myrdede far, men ender opp med å betale med sitt eget liv.
Det nordlige Island har også omgivelser for mange flere sagahistorier. Det er faktisk mulig å følge flere egne «saga-rundturer» rundt i regionen, med besøk på steder hvor viktige (og ofte blodige) hendelser fant sted. På Sturling-turen kan besøkende lære mer om borgerkrigen som sønderrev 1200-tallets Island: begynn med å ta på deg vandreskoene og få tak i et kart i turistinformasjonssenteret i Varmahlíð. Reiser du vestover, kommer du til området hvor Sagaen om Vatsdølene finner sted. I byen Blönduósi kan du til og med prøve deg på broderi og bidra til «Vatnsdæla broderiprosjekt», som bringer sagaen tilbake til liv ved å gjøre den til et 46 meter langt veggteppe. Noen kilometer nedover veien er det en klosterkirke og utstilling i Þingeyri, hvor noen av de viktigste sagamanuskriptene ble produsert i løpet av middelalderen.
På Nord-Island finner vi også noen av landets særere vikingtidsutstillinger. I Skagaströnd ligger Profetienes museum, inspirert av 900-tallsskikkelsen Thordis spåkone. Thordis skal ha bodd på Spákonufell, eller «Spåkonefjell», som ligger i nærheten. Hun dukker opp i mange av de norrøne sagaene, og det ble sagt at hun var fostermor til Thorvald, landets første innfødte misjonær. Ikke alle islendinger ønsket å konvertere til kristendommen, og to menn forfattet et uanstendig dikt om en biskop som fødte ni barn, som alle hadde Thorvald som far. Dessverre så ikke Thorvald humoren i dette, og han drepte øyeblikkelig begge mennene.
Profetienes museum er litt morsommere enn Thorvald later til å ha vært: du kan lære om alle typer spådomsmetoder, fra runer til kaffegrut, og du kan til og med få vite din egen skjebne. Etter en hard dag med spådommer, hva er vel bedre enn å slappe av i Grettislaug, eller «Grettes bad»? Dette er en varm kilde i nærheten som skal ha blitt brukt av den mektige, men misforståtte fredløse Grette Asmundsson. Fra bredden kan du se ut til øya Drangey hvor Grette møtte sin tragiske slutt, ifølge hans egen saga.islands.
Dette maleriet av Johan Raadsig framstiller nybyggere som skaper seg et hjem på Island.
