En gang var Tokyo to byer i én, med samuraier i vest og tjenere i øst. Fortsatt kan turister her høre ekkoet av byens splittede personlighet.
Hver dag reiser tre millioner mennesker gjennom Shinjuku stasjon. Flere av stasjonens utganger vender mot kjøpesentre og høye kontorbygninger. Enkelte fører imidlertid ut mot trange bakgater innhyllet i matos. Her er det ene butikkskiltet mer glorete enn det andre, og når det regner, må du kjempe for å finne veien mellom paraplyer og lavthengende hindringer. Tokyo er i konstant endring, men skillet mellom den polerte fasaden og de røffe bakgatene er der fortsatt, noe som raskt blir tydelig for alle hovedstadens nykommere.
Tokyo, som tidligere het Edo, besto egentlig av to byer. I de høyereliggende områdene i vest lå Yamanote («fjellets hånd»), der samuraiene og de føydale lordene samlet seg rundt shogunenes festninger. Fra 1603–1867 var shogunene Japans militære overhoder. I de lavereliggende myrområdene i øst vokste det fram en by av mennesker som tjente de rike innbyggerne i Yamanote. Denne byen fikk navnet Shitamachi («Den lave byen»). Den lille klyngen av smale trehus og butikker skulle snart bli verdens aller største by.
I de 150 årene som har gått siden shoguner og samuraier hadde makten, har Yamanote og Shitamachi nesten smeltet sammen. I dag er de to byene snart bare et minne i folks bevissthet. Den høye byens opprinnelige navn kan først og fremst ses fra Yamanote Line-togene, som frakter deg rundt i den vestlige delen av Tokyo.
Shitamachi har i større grad beholdt sin identitet, og Asakusa-området har ikke forandret seg stort. Folk som vokser opp her, er stolte av å kalle seg edokkoer (barn av Edo), og de har fortsatt den nedarvede ubøyeligheten fra generasjoner som var nødt til å klare seg i små, trange hus (som dessuten sjokkerende ofte brant ned til grunnen). Blant disse menneskene vokste det fram en slags trassig stolthet, skal man tro det gamle ordtaket «Kamper og branner er Edos blomster».
I Asakusa bør du få med deg de små butikkene langs gaten fra Kaminarimon (Tordenporten) til Senso-ji – byens eldste og travleste tempel. Bortenfor snacksbodene og suvenirbutikkene kjøper turister og tilbedere lykketalismaner. Så brenner de røkelse i fyrfatene utenfor tempelet og kaster mynter i den store kollektboksen under det imponerende taket i tempelets hovedsal. Men med jevne mellomrom brytes den høytidelige stemningen av skrikene fra berg-og-dal-banen i fornøyelsesparken Hanayashiki, som har vært tempelets nærmeste nabo siden 1853. Akkurat som i dag var Senso-ji allerede den gangen en turistattraksjon, ikke et zen-tempel.
Du kan lese mer i bokasinet Drømmereiser 2017 fra Lonely Planet.
