Romsonder har hjulpet oss med å få et detaljert bilde av Mars, men Jordas indre nabo Venus er fortsatt i stor grad et mysterium. Nå planlegges en rekke nye oppdrag slik at vi kan lære mer om planeten.
Ingen ting var kjent om overflaten til Venus før romfartsalderen skjøt fart, ettersom planetens overflate er fullstendig skjult bak skyene som fyller atmosfæren. Forskere har tidligere spekulert i om det kunne finnes et rasende hav eller en Sahara-liknende ørken der.
Den første sonden som kunne gi svar, var NASAs Mariner 2, som fløy forbi Venus i 1962. Mariner 2 oppdaget at overflatetemperaturen må være ekstremt høy, og at planeten må rotere i motsatt retning av mange av planetene i solsystemet, i likhet med Uranus. Siden den gang har sonder i bane rundt planeten brukt radarer til å se gjennom skylagene og produsere kart over Venus’ overflate, mens sovjetiske landingsfartøy har bekreftet at forholdene på bakken er fullstendig ugjestmilde. Det finnes verken hav eller ørken der, men i stedet et landskap som kan minne om et slags helvete.
Overflatetemperaturen er to ganger høyere enn det som maksimalt oppnås i en kjøkkenovn, og trykket i den giftige atmosfæren er 90 ganger høyere enn ved havnivået på Jorda, noe som knuste sondene som gjorde de første landingsforsøkene. Den første sovjetiske sonden til å nå overflaten og sende signaler tilbake til Jorda var Venera 7 i 1970, som overlevde i 23 minutter. Den ble etterfulgt av den mer vellykkede Venera 8 i 1972, som returnerte data på overflatetemperatur og trykk, vindhastighet og belysning, før den ble ødelagt etter 63 minutter. Sondene måtte bygges som undervannsbåter for å motstå lufttrykket, men deres elektronikk sviktet raskt i den ekstreme varmen. Sovjetiske landingsfartøy sendte på 1970- og 1980-tallet bilder av et steinlandskap.
Heliumballonger ble sluppet ned i Venus’ høyere, kjøligere atmosfære i juni 1985 av to sovjetiske Vega-sonder som var på vei til Halleys komet. De samlet data i 47 timer hver, svevende 50 km over overflaten i de kjøligere skyene.
NASAs Mariner 10 fløy forbi Venus i 1974 på vei til Merkur og klarte å ta bilder av vindmønstrene i skyene. Dette ble etterfulgt av et dedikert amerikansk oppdrag, Pioneer Venus, bestående av to romfartøy som ankom planeten i desember 1978. Et banefartøy studerte atmosfæren og laget radarkart over overflaten. Den andre komponenten var en flerfunksjonell sonde bestående av en transportør og fire separate sonder som ble kastet inn i atmosfæren, og returnerte data i en time.
NASAs neste oppdrag, Magellan, tok en omfattende mengde radarbilder av Venus fra en polar bane tidlig på 1990-tallet. Sonden avbildet nesten hele overflaten, som avslørte at planeten er dekket av vulkaner. Forskere mistenker at mange av dem fortsatt er aktive, men det er fortsatt ingen som kan si det sikkert.
ESAs første utsending, Venus Express, ble skutt opp i november 2005. I løpet av det åtteårige oppdraget befant romfartøyet seg i en lav bane over skytoppene, hvor det avslørte store variasjoner i svoveldioksidinnholdet, noe som tyder på at vulkanene fortsatt er aktive. Da Venus Express gikk tom for drivstoff, ble romfartøyet ødelagt i Venus’ atmosfære med vilje tidlig i 2015.
En japansk romsonde kalt Akatsuki ble sendt mot Venus i 2010, og så ut til å være tapt etter at en feil førte til at den fløy forbi planeten. Fem år senere ble sonden reddet og sendt inn i en ny, lengre bane hvor den begynte å undersøke Venus’ atmosfære.
To NASA-fartøy fløy forbi Venus for å bruke planeten som gravitasjonsslynge for å få hjelp til sine lange reiser ut til de ytre planetene i solsystemet, og samlet også data om Venus. Galileo føk forbi på vei til Jupiter i februar 1990, tok bilder, målte støv, ladede partikler og magnetisme og foretok infrarøde studier av den nedre atmosfæren. Saturn-sonden Cassini foretok to forbiflyvninger i april 1998 og april 1999. Da prøvde sonden å observere lyn i skyene, men mislyktes.
problemet med landingsfartøyene
De nyeste forslagene til framtidige Venus-oppdrag konsentrerer seg om banefartøy og en ny generasjon ballonger og luftfartøy. Eksperter ser for mange vanskeligheter med å sende et landingsfartøy for å utforske overflaten slik som roverne på Mars.
To forslag for å utforske Venus havnet på en liste over fem solsystem-prosjekter som skulle bli vurdert for neste runde av NASAs Discovery-program. Dette er oppdrag som er planlagt å settes i gang på begynnelsen av 2020-tallet. Begge Venus-oppdragene ble dessverre utkonkurrert av andre forslag. Ett av Venus-forslagene, kalt DAVINCI (Deep Atmosphere Venus Investigation of Noble Gases, Chemistry and Imaging) ble studert av NASAs Goddard Space Flight Center. Det skulle være en innreisesonde designet for å studere forholdene mellom de tette skytoppene og overflaten på Venus.
Det andre forslaget kom fra NASAs Jet Propulsion Laboratory. Det var et nytt banefartøy kalt VERITAS (Venus Emissivity, Radio Science, InSAR, Topography and Spectroscopy) som hadde som mål å produsere radarkart over planeten i mye høyere oppløsning enn tidligere. Prosjektet hadde sterk europeisk støtte og inkluderte et fransk-tysk infrarødt kamera for å se etter varmt vulkansk materiale på overflaten.
Et ytterligere forsøk på å få et nytt romfartøy til Venus kommer fra et britisk ledet forslag til ESA – oppdrag EnVision. Sonden vil være nok et banefartøy med avansert radar for å oppdage små endringer i overflateegenskaper, på centimeterskala, som kan bekrefte lavastrømmer eller liknende overflatedeformeringer.
På lang sikt
Ser vi lenger fram i tid, er Venus-forskere opptatt av å få en ny generasjon ballonger eller luftskip som kan «smake» på planetens atmosfære. Det er blitt foreslått at enkle mikrobielle livsformer kan eksistere i skytoppene, men dette er ren spekulasjon.
Et avansert konsept under utarbeiding i USA er et deltavinget fly kalt VAMP (Venus Atmospheric Maneuverable Platform) som skal slippes inn i skyene av et banefartøy. Når flyet er kommet til atmosfæren, vil det tilbringe et år med manøvrering mellom øvre og midtre skylag, og samle data som sendes tilbake til Jorda. Når det er dag på Venus, vil den fly i den høyere atmosfæren og lade batteriene i sollyset, før den dykker ned til lavere områder igjen om natten.
Med ulike oppdrag på tapetet kan flere av Venus’ hemmeligheter snart bli avslørt.
Artikkelen er skrevet av Paul Sutherland, romfartsjournalist og forfatter av Where Did Pluto Go?
