Det er ikke hva du har som betyr noe, men hva du gjør med det. Vi satte kursen for Norge med en Dacia Sandero.
Den kuleste bilen i verden er en mørkeblå Dacia Sandero med stålhjul og et relativt aerodynamisk Thule-takstativ. Og dette sier jeg ikke mens jeg drar fingrene gjennom hipsterskjegget og plasserer ettgirssykkelen av tre inn i bagasjerommet, for dette er ikke en åndssvakt antikul livsstilserklæring. Det er sannheten. Ikke fordi den er rask – det lille reisefølget vårt har 89 HK fra en tresylindret motor på mindre enn en liter – og heller ikke fordi den er dyr. Du kan kjøpe den enkleste utgaven av Sandero for 5995 pund, noe som gjør den til den billigste nye bilen i Storbritannia. Hvis du velger en månedlig avbetalingsløsning, koster den billigste Sanderoen mindre enn noen av TV-pakkene til Sky Sports. Det er ikke fordi den er vakker eller moderne eller svinger som en Lotus. Det er fordi den er her, nå. Og fordi den er det vi trenger for å kjøre i gang eventyret. Teorien min er at verdens kuleste bil er den du har. Du kan tross alt ha det kjempegøy i en slapp leiebil, mens en Lamborghini du ikke vet hvordan man kjører, bare en en pen skulptur.
For å bevise det, er vi nå i Oslo, Norge, uten annet enn en blå Dacia på helårsdekk, noen lette reservedeler og noen poser med Haribo av den tøffeste sorten. Vi skal bevise at det er føreren som skaper eventyret, ikke bilen. Alternativt kommer vi til å kjede vettet av oss et eller annet avsidesliggende sted og bli spist av troll. Vi får se. Uansett hva som skjer, skal vi få undersøkt en gang for alle om det er mulig å få til en storfilm på et b-filmbudsjett. Vi krysser fingrene.
Vi begynner med å flytte litt rundt på ting. Det viser seg at takstativet var helt nødvendig – jeg har tatt med meg mitt eget vennlige troll i form av fotograf Justin, og han har lastet den stakkars lille Daciaen så full av fotoutstyr at bilen faktisk heller mot venstre. Etter litt lastfordeling – og en forflytning av det ene reservehjulet til taket – er vi på vei. Bilen er rett og fin, med 139 Nm dreiemoment som strever tappert for å dytte oss bortover. Det føles kanskje litt mindre storslått enn å dundre av gårde mot fjordene i en bråkete, dyr sportsbil, men det er noe magisk med potensialet i enhver reise – noe vi har en tendens til å glemme. Og dette føles, av en eller annen grunn, som når du nettopp har bestått førerprøven. Moro. Presset er borte. Tankerekken får en brå slutt når jeg 30 sekunder senere prøver å sette en femtrinns girkasse i sjette og nesten klarer å få bilen i revers i 80 km/t. Det blir en tung stillhet. Og så latter. Men ingen skade skjedd – som vi kan merke i hvert fall – så vi setter kursen vestover, på jakt etter et ekte, norsk eventyr.
Vi bør kanskje nevne at dette på ingen måte går fort. Men det har ikke noe med mangelen på krefter i bilen å gjøre. De norske fartsgrensene er lave og blir strengt håndhevet. Jeg trøster meg selv med at mangelen på trøkk egentlig bare er en velsignelse. Hvis vi hadde kjørt noe mer sporty her, hadde vi bare blitt frustrert og fått problemer, eller jeg kunne blitt nødt til å konsentrere meg om andre ting enn å nyte utsikten. Justin ser usikkert på meg. Vi kjører langs en 11 km lang rett strekning i 70 km/t. Det er 2700 km igjen. Dette kommer til å ta en stund.
Rundt fire timer senere, etter en kort og vakker tur langs Rv7, Rv52 og E16, er vi inni et fjell og har kommet til turens første stoppested: Lærdalstunnelen. Verdens lengste veitunnel, 24,5 km gjennom hjertet av et fjell. Det er et fantastisk eksempel på ingeniørkunst, og for å forhindre tunnelsyn (bokstavelig talt) – den hypnotiske tilstanden man kan havne i når man kjører gjennom et langt, opplyst rør – er det bygget tre store, godt opplyste stoppesteder underveis. De minner mest om installasjonskunst – oransje nederst på veggene, og blå øverst – og de gjør tunnelen om til en merkelig blanding av kunst og moderne tunnelteknologi. Kunstologi. Vi stopper og lar oss forbløffe en stund. Men Norge har flere underverker å by på, og vi har en timeplan å følge, så vi må videre.
Neste stopp, rundt fem timer senere på Rv5 og E39, er en ny tunnel, som man kommer til via en rekke mindre tunneler og ferger. Fergene utgjør en viktig del av Vestlandets veinett på steder der det rett og slett ikke går an å lage tunnel. De er billige, de går ofte og de serverer pølser. De korte tunnelene som ligger mellom dem er likevel ingenting mot det vi er i ferd med å kjøre inn i, nemlig Eiksundtunnelen. Verdens dypeste veitunnel. To rekordtunneler på samme dag. Den ligger i Møre og Romsdal og går under Vartdalsfjorden mellom Ørsta og Ulstein. Det er som å kjøre gjennom jordens indre, og vi befinner oss nesten 300 meter under havflaten i over 7 km. Nederst er det en hule på den ene siden. Vi tar en pause og føler vekten av vannet som presser ned ovenfra. Et psykologisk press som øker når du ser vannet renne nedover veggene. Følelsen er … ikke god. Men du får en helt annen følelse når du omsider klatrer opp av dypet og inn i lyset, og du innser at her i traktene blør fjellene gull om kvelden.
Helt ærlig, dette må være et av de vakreste stedene i verden. Vestlandet er et brutalt sted på sin måte, med fullt av regn og dis over vannet. Men det er også majestetisk. Det er et sted med legender og historier – fossefall som renner nedover sidene på alle fjell, veier som skjærer seg gjennom terrenget og langs bunnen av dalene. Det er også et praktisk eksempel på det gamle ordtaket “Vann vinner alltid”. Fossefallene fungerer som langsomme slegger mot dalsidene og hamrer og knuser med ukuelig tålmodighet. Du føler deg liten her, spesielt i en modig, liten Dacia, som ruller muntert omkring. Men det føles også fritt og vilt. Og Daciaen, som er mer praktisk enn prangende, konkurrerer ikke om oppmerksomheten. Det er på en måte en lettelse. Det er faktisk også veldig bra. Hvis du er av typen som liker at ting passer til sitt bruk, så kommer du til å like Sanderoen – på en avmålt måte. Riktignok er den basert på gammel mekanikk fra Renault Clio, men det er en bil av typen du ender opp med å gi et navn. Sjarm måles ikke alltid i hestekrefter.
Helt utslitt ankommer vi endelig Molde, overveldet av naturen og med et sårt behov for en god natts søvn. Men Norge har andre planer for oss. Molde arrangerer tilfeldigvis akkurat sin årlige – og enorme og berømte – jazzfestival. 20 meter fra hotellrommet vårt. Ikke rart rommet var billig, vi kunne like gjerne prøvd å få sove inni sjallstykket på en tuba. Og det var kanskje ikke så rart at Mississippi-jazzgutta så litt forvirret ut da jeg brekksladdet en blå småbil inn på hotellets parkeringsplass. Musikken er høy nok til å få vinduene til å vibrere, og av og til høres det ut som et eneste virvar av merkelig messingskrål. Tubaen høres spesielt fortvilet ut. En psykologisk utbasunering med et enormt horn som medium. De fortsetter til klokken er nesten fire. Vi står opp klokken fem.
Atlanterhavsveien er det eneste som kan løfte oss ut av en nesten transeaktig tretthet. Og her får vi mer av den norske forkjærligheten for industriell kunst. Det er en veistrekning av Rv64 som slynger seg over en rekke øyer, en times tid nord for Molde. Den regnes som en av verdens mest spesielle bilturer, og er kortere enn man skulle tro. Veien er full av turister i bobiler og på leide motorsykler. Den er fantastisk vakker, men også for trafikkert – og etter å ha vært i norsk zen og fått juling av norsk jazz, føles det en smule overfylt her. Vi skynder oss videre, glade for å ha vært her, men med en mer utfordrende rute i kikkerten – en vei jeg alltid har hatt lyst til å kjøre.
Den kalles Trollstigen og går fra Åndalsnes til Valldal. Og den er, uten tvil, en av de mest spektakulære veiene å kjøre på i Europa. Den ligger kun tre timer fra Atlanterhavsveien, og den er normalt bare åpen fra midten av mai til oktober. Hvis du har muligheten, må du bare dra dit. Den har ikke mer enn elleve hårnålssvinger, men å kjøre under fossefallene er nesten en religiøs opplevelse – selv i en Dacia Sandero. Det er fullt av turistbusser når vi kommer, så vi gir oss for kvelden og kommer tilbake klokken fire om morgenen. Vi er langt nok nord til at det er like lyst som midt på dagen, men kamerabølingen orker ikke å stå opp så tidlig, så nå har jeg Trollstigen helt for meg selv. Bokstavelig talt for meg selv. Følelsen er vanskelig å beskrive. Glede og redsel og spenning. Ærefrykt og barnslig glede. Jeg kjører den flere ganger – veien er like bra opp og ned, og det er her jeg oppdager at det ikke finnes noe som heter en kjedelig bil. Bare mangel på engasjement.
Nå som det ikke er noen her, kan jeg leke meg. Kjøre inn i svinger i nedoverbakke og bremse og svinge samtidig – alt det de sier at du ikke skal gjøre – og få den lille Sanderoen til å overstyre, selv med ujusterbar elektronikk, under fossefall du kan føle tromme gjennom taket. Latteren bobler i brystet på meg. Jeg kan se at Justin ler mens han tar bilder. Det pøsregner, og vi er i et legendarisk fjellpass i en bitte liten bil med nesten ingen hestekrefter og enda mindre kred, og jeg tror aldri jeg har hatt det så moro. Lave forventninger gjør alle opplevelser mer intense. Jeg kjører Trollstigen åtte eller ti ganger. Jeg ser én annen bil. Det er ingenting som slår denne følelsen. Ingenting.
Til slutt, oppe på toppen igjen, etter noe som virker som flere timer, går Justin og jeg ut på utkikksplattformen som stikker ut fra fjellet. Når jeg står der på toppen av Trollstigen, med litt høyere puls på grunn av den fantastiske utsikten, innser jeg at det ikke finnes noen bedre bil. Ingen bil i hele verden er kulere. Vi har nettopp sett et av verdens mest utrolige steder i en bil som koster omtrent det folk bruker på en ferie. Og så har man en bil igjen etterpå. Som jeg sa, en bil kan hjelpe en opplevelse på vei, men det er føreren som lager eventyret, ikke motoren. Og den beste bilen i verden trenger faktisk ikke å være så veldig kul. Den må bare være din.
