UTDRAG FRA GENERAL ERHARD RAUS’ MEMOARER
Den tyske generalen Erhard Raus kjempet på Østfronten som panserdivisjonskommandant. Dette er et utdrag fra hans bestselgende memoarer, om én panservogn som holdt ham tilbake i nesten to dager.
Vi kommer inn i Raus’ memoarer i kapittel 2 der de tyske styrkene slåss om et område som heter Raseinai. Raus’ avdeling ligger noe tilbaketrukket, mens de fremste tyske styrkene er i harde kamper om området.
Du som leser … må naturligvis undre deg over hva Kampfgruppe Raus holdt på med ved slaget om Raseiniai. Hvorfor kom vi ikke oberst von Seckendorffs hardt pressede styrker til unnsetning?
Ingenting av stor viktighet foregikk i vår sektor. Styrkene forbedret sine stillinger, rekognoserte i retning Siluva og på østbredden av Dubysa i begge retninger, og forsøkte først og fremst å finne ut hva som foregikk på området sør for broen. Vi møtte bare mindre fiendtlige enheter og enkelte etternølere. I løpet av denne tiden fikk vi kontakt både med de ytterste delene av Kampfgruppe von Seckendorff og 1. panserdivisjon ved Lyduv?nai. Etter å ha klarert skogsområdet vest for det vennlige brohodet, hadde noen fra vårt infanteri møtt en sterkere russisk infanteristyrke, som fortsatt holdt ut to steder på vestbredden av Dubysa.
Stikk i strid med prosedyren hadde noen fanger som ble tatt i disse lokale operasjonen, blant dem en løytnant fra Den røde armé, blitt fraktet bakover i et motorkjøretøy i en gruppe, bevoktet av én enkelt underoffiser. Halvveis tilbake til Raseiniai så sjåføren plutselig en fiendtlig stridsvogn i veien og stanset. I samme øyeblikk angrep de russiske fangene – omtrent tyve stykker – overraskende nok sjåføren og underoffiseren. Underoffiseren hadde stått ved siden av sjåføren, med ansiktet mot fangene, da de forsøkte å ta våpnene fra begge mennene. Den sovjetiske løytnanten hadde allerede grepet etter underoffiserens maskinpistol, da denne klarte å frigjøre en arm og slå ham så hardt at han snublet bakover og dro med seg de nærmeste fangene. Før fangene på hver side klarte å takle underoffiseren igjen, hadde han – med en idrettsmanns styrke – revet løs sin venstre arm fra de tre mennene som holdt ham, slik at han et øyeblikk hadde begge armene fri. Lynraskt tok han maskinpistolen mot hoften og fyrte den av inn i den opprørske mengden. Resultatet av denne salven var grufull. Bare noen få fanger i tillegg til den sårede offiseren klarte å hoppe ut av kjøretøyet og rømme inn i skogen. Resten hadde blitt meid ned på sekunder. Kjøretøyet, som nå ikke hadde flere levende fanger igjen, snudde og nådde brohodet uten videre hendelser, selv om det var blitt skutt på av stridsvognen under kampen.
Dette lille dramaet var min første indikasjon på at vårt brohodes eneste forsyningslinje var blitt blokkert av en supertung KV-1, (enkelte kilder hevder at det var en KV-2) som også på et eller annet vis hadde klart å kutte telefonkontakten vår med divisjonhovedkvarteret. Selv om fiendens intensjoner så langt var uklare, måtte vi forvente et angrep mot baksiden av vår stilling. Jeg beordret umiddelbart løytnant Wengenroths 3. batteri, 41. panserjegerbataljon, om å gå inn i stilling ved en flat bakketopp i nærheten av 6. motoriserte brigades kommandopost, som også tjente som hovedkvarter for hele vår kampgruppe. For å kunne forsterke panservernforsvaret vårt fikk jeg også et batteri med felthaubitser stasjonert i området til å snu løpene 180 grader mot sør. Løytnant Gebhardts 3. kompani, 57. panseringeniørbataljon, fikk beskjed om å blokkere veien og det omliggende landet med miner om nødvendig. Våre attasjerte stridsvogner, halvparten av major Schenkers 65. panserbataljon, som hadde vært utstasjonert i skogen, fikk ordre om å omorganisere og forberede seg på å gå til motangrep på et øyeblikks varsel.
Timene gikk, men den fiendtlige stridsvognen som blokkerte veien beveget seg knapt, selv om den innimellom avfyrte skudd i retning Raseiniai. Midt på dagen den 24. juni rapporterte speiderne jeg hadde sendt ut for å undersøke området rundt vognen at de ikke fant noen ansamlinger med styrker fra Den røde armé i nærheten, eller kjøretøyer som kunne tyde på at et angrep var nært forestående. Offiseren som kommanderte denne gruppen konkluderte med at den mest logiske forklaringen var at enheten som stridsvognen tilhørte antagelig deltok i kampene mot Kampfgruppe Seckendorff.
Måtte ødelegges
Selv om det ikke syntes å foreligge noen fare for et nært forestående angrep, måtte vi ta forholdsregler med en gang for å ødelegge denne irriterende stridsvognen, eller i det minste få den til å fjerne seg. Ildgivingen dens hadde allerede satt fyr på tolv lastebiler på veien fra Raseiniai med sårt tiltrengte forsyninger. Det var heller ikke mulig å evakuere soldatene som var såret i kampene rundt brohodet til et sted der de kunne få medisinsk hjelp, og konsekvensen av det var at flere hardt skadde menn (blant dem en ung løytnant som hadde fått et skudd i magen på kloss hold) døde i ambulansene, fordi operasjoner som kunne redde livene deres ikke kunne gjøres i tide. Alle forsøk på å få stridsvognen til å fjerne seg var forgjeves; enten de kjørte seg fast i gjørmen, eller om de forsøkte å komme rundt den, kom de borti spredte russiske enheter som fortsatt gjemte seg i skogen.
Jeg beordret derfor løytnant Wengenroths batteri (som nylig var blitt utstyrt med 50 mm panservernkanoner) til å bevege seg gjennom skogen for å komme innenfor skuddhold av vognen og ødelegge den. Batterisjefen og hans modige soldater hadde strålt av lykke over dette ærefulle oppdraget og hadde gått til verket med stor tro på at de ville lykkes raskt. Fra kommandostillingen på toppen av haugen fulgte vi med på dem der de beveget seg fra søkk til søkk gjennom skogen. (Vi var heller ikke alene. Dusinvis av soldater klatret opp på tak, opp i trær, eller vaglet seg på trestabler mens de ventet i spenning på hvordan dette skulle gå.) Alle så den første kanonen komme innenfor tusen meter fra stridsvognen, som sto helt åpent midt i veien og ikke så ut til å ha lagt merke til trusselen. En annen kanon, som hadde vært ute av syne en stund, dukket plutselig opp i det siste søkket foran stridsvognen og inntok en godt kamuflert avfyringsstilling. I løpet av ytterligere tretti minutter hadde de to siste kanonene også blitt manøvrert inn i lignende stillinger.
Mens vi så på fra toppen av høyden var det noen som sa at kanskje stridsvognen var blitt skadet og deretter forlatt av mannskapet, siden det ellers virket usannsynlig at den skulle stå slik midt i veien uten å bevege seg og være et perfekt mål. (Man kan forestille seg den latteren man ville høste dersom man hadde brukt timevis på å komme seg i posisjon for å ta ut en ødelagt stridsvogn.) Plutselig ble det første skuddet avfyrt fra en av panservernkanonene, en sølvfarget stråle som beveget seg snorrett mot målet. På et øyeblikk hadde den panserbrytende raketten gått de 600 meterne. Vi så et ildglimt, og deretter kom smellet. En direkte treff! Så fulgte skudd nummer to og tre.
Både offiserer og menige jublet og ropte som om vi var tilskuere på en skytekamp. «En treff! Bravo! De gjorde kål på den!» Stridsvognen beveget seg ikke før den var blitt peppret med minst åtte direkte treff. Da roterte tårnet, og den skjøt metodisk ut panservernbatteriet vårt med en håndfull 80 mm granater. (Vi gjør oppmerksom på at: om det var en KV-1 var den armert med en 76 mm kanon og var det en KV-2 var den armert med en 152 mm kanonen. 80 mm er derfor ikke riktig kaliber på kanonen) To av våre 50 mm ble skutt i filler, og de to andre ble alvorlig skadet. Batteriet hadde døde og sårede; løytnant Wengenroth måtte trekke tilbake resten av mennene sine for å unngå ytterligere tap. Først etter at natten var falt på kunne han hente ut kanonene. Den russiske stridsvognen regjerte fortsatt på veien, uskadd, og operasjonen hadde vært katastrofalt mislykket. Det var en dypt deprimert løytnant Wengenroth som kom tilbake til brohodet med sine menn. Hans nye våpen, som han hadde så stor tro på, hadde vist seg å være helt ubrukelig mot monster-stridsvognen. En følelse av mismot senket seg over hele vår kampgruppe.
Vi var nødt til å finne en annen måte å håndtere situasjonen på.
Blant de våpnene vi hadde tilgjengelig var det nå åpenbart at bare en 88 mm luftvernkanon, med sine tunge panserbrytende granater, kunne klare å ødelegge monstrumet. Samme ettermiddag ble en 88 mm kanon trukket vekk fra kampene ved Raseiniai og forsiktig manøvrert sørover mot stridsvognen. KV-1-en sto fortsatt vendt mot nord, som var retningen den tidligere hadde blitt angrepet fra. Den langløpede luftvernkanonen kom innenfor 2000 meter fra beistet, en avstand som skulle garantere et tilfredsstillende resultat. Dessverre lå det fortsatt noen utbrente lastebiler, tidligere ofre for monster-stridsvognen, langs veien og ødela sikten for mannskapet. På den annen side ga disse rykende vrakene dekning som man kunne bruke til å manøvrere seg nærmere målet. Etter å ha forberedt seg ved å feste en rekke greiner fra trær på utsiden, ble kanonen med mye strev flyttet forsiktig fremover, for ikke å røpe seg for den stillestående stridsvognen.
Til slutt kom man til utkanten av skogen, på et sted som gav best mulig sikt for avfyring, på en avstand på 800 meter. Det første skuddet, trodde vi, ville dermed bli et direkte treff som ville ødelegge den forbannede stridsvognen. Mannskapet begynte å klargjøre kanonen for avfyring.
Selv om stridsvognen ikke hadde beveget seg siden møtet med panservernbatteriet, var mannskapet i den på vakt, og sjefen hadde nerver av stål. Han hadde observert kanonen som nærmet seg, uten å gjøre noe, for så lenge den var i bevegelse kunne ikke luftvernkanonen skade ham. Jo nærmere den kom, desto lettere ville det være å ødelegge den. Det kritiske øyeblikket for begge motstanderne i denne lille duellen kom da kanonmannskapet begynte de siste forberedelsene for å innta avfyringsposisjon. Nå krevdes det umiddelbar handling fra stridsvognmannskapet. Idet kanonmannskapet, under stort psykisk press, jobbet hardt for å klargjøre våpenet til avfyring, svingte stridsvognen tårnet rundt, og åpnet ild først. Hvert eneste skudd traff. Den hardt skadde luftvernkanonen ble slått ned i en grøft, der mannskapet måtte forlate den. Igjen var det falne blant mannskapet. Maskingeværild fra stridsvognen hindret at man kunne hente ut både kanonen og de døde.
Sivilister på besøk?
Det at også dette andre angrepet hadde mislyktes, et angrep som hadde startet så lovende, var dårlige nyheter. Optimismen blant mennene hadde blitt skutt ned, akkurat som kanonen. Soldatene våre hadde en miserabel dag der de satt og spiste boksemat, siden vi ikke kunne få forsyninger.
En større bekymring hadde i det minste blitt midlertidig fjernet. Det russiske angrepet på Raseiniai hadde nå blitt slått tilbake av Kampfgruppe von Seckendorff, som hadde stått imot på Høyde 16. Dermed hadde trusselen fra den sovjetiske 2. stridsvogndivisjon, som kunne ha gått rundt oss og omringet oss, blitt avverget. Bare den lille, men særdeles irriterende oppgaven med å drive monster-stridsvognen vekk fra forsyningsruten vår gjenstod. Det som ikke kunne gjøres om dagen, tenkte vi, måtte gjøres om natten. Brigaden tilbrakte timevis med å diskutere alle muligheter for å ødelegge vognen, og vi startet forberedelser til flere ulike løsninger.
Den tredje løsning handlet om å la kampingeniørene våre sprenge vognen i lufta, natt til 25. juni. Det må innrømmes at ingeniørene våre i stillhet nøt at avdelingsvåpnene ikke hadde lykkes i å ødelegge stridsvognen, for nå fikk de en sjanse til å sette kameratene sine på plass. Da løytnant Gebhardt ba om tolv frivillige løftet alle 120 armen i været. For ikke å fornærme noen valgte han hver tiende mann. De tolv heldige ventet utålmodig på at mørket skulle senke seg. Eksplosiver og alt nødvendig utstyr hadde allerede blitt gjort klart. Løytnant Gebhardt, som skulle lede oppdraget personlig, orienterte hver mann i detalj både om oppdraget generelt, handlingsplanen og om den enkeltes rolle. Som leder for denne selvsikre kolonnen marsjerte løytnanten avgårde rett etter at det var blitt mørkt. Veien ledet forbi Høyde 123, på en lite brukt sti, til en utstikker i skogstripen der stridsvognen befant seg, og deretter gjennom et tynt skogområde til det gamle oppstillingområdet.
Det bleke lyset fra stjernene som blinket på nattehimmelen var nok til å kunne se konturene av de nærmeste trærne, veien og stridsvognen. Barføtte speidere som unngikk å lage selv den minste lyd krøp seg frem til kanten av veien og undersøkte stridsvognen på nært hold, for å finne den beste innfallsvinkelen. Den russiske kjempen sto rolig på samme sted, med luken igjen. Det var helt rolig i mils omkrets, bare avbrutt av ett og annet lyn som flerret over himmelen, og det påfølgende tordenbraket. Fra tid til annen suste det fiendtlige granater forbi i luften og eksploderte i området ved veikrysset nord for Raseiniai. Dette var de siste restene av dagens harde kamper i sør, og rundt midnatt avtok ilden fra begge sider helt.
Plutselig hørte man bulder og brak fra skogen på andre siden av veien. Hviskende, spøkelseaktige figurer beveget seg mot stridsvognen. Hadde mannskapet vært ute på tokt? Så ble det banket på luken, som åpnet seg, og noe ble sendt opp til dem. Å dømme etter de svake klirrelydene må det ha vært boller med mat. Speiderne sendte umiddelbart beskjed til løytnant Gebhardt, som fikk en hel rekke spørsmål hvisket til seg: «Skal vi løpe frem og ta dem til fange? Det ser ut som sivilister.» Fristelsen var stor, for dette ville antagelig ha vært et lett bytte. Men stridsvognmannskapet satt i tårnet, åpenbart våkne, og et slikt angrep ville ha gjort dem vaktsomme og dermed satt hele operasjonen i fare. Løytnant Gebhardt måtte motvillig la sjansen gå fra seg. På grunn av denne uventede episoden måtte de vente en time til, helt til sivilistene (partisaner?) hadde fjernet seg.
I mellomtiden ble stridsvognen og området rundt rekognosert enda nøyere. Klokken 1.00 begynte ingeniørene å arbeide, mens mannskapet i tårnet sov uten å ane hva som foregikk. Etter at en sprengladning hadde blitt festet på beltet og den tykke sidepansringen, trakk patruljen seg tilbake og tente lunten. Få sekunder senere rev en voldsom eksplosjon opp natteluften. Oppdraget var utført, og det så ut til å være en suksess. Men ikke før hadde lyden av eksplosjonen dødd hen, så begynte maskingeværet på stridsvognen å fyre løs, og lot ilden sveipe over nærområdet gang på gang. Selve stridsvognen beveget seg ikke. Antagelig hadde beltet blitt ødelagt, men det var ikke mulig å ta en nærmere kikk så lenge maskingeværet fyrte vilt i alle retninger. Løytnant Gebhardt og hans patrulje returnerte derfor lett nedslåtte til brohodet, uten å være sikre på om de hadde lyktes, og de måtte også rapportere én mann savnet. Forsøk på å finne ham i mørket ville vært nytteløse.
Modig mann
Like før daggry hørte man en mindre, sekundær eksplosjon fra området ved stridsvognen, som ingen kunne forklare. Maskingeværet sveipet igjen over terrenget i noen minutter. Så ble alt stille igjen.
Kort tid etter sto solen opp og badet skogen og åkrene i gyllent lys. Tusenvis av duggdråper glitret i blomster og gress, og de første fuglene begynte å synge. Soldatene strakk på seg inne i teltene og gned søvnen ut av øynene. En ny dag var kommet.
Solen hadde ikke kommet høyt på himmelen da en barfot soldat med støvlene i hånden kom vandrende opp forbi brigadens kommandostilling. Han hadde uflaks i og med at det var jeg, brigadesjefen, som først fikk øye på ham, og jeg gav ham en skarp ordre om å komme bort til meg. Idet den nervøse vandringsmannen sto foran meg spurte jeg i klartekst om en forklaring på denne tidlige morgenturen i den merkelige oppkledningen. Var han en av tilhenger av Fader Kneipp? Om så var så var den typen oppførsel helt klart upassende her ute. (Fader Kneipp var på attenhundretallet grunnlegger av en «tilbake til naturen»-bevegelse som var opptatt av fysisk fostring, isbading, å gå barfot i gresset etc.)
Den flaue soldaten innrømte grunnen til hva han hadde gjort. Hvert eneste stavelse fra denne ordknappe forbryteren måtte hales ut av ham med harde spørsmål. Etter hvert svar ble imidlertid åsynet mitt lysere. Etter omtrent ti minutter med spørsmål tilbød jeg denne enslige eventyreren en morgensigarett, som han flaut tok imot. Til slutt gav jeg ham en klapp på skulderen og tok ham i hånden da han skulle gå. En merkelig vending, tenkte de nysgjerrige tilskuerne, som bare hadde sett det hele på avstand uten å kunne høre hva som ble sagt. Hva kunne den barføtte ha gjort som endret humøret mitt så raskt? Det måtte helt klart være noe utenom det vanlige. Jeg lot dem ikke få vite noe før brigadens dagsorden publiserte et utdrag fra rapporten den unge ingeniøren hadde avgitt.
«Jeg var en lyttende vaktpost, og lå i en grøft like ved den russiske stridsvognen. Da alt var klart, festet jeg og kompanisjefen en sprengladning som var dobbelt som sterkt som det reglementet foreskriver til beltet, gikk ned i grøften og tente lunten. Siden grøften var dyp nok til å beskytte mot splinter ventet jeg der, for å kunne se effekten av eksplosjonen. Men så begynte stridsvognen å skyte løs etter eksplosjonen, og det gikk over én time før det hele roet seg. Så krøp jeg frem til vognen og undersøkte beltet på det stedet der jeg hadde festet sprengladningen. Bare så vidt halve bredden var ødelagt. Jeg kunne ikke se noen andre skader på vognen.
Da jeg kom tilbake til samlingsstedet for patruljen hadde de allerede gått. Da jeg så etter skoene mine, som jeg hadde latt bli igjen der, fant jeg en sprengladning som hadde blitt liggende igjen. Jeg tok den med, klatret opp på stridsvognen, og festet ladningen til kanonløpet, i et håp om i det minste å ødelegge det. Den var ikke stor nok til å gjøre noen større skade. Jeg krøp inn under vognen og detonerte ladningen.
Da det sprengte begynte stridsvognen igjen å skyte løs på skogkanten og grøftene. De sluttet ikke før ved daggry, og først da kunne jeg krype frem fra undersiden av vognen. Jeg inspiserte virkningen av sprengladningen og så til min store skuffelse at den hadde vært for liten. Kanonløpet var bare litt skadet. Da jeg kom tilbake til samlingsstedet forsøkte jeg å ta på meg støvlene, men de var for små og var ikke mine. En av kameratene mine må ha tatt feil støvler. Derfor kom jeg tilbake barfot og for sent.»
Dette var sannelig en modig manns fortelling.
Men stridsvognen blokkerte fortsatt veien, til tross for hans anstrengelser, og fyrte av skudd og beveget seg rundt som om ingenting hadde skjedd. Den fjerde løsningen, som hadde blitt satt opp om morgenen den 25. juni, var å be Ju87 «Stuka» stupbombere om å gå til angrep. Men dette kunne ikke gjennomføres fordi flyene trengtes mer et annet sted, og – selv om de hadde vært tilgjengelige – er det et åpent spørsmål om de ville klart å ødelegge vognen, selv med et direkte treff. Vi kunne være sikre på at det stae mannskapet i stålkjempen ikke ville la seg jage vekk av nesten-treffere.
Nå måtte vi ta ut stridsvognen for enhver pris. Kampevnen til brigadehodegarnisonen ville være alvorlig utsatt dersom veien fortsatte å være blokkert. Ei heller ville divisjonen kunne utføre sine oppdrag. Jeg bestemte derfor at vi skulle sette i gang vår siste, desperate plan, et opplegg som betydde en mulighet for tap av menn, stridsvogner og andre våpen i en skala som var vanskelig å forutse. Min intensjon var imidlertid å avlede fienden og dermed holde våre tap på et minimum. Vi planla å avlede oppmerksomheten til den russiske KV-1-en gjennom en avledningsmanøver fra major Schencks stridsvogner mens vi trakk frem nok en 88 mm luftvernkanon for å ødelegge beistet. Terrenget rundt stridsvognen passet godt til dette, og gjorde det mulig å komme tett på og sette opp observasjonstillinger i de høyereliggende skogområdene øst for veien. Siden skogen var tynn og bare besto av små trær, kunne våre mobile PzKw 38t bevege seg raskt i alle retninger.
65. panserbataljon ankom snart, og begynte å hamre løs på stridsvognen fra tre kanter. Mannskapet på KV-1-en var tydelig nervøse. Tårnet svingte rundt og rundt for å prøve å ta en av de små, plagsomme tyske stridsvognene der de snek seg rundt og skjøt gjennom smale åpninger i skogen. Men russerne var hele tiden for trege; ikke før hadde de sett en tysk stridsvogn, så var den borte igjen. Mannskapet på KV-1-en visste at vognens tykke pansring, som lignet elefanthud, ikke ville ta noen skade, men de hadde også til hensikt å ta plageåndene uten å la veien stå ubevoktet.
Heldigvis for oss glemte de russiske mannskapene i sin iver å vokte ryggen, der deres undergang nærmet seg. Luftvernkanonen hadde allerede tatt oppstilling ved siden av den som var blitt slått ned forrige ettermiddag. Det mektige løpet pekte mot stridsvognen, og det første skuddet ble avfyrt. Den sårede KV-1-en forsøkte å svinge tårnet sitt mot dem, men kanonskytterne klarte å avfyre ytterligere to skudd i mellomtiden. Tårnet sluttet å bevege seg, men stridsvognen sto fortsatt ikke i flammer, som man hadde vært sikre på at den ville. Selv om den ikke lenger reagerte på vår ild, var det etter nesten to dager for tidlig å være sikre på at vi hadde lyktes. Ennå fire panserbrytende granater fra 88 mm luftvernkanon-kanonen smadret inn i beistet. Kanonen dens, som nå var truffet syv eller åtte ganger, reiste seg opp i luften, men selve vognen sto fortsatt ubevegelig i veien, som om den selv nå ikke hadde tenkt å gi opp blokkeringen.
Vitnene til denne duellen var nå ivrige etter å finne ut av effekten av ildgivningen. De ble svært overrasket da de fant at bare to av skuddene hadde slått gjennom pansringen, og fem andre skudd bare hadde laget dype søkk. Vi oppdaget videre åtte blå treffpunkter fra de nye 50 mm panservernkanonene. Resultat av angrepet fra ingeniørpatruljen besto av skade på ett belte og en liten bulk i kanonløpet. Ingen spor etter ilden fra 37 mm-kanonene på PzKw 38t kunne finnes. Nysgjerrig forsøkte de små «Davidene» som klatret opp på den falne «Goliat» å åpne luken på tårnet. Men til tross for alt de dro, dyttet og hamret klarte de ikke å åpne den.
Plutselig begynte kanonløpet å bevege seg igjen, og de overraskede soldatene våre spredte seg raskt. Ingeniørene tok håndgranater og dyttet dem inn i hullet som var laget av treffet på den nedre delen av tårnet. En dump eksplosjon hørtes, og luken ble blåst opp. Inne i stridsvognen lå kroppene til det modige mannskapet, som tydeligvis først bare hadde besvimt. Vi var dypt beveget over et slikt heltemot, og begravde dem på en ærefull måte. Deres kamp til siste åndedrag var et lite, heltemodig drama for fienden.
Etter å ha blitt blokkert i nesten to dager av én enkelt tung stridsvogn var veien nå åpen, og lastebiler begynte å kjøre frem og tilbake til brohodet med forsyninger til videre operasjoner. Styrkene hadde full bevegelsesfrihet igjen, og kunne delta i XLI. panserkorps’ sirkelangrep på det sovjetiske III. mekaniserte korps. Så lenge forsyningruten vår var avskåret ville det vært et feilgrep å gå inn i von Seckendorffs kamp uten tilstrekkelige midler til å kunne tvinge gjennom en avgjørelse, dersom ikke en slik desperat handling var absolutt nødvendig. Vi kunne ikke risikere å bruke all ammunisjonen vi hadde og så bli tvunget til å møte ytterligere russiske angrep aldeles uten forsvarsmuligheter.
Det faktum at vårt hovedkvarter holdt hodet kaldt og at Kampfgruppe von Seckendorff modig holdt ut i de mest kritiske timene ble nå rikelig belønnet. Tidlig om morgenen hadde 1. panserdivisjon fra Lyduvnai startet sin omringing fra langt til venstre og den 269. infanteridivisjonen fra langt til høyre. Det hele gikk så godt at hverken 290. infanteri eller 36. motoriserte divisjon trengtes. Angrepet forfra fra 6. panserdivisjon ble med vilje holdt tilbake, slik at man ikke skulle presse fienden ut av lommen for tidlig. Dermed, på det tidspunktet der vår vanskelige stridsvogn hadde blitt eliminert, kunne Kampfgruppe Raus, nå forsterket med deler av 1. panserdivisjon, bryte ut fra brohodet og presse sørover i et energisk angrep langs østbredden av Dubysa-elven, og avskjære retretten til den sovjetiske 2. stridsvogndivisjon. Bare i 6. panserdivisjons sektor ble 125 russiske stridsvogner slått ut, inkludert 12 eller 14 KV-1. Bare en stupbratt retrett med store tap av utstyr hindret at hele III. mekaniserte korps ble utslettet.
Tidlig om kvelden hadde den to dager lange kampen, med alle sine overraskelser, blitt avsluttet med tysk seier. Divisjonen omgrupperte den kvelden, og de fremre delene forberedte seg på å fortsette marsjen østover den 26. juni.
Blitzkriegen rullet videre.
Du kan lese mer i bokasinet Østfronten.
