Etter et par vampyrserier kjørte Joss Whedon rett på med en romopera. Vi husker at Firefly lyste på stjernehimmelen.
Flere år etter den premature kanselleringen vil bare det å nevne Firefly gi frysninger til fans overalt. Etter å ha opplevd stor suksess med både Buffy og Angel spaserte serieskaper Joss Whedon inn i Hollywood-saloonen og annonserte sitt neste prosjekt – Blake’s 7 krysset med Bonanza. Dessverre kan vi kun se for oss ansiktsuttrykket til den lamslåtte pianospilleren.
I likhet med Buffy og Angel var ikke Firefly satt sammen av utelukkende originale deler. Whedon dykket ned i TV-verdenens skraphaug for å finne de ideelle komponentene til serien sin. Et mannskap av opprørere på rømmen er hentet fra Blake’s 7, sammensmeltningen av amerikansk og asiatisk kultur fra Blade Runner, og teknologisk western fra, eh, BraveStarr. Klart, det kunne vært verre; vi kunne hatt snakkende hester.
Whedon brukte selvsagt mye av sitt eget krydder også. Opprinnelig var det vanskelig å forutse hvordan han kom til å angripe sci-fi-sjangeren, og svaret viste seg å være overraskende stilistisk. «Dokumentar-i-verdensrommet»-stilen er litt overspilt nå takket være Battlestar Galactica og de nye Star Trek-filmene, men i 2002 føltes det utrolig friskt. Det samme gjorde den modige (men gode) beslutningen om å ikke bruke noen lydeffekter ute i verdensrommet; det er tross alt vakuum der. Legg til de velkjente Whedon-vittighetene, og vi endte opp med en båt som virkelig var sjøklar. Bare ikke særlig lenge.
Det er ikke mye vits i å ha et dødskult fartøy uten et mannskap som er i stand til å styre det, og ingen samler sammen en sånn gjeng som Whedon. Buffy og Angel dro begge nytte av å ha et stort rollegalleri, og det er det som gjorde vår nerdete overherre til et så godt valg som regissør av The Avengers i 2012. Firefly hadde ni faste rollefigurer, noe som er veldig mye for en TV-serie. Besetningen besto av mannskapet til Serenity, et skip av Firefly-typen som de bruker til å dra på eventyr. Kaptein Malcolm Reynolds, romsmugleren med en militær fortid og en broket sjel måtte være en tøff og karismatisk leder for å selge konseptet, og den guddommelige kongen av nesebor, Nathan Fillion, var rett mann for jobben. Kun en skuespiller av Fillions kaliber ville passet i skoene til den munnrappe, standhaftige rom-cowboyen. Mal var plaget sjel med en sterk (men tøyelig) moralsk kode. Han gjorde ikke alltid det rette, men han var i det minste ærlig om det.
Historisk krig
I hjertet av seriens mytologi er den historiske borgerkrigen mellom de Uavhengige (Browncoats) og Alliansen. Det var en slags sørlig motstandsvilje i Mals handlinger (komplett med rop som «jeg tror vi vil reise oss igjen»), og identiteten hans var godt knyttet sammen med skammen over å være en stolt kriger som befant seg på den tapende siden av en intergalaktisk krig. Den ordknappe og emosjonelt undertrykte kapteinens fortid fikk ham til å gjemme seg bak et slør av vittigheter. Han kunne være følsom også; de mange scenene med den vakre Inara (Morena Baccarin) gnistret med ugjengjeldt lyst og begjær, selv om han konstant insisterte på å referere til henne som en «hore».
Resten av mannskapet var en gjeng med kjeltringer, outsidere og flyktninger. Du har Jayne, Adam Baldwins direkte og våpenelskende «PR»-offiser, som har muskler overalt bortsett fra i hodet. Wash (Alan Tudyk) er skipets livsglade pilot, som elsker plastdinosaurer og sin vakre krigerkone Zoë (Gina Torres). Kaylee (Jewel Staite), den elskverdige, skinnende ingeniøren, Shepherd Book (Ron Glass), pastoren med en fortid, doktoren Simon (Shaun Maher) og hans mystiske søster River (Summer Glau).
Forfriskende nok hadde ikke Firefly noen romvesener, ingen teleportering og ingen lasere (vel, ikke mange). Det var riktignok noe futuristisk banning, men du kan ikke få i pose og sekk. I tillegg fikk du alle cowboy-greiene som barslagsmål, togrøverier og mexicanske standoffs. Og alt med en sci-fi-vri, så klart. Det at de besøker mange ulike planeter, lar dem prøve seg på mye annet moro også – sverdkamper, heksebrenning og Terminator-aktige framtidskriger.
Serien ble heller kontroversielt kringkastet i feil rekkefølge da den først ble vist på amerikansk TV, med fire episoder som ikke ble sendt. Det er først når man ser serien i riktig rekkefølge på DVD, at den virkelig skinner. Pilotepisoden «Serenity» legger virkelig grunnlaget for serien, selv om det er forståelig (dog litt irriterende) at den ble droppet til fordel for den mer actionfylte «The Train Job». Etter hvert som serien utvikler seg, avdekkes rollefigurenes bakgrunnshistorier sakte, men sikkert – «Safe» avdekker mer om de mystiske Tam-søsknene, «Out Of Gas» viser hvordan mannskapet opprinnelig møttes, og «The Message» returnerer til borgerkrigen som Mal og Zoë slåss i.
«Objects In Space» avslutter ting så godt som mulig, med River som mister mer og mer kontroll mens en snikmorder river skipet fra hverandre. I retrospekt virker det som en forberedelse til Serenity-filmen, som karte å knyte sammen mange løse tråder etter serien, men på det tidspunktet var det bare en fantastisk time med mørk, forstyrrende TV.
Som i alle Whedon-serier var det uventede øyeblikk som dro vekk teppet under beina på deg – Kaylees «død» i «Serenity», lakeier som uventet blir sparket inn i motorer som går («The Train Job»), og Jaynes uvanlige måte å gjøre handel på i «Our Mrs Reynolds». Firefly hadde flust av slike øyeblikk, men det kan ha vært skadelig for serien; litt for mange plottlinjer baserer seg på plutselige bedrag, og ved slutten av serien begynner episoder som «The Message» å føles litt forutsigbare.
Hvis det er ett problem med serien, er det at den aldri utvikler en særlig konsekvent trussel for mannskapet på Serenity – til å være et så sterkt rollegalleri med snille folk er det ingen Servalan til deres Blake. Klart, det er den tilbakevendende sirenen «Saffron», de nesten usynlige Reavers (som spilte en større rolle i Serenity) og det underutviklede plottet om mennene med blå hansker, men enten det var meningen eller ikke, fikk mangelen på en skikkelig skurk serien til å tidvis føles som en slags Dukes of Hazzard i rommet – og det i en serie som hadde Boss Hogg.
Tok aldri av
Det er lett å se hvorfor Firefly feilet. Til tross for utmerket skuespill, flotte spesialeffekter og velskrevne manus, faller den liksom mellom to stoler. Den er for voksen for barn og mangler den kvasi-politiske vinkelen som fikk selvhøytidelige kritikere til å sette pris på den tilsynelatende liknende serien Battlestar. Firefly klarte aldri helt å ta av. Deler av den er skikkelig mørk også – «Ned på knærne»-replikken til den skurkete Burgess i «Heart Of Gold», Zoës beskrivelse av Reavers til Simon i «Serenity» («Hvis de tar skipet, vil de voldta oss til døde, spise oss og lage klær av huden vår. Og hvis vi er veldig, veldig heldige, gjør de det i den rekkefølgen.»), og dusørjeger Earlys skremmende avhør av Kaylee i «Objects In Space».
På toppen av det er det vanskelig å tenke seg en allment utbredt serie som bruker ordet «hore» så liberalt, riktignok i en deskriptiv heller enn i en krenkende kontekst. Men til tross for dette mørket er det allikevel en underlig, mektig serie som er mer enn summen av sine deler. Fansen vil alltid sørge over spøkelset til serien som døde etter kun én altfor kort sesong, men for å omskrive introsangen litt: «De kan ta serien vår, vår omnibus, men de kan ikke ta Firefly fra oss.»
Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.
