Drapet på Hitlers bøddel

Print Friendly version of featured image

Han var selve manifestasjonen av den blonde, blåøyde barbarismen. Hvis Hitler var dommeren og hans mannskap av mednazister var juryen, var SS Obergruppenführer Reinhard Heydrich bøddelen. Hans egen død ble imidlertid det mest høyprofilerte attentatet under hele andre verdenskrig.

Våren 1939 gikk den tyske hæren i gåsegang gjennom den eldgamle byen Praha uten å løsne et eneste skudd. Hitler hadde lyktes med å erobre nabostaten, og nå ville han utforske det nye området sitt og ta kontrollen over tsjekkisk industri for å utnytte ressursene i den tyske krigsmaskinen.

Seks måneder før Der Führer kastet Europa ut i krigen, delte han det tidligere Tsjekkoslovakia inn i to protektorater under Det tredje riket: Böhmen-Mähren og Republikken Slovakia. Hitler satte baron Konstantin von Neurath til å realisere planene hans i Böhmen-M¨¨ähren, men snart ble baronen stemplet som ineffektiv. Til tross for at rundt en tredjedel av tysk krigsmateriell og tyske våpen ble produsert i tsjekkiske fabrikker, svarte ikke produktiviteten til forventningene. Dessuten var folket trassig, noen ganger til og med åpenlyst foraktfullt mot nazistene.

Høsten 1941 var det på tide med forandring, og Heydrich ble satt til å stramme opp tsjekkerne. Heydrich ble født i den tyske byen Halle 7. mars 1904. Han var sønn av musiker og operasanger Bruno Richard Heydrich og Elisabeth Anna Maria Amalia Krantz og vokste opp i en velstående romersk-katolsk familie. Heydrich gikk på de beste skolene, hadde gode manerer og var en dyktig pilot, fekter og fiolinist.

Som ung mann meldte Heydrich seg inn i det høyreorienterte «Freikorps» i etterkrigstidens Weimarrepublikk. Det var her han oppdaget antisemittismen. I 1922 begynte han befalsopplæring i Reichsmarine og tjenestegjorde fram til 1931. Da ble han avskjediget, anklaget for å ha hatt et forhold til datteren til en verftssjef samtidig som han var forlovet med Lina von Osten som han senere giftet seg med.

Blonde ambisjoner

I løpet av bare noen måneder fant Heydrich en ny jobb. Han meldte seg inn i nazistpartiet og SS og kunne deretter nyte en skikkelig kometkarriere. Som assistent for Reichsführer Heinrich Himmler, leder av SS, ble den flotte, unge offiseren som var selve legemliggjørelsen av det ariske ideal, arkitekten og hjernen bak Sicherheitsdienst (SD), sikkerhetsapparatet i SS.

Innen Heydrich som nylig var utnevnt til Reichsprotektor for Böhmen og Mähren (dagens Tsjekkia), ankom Praha for å ta over ledelsen i september 1941, hadde han allerede en imponerende CV. Han hadde blod på hendene etter «De lange knivers natt» (stormtroppenes blodige utrenskninger i 1934), han var pådriver for Blomberg–Fritsch-affæren som effektivt satte en stopper for karrierene til krigsminister Blomberg og generaloberst Fritsch, han hadde jobbet utrettelig for innlemmelsen av Østerrike og Tsjekkoslovakia i Det tredje riket, og han iscenesatte invasjonen av Polen 1. september som øyeblikkelig førte til at det brøt ut krig.

Heydrich hadde forstått sin rolle. Ubarmhjertig, kald og fullstendig samvittighetsløs begynte han jobben med å kue tsjekkerne med teutonsk effektivitet. Rundt 5000 ledere for den tsjekkiske motstandsbevegelsen og medlemmer av etterretningstjenesten ble raskt brakt inn. Noen av dem ble henrettet helt uten videre. Heydrich hadde virkelig gjort seg fortjent til det nye kallenavnet sitt «slakteren i Praha».

Da tsjekkiske aviser publiserte historier om nazistenes brutale straffereaksjoner, innførte Heydrich en politikk han kalte «pisk og gulrot». Arbeiderne fikk rikelig med mat, og de som klarte å nå produksjonsmålene, ble belønnet. Men trusselen om alvorlige straffereaksjoner hang alltid over dem. Produksjonsresultatene føk i været, og den tsjekkiske regjeringen under marionettpresident Emil Hácha støttet folkets økende ettergivenhet.

Edvard Beneš, Tsjekkoslovakias egentlige president som nå levde i eksil i London, så på det hele med økende forferdelse. Han var fullstendig klar over at et tettere samarbeid mellom nazistene og det tsjekkiske folk styrte landet hans mot en mørk framtid med full assimilering mot Det tredje riket. Et slikt samarbeid var helt utenkelig.

Beneš konkluderte med at det var nødvendig å foreta seg noe. Et attentat mot en nazist med høy rang ville bevise for det tsjekkiske folk at det fortsatt var mulig å kjempe mot Hitler. Storbritannia og USA ville erkjenne tsjekkerne som allierte, samtidig som tyskerne ville bli usikre. Til tross for at det var en reell fare for grusomme hevnaksjoner mot det tsjekkiske folk, mente Beneš at det var verdt risikoen, og målet var selvfølgelig Reinhard Heydrich.

Operasjon Anthropoid

Beneš godkjente en plan som fikk kodenavnet Anthropoid. Oppdraget var livsfarlig og skulle derfor utføres av et par spesielt utvalgte soldater fra Den frie tsjekkoslovakiske hær i Storbritannia. Agentene skulle trenes opp av SOE (British Special Operations Executive) og slippes i fallskjerm i nærheten av Praha. Deretter ville de bli fullstendig overlatt til seg selv.

I det stille fant man to uredde og patriotiske sersjanter fra FCA, Josef Gabcik og Karel Svoboda. Mennene sa seg øyeblikkelig villige, selv om ingen av dem visste hva operasjon Anthropoid egentlig innebar. De to gjennomgikk et strengt treningsprogram ved SOE Special Training School i Skottland og Cholmondeley Castle i Cheshire, men Svoboda fikk en alvorlig hodeskade og ble erstattet av en annen rekrutt, Jan Kubiš, noe som medførte frustrerende forsinkelser.

Den 28. desember 1941 var alt endelig klart. Gabcik og Kubiš gikk om bord i et Handley-Page Halifax fire motors bombefly fra Royal Air Force 138. Squadron på Tempsford flyplass i Bedfordshire. I flyet sammen med de to blivende attentatmennene var det to grupper med radioteknikere som skulle slippes ut over Tsjekkoslovakia for å utføre et annet oppdrag.

I stedet for radioer hadde Gabcik og Kubiš med seg våpen som SOE mente var godt egnet til å drepe på nært hold. De hadde fått trening i å bruke en 9 mm Sten Gun, et billig maskingevær som var lett og relativt lite, og modifiserte No 73 antitank-granater med 1,6 kg eksplosiver pakket i en fragmenteringssylinder.

Med flyløytnant Ron Hockey ved spakene rullet Halifaxen brølende nedover rullebanen før den lettet og steg opp mot nattehimmelen. De fløy over Frankrike og krysset den tyske grensen. Over Darmstadt måtte Hockey smette unna to nattjagere fra Luftwaffe.

Da Halifaxen nærmet seg tsjekkisk luftrom, ble været raskt dårligere. Et tykt lag med snø la seg som et teppe over landskapet under dem og gjorde det vanskelig å finne de referansepunktene de skulle bruke til å gjenkjenne dropp-punktet nær byen Plzen. Rett før klokka 02.30 den 29. desember hoppet Gabcik og Kubiš ut i mørket. De falt mot bakken, mens flyet fortsatte videre for å slippe av radioteknikerne et stykke unna. Agentene landet på et åpent jorde nær landsbyen Nehvizdy, 20 kilometer fra Praha og langt unna den planlagte landingsplassen.

Umiddelbare problemer

Gabcik og Kubiš støtte på problemer med en gang de landet. De ante ikke hvor de var, og Gabcik hadde skadet den venstre foten alvorlig. Mennene begravde fallskjermene og søkte ly i et tomt skur, der de lagret koffertene som inneholdt utstyret de skulle bruke under attentatet. Gabcik lente seg tungt på Kubiš mens de strevde seg gjennom snøen til et forlatt pukkverk. Mens de spiste et kaldt måltid og diskuterte hva de skulle gjøre, ble de oppdaget av en møller som hadde hørt flyduren og gått ut for å undersøke hva som var på ferde.

Den vennlige landsbyboeren tilbød seg å sette dem i kontakt med den lokale motstandsbevegelsen og tilbød dem et midlertidig oppholdssted. Selv om de var blitt anmodet om å unngå slik kontakt, bestemte Gabcik og Kubiš seg for at de ikke hadde noe valg. Fire dager etter at de landet i protektoratet, ble de overlatt til medlemmer av motstandsbevegelsen og smuglet inn i Praha. Der fikk de nye papirer i stedet for dem de hadde med seg fra Storbritannia, som ikke så videre overbevisende ut. Det tok to måneder før Gabciks fot var hel igjen, og i løpet av den tiden ble de to agentene jevnlig flyttet fra det ene sikre oppholdsstedet til det andre. Flere ganger bodde de hjemme hos Marie Moravec og hennes 17 år gamle sønn, Ata. Huset hennes var hovedkvarter for motstandsbevegelsen, og begge mennene ble nære venner av familien.

I Storbritannia ble Beneš stadig mer bekymret for Anthropoid-teamet, for eksilregjeringen hadde ikke hørt fra dem siden de dro i desember. Den ene radiogruppen ble sendt hjem med en gang, fordi utstyret deres ble ødelagt da de hoppet fra flyet. Den andre fikk beskjed om å finne ut hva som hadde skjedd med Gabcik og Kubiš.

Josef Valcik fra radiogruppen fant de to agentene i Praha og oppdaterte London. Samtidig ble det stadig vanskeligere å opprettholde sikkerheten rundt Operasjon Anthropoid. I mars 1942 kom to nye radioteam til protektoratet, men begge ble oppdaget av Gestapo, og mennene ble enten drept eller jaget på flukt. En av flyktningene fra disse gruppene var sersjant Karel Curda, som senere spilte en sentral rolle i siste fase av Operasjon Anthropoid.

Byttet overvåkes

Nå som Gabcik var mobil igjen, samlet attentatmennene informasjon om Reichprotektorens daglige rutiner. De kartla bevegelsene hans og lærte seg hvilke vaner han hadde, både ved hjelp av motstandsarbeidere og gjennom kontakt med Heydrichs eget husholdningspersonale. De fulgte etter den mørkegrønne Mercedes kabrioleten Heydrich kjørte når han daglig pendlet mellom hjemmet sitt, en herregård i Prahas forstad Panenské Brezany, til Hradcany-slottet, der det svarte flagget til SS vaiet i vinden, og der Reichsprotektoren igjen var omgitt av tungt bevæpnede vakter. Heydrichs kjøretur foregikk imidlertid uten eskorte, og det ble bestemt at det beste alternativet var å angripe bilen.

På Heydrichs vanlige rute fantes det ett sted som virket lovende med tanke på et attentat. Langs en vei ved navn V Holesovickach, omtrent der den krysset Zenklovaveien, rett ved busstopp nummer 14, begynte nedstigningen mot broen over Vltavaelven. Her gjorde veien en 120 graders høyresving, og Heydrichs sjåfør var nødt til å bremse og sette bilen i et lavere gir hvis han ville komme helskinnet rundt den. I det øyeblikket var Reichsprotektoren mest sårbar.

Utkledd som pendlere som ventet på bussen, skulle Valcik og hans medsammensvorne, Adolf Opalka, innta en gunstig stilling på en høyde omtrent 100 meter unna. De skulle bruke et speil til å signalisere at bilen nærmet seg. I nøyaktig riktig øyeblikk skulle Gabcik gå ut i veien og skyte Heydrich nærmest på kloss hold. Om nødvendig kunne Kubiš komme til unnsetning og hive antitankgranatene for å avslutte jobben.

Tidlig på morgenen 27. mai 1942 tok attentatmennene bussen til forstaden Zizko, der de lånte hver sin sykkel, bandt koffertene fast på styret og tråkket i vei til stedet der de skulle ligge i bakhold. Mens de ventet nervøst, tok Reichsprotektoren seg god tid og lekte med ungene i hagen en liten stund før han slo av en prat med sin gravide kone.

Klokka 10 satte Heydrich seg i passasjersetet på den store Mercedesen og nikket til sjåføren, SS vingsersjant Klein. Det var uvanlig at Heydrich dro så sent, og de tsjekkiske agentene vurderte å avblåse aksjonen. Rundt 10.30 signaliserte Valcik med speilet for å advare de andre.

Den skinnende blanke Mercedesen kom brummende til syne, og idet Klein bremset ned for å gire, dro Gabcik fram maskingeværet fra under regnfrakken og trykket på avtrekkeren. Ingenting skjedde. Maskingeværet hadde hengt seg opp. Forbløffet gjorde Heydrich den skjebnesvangre feilen å beordre Klein til å stoppe bilen. Han reiste seg og forsøkte å skyte den flyktende Gabcik med sin egen pistol. Kubiš løp fram og kastet en granat som eksploderte rett bak bilens høyre bakhjul.
Med ett regnet det granatsplinter over Heydrich og Kubiš. Vinduene ble knust i en trikk like ved, og to svarte SS-uniformsjakker ble blåst over noen ledninger som hang i nærheten.

Kubiš blødde voldsomt fra noen sår i ansiktet. Han hev seg på sykkelen og skjøt et skudd opp i luften for å spre en gruppe tilskuere som sto i veien. Valcik og Opalka kom seg av gårde, mens Gabcik prøvde å trenge seg gjennom den voksende folkemengden og bort til sykkelen sin. Heydrichs kuler pep rundt ørene på ham. Klein trodde at Reichsprotektoren var uskadet, og satte etter Kubiš. Idet sjåføren løftet pistolen, løste han imidlertid ut magasinet ved et uhell, og dermed kom Kubiš seg unna.

Gabcik kastet fra seg det ubrukelige maskingeværet. Så godt det lot seg gjøre, søkte han ly bak en telegrafstolpe, før han sprintet over trikkeskinnene og i sikkerhet bak en av vognene. Tilsynelatende uvitende om at han var skadet, hadde Heydrich gått ut av bilen og fortsatt å skyte mot attentatmannen. Han kollapset derimot i løpet av noen sekunder, mens blodet pumpet ut fra siden av kroppen hans. Da Klein kom tilbake til bilen, stavret Heydrich seg på beina igjen og skrek: «Ta den jævelen!» Klein snudde seg for å ta opp jakten på Gabcik, og Heydrich vaklet et par skritt før han falt over panseret på Mercedesen.

Den røslige Klein jaget Gabcik nedover en sidegate. Tsjekkeren hev seg inn i en slakterbutikk, bare for å stå ansikt til ansikt med eieren som sympatiserte med nazistene og derfor ropte av full hals: «Han er her inne!» Klein styrtet inn i butikken, og Gabcik skjøt ham i begge beina. Tsjekkeren sprintet ut, og Klein ga pistolen sin til slakteren som nektet å ta opp jakten. Endelig kunne Gabcik komme seg midlertidig i trygghet.

Nattevåk og hevn

En gruppe forvirrede tsjekkere så Heydrich ligge i veien og vri seg, men ingen gikk bort for å hjelpe ham. Til slutt ropte en tsjekkisk kvinne på hjelp, og en politimann som hadde fri, stoppet en passerende varebil. Sjåføren nektet å bli innblandet, så de stoppet en lastebil i stedet. Heydrich ble hjulpet inn i førerhuset, men det var tydelig at turen til det nærmeste sykehuset, Bulkova-sykehuset, ville bli altfor smertefull. I stedet la de ham bak med ansiktet ned på et skittent gulv fullt av kanner med bonevoks.

Heydrich kom fram til sykehuset rett etter klokka 11. En tsjekkisk kirurg ved navn Vladimir Snajdr og to andre tsjekkiske leger ved navn Puhala og Slanina var de første som undersøkte ham. Heydrich avslo en sprøyte med morfin og hveste at han ville ha en tysk lege.

Slanina vurderte Heydrichs tilstand, og i journalen noterte han: «Jeg forsøkte å se hvor dype sårene var ved hjelp av en pinsett og et par bomullspinner. Jeg fant en unormal ansamling av luft i brystet og blødning fra den ene lungen. Jeg merket meg at granatsplinten hadde dratt med seg polstring gjennom mellomgulvet og inn i bukhulen, og at milten og bukspyttkjertelen var skadet.»

Videre undersøkelser viste at Heydrichs mellomgulv hadde revnet, og at fragmenter av hestehårsstoppen i bilsetet hadde forurenset såret. En tysk kirurg ved navn Hohlbaum opererte ham, fjernet milten og den knuste enden av det ellevte ribbeinet og sydde sammen mellomgulvet.

Til å begynne med var Reichsprotektorens prognose god, og Himmler ringte sykehuset hver time for å få en oppdatering på Heydrichs tilstand. Infeksjonsfaren var derimot stor. Koldbrann eller blodforgiftning kunne gjøre tilhelingen vanskelig. Bare noen timer etter operasjonen fikk Heydrich feber. Store mengder væske rant ut fra såret de neste dagene. Om morgenen 2. juni hadde imidlertid feberen gått ned, og såret væsket ikke like mye lenger. Det lot til at Heydrich holdt på å bli bedre. Om ettermiddagen 3. juni satt han i sengen og spiste en sen frokost, da han plutselig gikk i sjokk. Ikke lenge etter falt han i koma og døde klokka 04.30 neste morgen. Dødsårsaken var sannsynligvis blodforgiftning, selv om det også eksisterer en teori om at antitankgranaten Kubiš kastet, inneholdt en form for gift.

Da det ble kjent i Berlin at Heydrich var gått bort, ble Hitler rasende og beordret likvidering av 10 000 tsjekkere som hevn. Himmler hadde allerede bestemt at 100 tsjekkiske fanger skulle henrettes kvelden etter angrepet. SS og Gestapo gikk sammen om å finne attentatmennene. Karl Hermann Frank, sudettysker og Heudrichs fullmektig, satte i gang en «selektiv terrorkampanje» med SS Oberst-Gruppenführer Kurt Daluege i spissen. Det ble utlovet en belønning på 10 millioner tsjekkiske kroner (omtrent 3,5 millioner NOK) for informasjon om hvor attentatmennene befant seg, samtidig som det ble sendt ut en advarsel om at alle som hjalp dem, ville bli henrettet sammen med sine respektive familier. Nesten 500 dødsdommer ble raskt fullbyrdet. Samtidig ble 13 000 tsjekkere arrestert og 36 000 hus gjennomsøkt.

Presset på Gabcik og Kubiš økte raskt. Etter hvert som nazistene strammet nettet, ble agentene sendt fra sted til sted. Til slutt ble de fraktet til St. Cyril og Methodius-kirken i sentrum av Praha sammen med fem andre tsjekkiske agenter. En av ministrene, Vladimir Petrek, hadde gått med på å gjemme dem i krypten, men en av deres egne manglet, forræderen Karel Curda.

Terrorbølgen etter attentatet skremte Curda. Han innrømmet at han hadde jobbet som agent, samtidig som han røpet flere av de sikre tilholdsstedene i byen, blant annet huset til Marie Moravec. Om morgenen den 17. juni begikk hun selvmord med gift idet Gestapo nærmet seg. Ata Moravec ble slept med til Gestapos hovedkvarter og tvunget til å drikke store mengder alkohol før han ble torturert. Da tyskerne viste ham morens avhogde hode som lå og fløt i et akvarium, brøt tenåringen til slutt sammen og røpet at kirken var et mulig skjulested for attentatmennene.

Gabcik og Kubiš var på frifot i tre uker etter angrepet på Heydrich, men 18. juni 1942 klokka 04.00 gjennomsøkte SS og Gestapo kirken grundig. De fant først ikke noe, men da de nærmet seg galleriet, eksploderte plutselig en håndgranat i nærheten, og det hørtes skudd fra en rifle. De 750 SS-soldatene som omringet kirken, åpnet en voldsom ild, og en to timer lang kamp fulgte. Flere av agentene ble skadet eller drept, deriblant Kubiš og Opalka. Tyskerne ropte til de innestengte mennene at de skulle overgi seg, men agentene svarte: «Vi er tsjekkere, vi overgir oss aldri!» Flere tyske soldater var allerede drept, og stormingen av krypten ville koste dem dyrt.

Situasjonen virket låst, men til slutt beordret tyskerne brannvesenet i Praha til å stikke brannslanger inn gjennom hull og ventiler for å oversvømme krypten. Ved hjelp av en stige klarte agentene å skjære over brannslangene, men tyskerne dro ut stigen, og vannet fosset inn i krypten. Timene gikk. Til slutt bestemte SS-troppene seg for å gjøre et knusende utfall mot attentatmennene, men i det samme hørtes fire skudd. Agentene hadde gått tomme for ammunisjon og prøvd å grave seg ut av krypten mens vannet steg. Til slutt innså de at alt håp var ute, og begikk selvmord. Likene ble dratt ut på gaten, og Curda identifiserte Valcik og Gabcik.

Men blodbadet var langt fra over. I ytterligere fire uker fortsatte tyskerne hevnaksjonen mot det tsjekkiske folk. Minst 5000 ble drept, og mange ble sendt til den grusomme konsentrasjonsleiren Mauthausen. Da tyskerne endelig var fornøyde, var landsbyene Lidice og Lezaky jevnet med jorden. Blant ofrene var 13 medlemmer av St. Cyril og Methodius-kirken og mer enn 250 slektninger av de tsjekkiske agentene. Fortsatt strides historikerne om Operasjon Anthropoid virkelig var verdt den høye prisen det tsjekkiske folket måtte betale.

Nazistenes flagg ble lagt rundt Heydrichs kiste som ble sendt til Berlin fem dager etter hans død. Det ble holdt en storslagen begravelse i det nye rikskanselliet, og både Hitler og Himmler hyllet Prahas slakter. Der Führer sa at Heydrich hadde et «hjerte av jern», og at han hadde falt « … som martyr mens han beskyttet Det tredje riket». Heydrich ble begravet på Invalidenfriedhof gravlund i Berlin, men hans grusomme gjerninger har satt evige spor og må aldri glemmes.