Inspirert av fjorårets nyinnspilling av den klassiske tegnefilmen Jungelboken reiser vi til det skogkledde hjertet av India. Området inspirerte Rudyard Kipling til å lage historien om Mowgli. Målet med reisen er å bli nærmere kjent med forfatteren som nærmest på egen hånd manet fram det populære bildet av «Det britiske India». Vi besøker flere steder som fortsatt bærer preg av den britiske suvereniteten – steder som sto Kiplings hjerte nær. Kontrasten er enorm mellom den storslagne arkitekturen i Mumbai – der han ble født i 1865 – og sommerhuset i Shimla, byen ved foten av Himalaya som på 1860-tallet ble omtalt som britenes «sommerhovedstad».
Alle kjenner vi Kiplings jungel. Enten du først leste om den i en av fortellingene hans eller opplevde den gjennom Disneys tolkning, har du helt sikkert hørt om de dampende lagene med blader, de solvarme kulpene og de eldgamle templene som er overgrodd av slyngplanter, og som apene elsker å klatre i. Denne jungelen danner de levende kulissene for en rekke dyrepersonligheter vi alle bærer med oss som kjære venner fra barndommen. Du smiler sikkert når du tenker på den søvnige bjørnen Baloo, den fryktingytende tigeren Shere Kahn eller panteren Bagheera, som hadde en stemme «like søt og myk som villhonning». Vi må selvfølgelig også nevne den noe klønete pytonslangen Kaa og hovedpersonen selv, den lille, foreldreløse gutten Mowgli, som ble oppdratt av ulver.
Til tross for at den lille, foreldreløse ulvegutten sansynligvis er et produkt av Kiplings fantasi, eksisterer så absolutt den jungelen som Kipling så levende beskriver i boka si. Men dette var ikke et sted forfatteren selv kjente til. Selv om han bodde i India i nesten ti år – fra han var tjue til han ble tretti – besøkte han aldri den delen av India der historiene hans foregår, og han begynte heller ikke å skrive før etter at han flyttet til Vermont i 1892. Kipling lånte jungelen sin fra en annen brite – en distriktsoffiser som publiserte en samtidsbeskrivelse av sine år ved Satpurafjellene, som han levendegjorde ved hjelp av sin egen fantasi.
Satpura nasjonalpark, i den staten som i dag heter Madhya Pradesh, er oppkalt etter den samme, langstrakte fjellkjeden. Landskapet rundt nasjonalparken er som tatt ut av Jungelboken – tett skog omgitt av små landsbyer, som Nayapura, der innbyggerne bor i enkle jordhytter og fargerike sarier henger fra hjemmelagde tørkesnorer. Mange tjener til livets opphold ved å dyrke ris og mais, og samler gjerne frukt fra skogen for å tjene litt ekstra. I denne buffersonen hvor Satpuras mennesker og dyr lever side om side, er det ikke til å unngå at det av og til blir krangel om maten. Både dyr og mennesker vil gjerne ha fatt i de saftige blomstene på mahuatreet, og når landsbyboerne går ut for å plukke dem ved daggry, hender det av og til at de overrasker en av de nærsynte og lettere døvhørte leppebjørnene slik at den angriper.
Inne i selve parken er menneskene bare tilskuere. Lokale guider frakter turistene rundt i det kuperte terrenget i små firehjulstrekkere som kalles Gypsyer, og peker og forklarer hver gang det er noe å se. Langurapene, som var inspirasjonen bak Kiplings apeflokker, samles i skvaldrende grupper, og du finner dem som regel sammen med sambarhjort og aksishjort, som de har et nært vennskap med. Apenes gutturale farerop advarer de gressende beitedyrene om eventuelle rovdyr, og frukt og bær som apene mister ned fra trærne, er et kjærkomment tilskudd til hjortens vanligvis tørre gressdiett.
Selv om Kiplings aper bodde i en forlatt steinlandsby ved navn «Cold Lairs», later det til at apene i Satpura bryr seg lite om sine egne gamle ruiner. I et fjernt hjørne av parken ligger nemlig et tempel som ble bygget til ære for gudinnen Shiva. I dag står bare ruinene igjen, som dobbelt-gjengeren til Kong Louis palass i Disneys jungelbokfilm. Selv de intrikate utskjæringene av dansende skikkelser, beltrærne som vokser gjennom fundamentet, og søylene som holder på å kollapse, er helt identiske. Tempelet er trolig 300–400 år gammelt og ble reist av gond-folket, som var Sentral-Indias største stamme. Før de adopterte hinduismen, praktiserte gond-folket sin egen, animistiske religion, og det var en vanlig oppfatning at både planter og dyr har sjel. Det later til at Kipling delte denne oppfatningen.
Leppebjørnens åndelige essens oppsummeres best av tegneseriefiguren Bagheera, som i filmen godlynt beskriver vennen sin som en «jungelboms». Leppebjørner ser ofte bustete og ustelte ut, og de spiser først og fremst termitter. Tuene åpner de med de store, sigdformede klørne, og deretter suger de opp termittene med de lange snutene sine. Til forskjell fra de sky tigrene og leopardene som også streifer rundt i skogen, er virkelighetens Baloo-er relativt enkle å finne, der de snubler gjennom underskogen. Noen ganger bærer de ungene sine på ryggen – som digre pelsballer med armer og bein. De kullsvarte øynene og de våte snutene er nesten usynlige inne i all den lange pelsen.
Den alle ønsker å få et glimt av når de besøker området, er imidlertid det vesenet Kipling kalte «Den store», nemlig Shere Kahn. Tadoba nasjonalpark, som ligger i nabostaten Maharashtra, har landets høyeste tetthet av bengalske tigere, og du er nesten garantert et møte i løpet av oppholdet ditt. I alle fall hvis du får hjelp til å spore den opp av noen som virkelig kjenner jungelens språk. Ifølge ham selv er ikke villmarksguiden Himanshu Bagde så forskjellig fra en voksen versjon av Kiplings helt – i alle fall ikke hvis Mowgli hadde byttet ut lendekledet sitt med skjorte og slips. «Jeg har elsket naturen siden jeg var en liten gutt. Ikke bare dyrene, men trærne og fuglene … selve energien i skogen», sier Himanshu. «En kort periode jobbet jeg for et farmasøytfirma, men til slutt bestemte jeg meg for å følge hjertet mitt – og hjertet mitt har alltid ønsket å tilbringe mest mulig tid i jungelen.»
Med en kikkert dinglende rundt halsen studerer Himanshu underskogen fra firehjulstrekkeren mens vi raser av gårde langs Tadobas støvete og humpete vei. Det bekymrer ham tilsynelatende ikke det minste at alt det fine støvet gir passasjerene hans en rødlig farge. Den svake brisen bærer med seg den mentolaktige duften av basilikum. For å finne den store katten lytter Himanshu etter ropene dyrene bruker for å varsle hverandre om at det er rovdyr i nærheten: sambarhjortens skremte tuting eller varselropet til en brokadehane, som hviner som en sammenklemt kylling. Det er tidlig på morgenen, og skogen er kjølig der de første solstrålene ikke klarer å trenge igjennom løvverket på bambus- og teaktrærne. Hver gang en safaribil passerer en annen, bremser sjåførene ned for å konferere med hverandre – noen ganger føres det lydløse samtaler ved hjelp av en hel rekke tegn som ingen av oss forstår, men som Himanshu forklarer oss når vi kjører videre. En helt åpen, kloformet hånd betyr tiger. Klemmes fingrene litt mer sammen, betyr det leopard. En rask bevegelse med håndleddet betyr at dyret de diskuterer, har gått sin vei. «Guider og viltvoktere kommuniserer hele tiden», sier han. «Hver eneste lille bit informasjon gir et mer utfyllende bilde. Det er nesten som et puslespill!»
Mens vi saumfarer skogen på jakt etter det store dyret, byr naturen på uventet dramatikk: Edderkoppspinn på størrelse med et laken svaier i vinden, lik klær på en tørkesnor. I øyekroken ser vi den slanke halen til en leopard forsvinne mellom trærne, og en vettskremt bisonokse med oppsperrede øyne kommer løpende mot oss med senkede horn – klar til kamp. Vi stopper i veikanten for å undersøke noen ferske spor og får øye på et par reveliknende dholehunder. Disse dyrene er mye sjeldnere enn tigre, og i Kiplings fortellinger er de jungelens mest grusomme rovdyr. For hver kjøretur gjennom jungelen finner jeg igjen noen av mine glemte instinkter. Etter hvert snuser jeg instinktivt ut i luften etter lukten av et ferskt drap. Jeg myser mot skyggene for å se om jeg får et glimt av stripete pels, og trener opp ørene til å kjenne igjen dyrenes varselskrik. I vår egen jakt på den store jegeren har vi selv blitt jegere.
Det later til at dyret alle leter etter helst ikke vil bli funnet, men så – på den siste turen gjennom Tadoba – står hun plutselig der: hunntigeren Maya. Hun ser seg rundt mellom de lange gresstråene og sender oss et raskt blikk, før hun snur og sniker seg mot et vannhull. Stille smetter hun ut i det mørke vannet, nesten uten å skape så mye som en krusning på overflaten. Så svømmer hun forbi en klynge vannliljer mens hun holder nesen høyt over vannet. Da hun kommer fram til bredden på motsatt side, rister hun vanndråpene ut av den stripete pelsen og forsvinner inn det høye gresset. Himanshu virker helt overveldet av møtet med det store dyret. «Vi har mer enn 70 tigre i parken, men Maya er favoritten min», sier han. «Det er vanskelig å beskrive følelsen jeg får når hun dukker opp, men forbindelsen mellom oss er sterk. Jeg føler meg dratt mot henne, hun er en del av familien min.» Maya betyr illusjon på Hindi, og hun passer godt til navnet sitt. Nå når hun er vekk, tar jeg meg plutselig i å lure på om jeg innbilte meg alt sammen. Øyeblikket er over, og mørket brer seg raskt mellom trærne. Bildet av henne blir imidlertid værende på netthinnen og smelter sammen med Kiplings velkjente tiger, Shere Khan. Til slutt har de to blitt én.
