En glupsk blanding av utholdenhet og stålvilje plasserer grizzlybjørnen på toppen av en bemerkelsesverdig næringskjede.
En fullvoksen grizzlybjørn står støtt i strømmen i McNeil River Falls, i den urørte villmarken langs Alaskas sørvestkyst. Den frosne, brune pelsen ligger mot den kraftige, muskuløse kroppen, mens den stirrer innbitt og målrettet ned i det rennende vannet. Et blink av sølvfargede skjell suser opp fra vannet på et brøkdels sekund, og den svære bjørnen nøler ikke. Han holder det lange snutepartiet helt stille over den rasende elven og viker aldri fra fisketeknikken som moren lærte ham som bjørnunge. Teknikken er videreutviklet gjennom mange års fiske ved det nøyaktig samme stedet, den samme uken hver juli. Det kommer plutselig. En femkilos laks prøver på et umulig svev over et steinete hinder i fossen, og blir nådeløst stoppet av grizzlyen, som fanger den med en overraskende, hurtig bevegelse med de svære kjevene sine. Lunsjen er servert og fortært i samme jafs.
Grizzlybjørnens store laksejakt er et av naturens fremste eksempler på naturlige instinkter og evolusjonær intelligens. Den finner sted hvert år langs Alaskas kystområder, i Canada og langs stillehavskysten ved det nordvestlige USA. Dette er stedet hvor to vidt forskjellige arter møtes under to like forskjellige reiser. Laksen har levd brorparten av livet i åpent hav, hvor den har jaktet i store sølvstimer. Så har en mystisk, genetisk mekanisme blitt aktivert. Et uimotståelig signal har fått fisken til å returnere til ferskvannselvene og innsjøene hvor den ble født. Her skal den yte og produsere den neste generasjonen laks.
Bjørnen har reist langt vekk fra hiet sitt på fjellet, og er allerede stor og sterk etter en lang vår med en ubegrenset buffet for altetende dyr. På menyen har det vært høyt gress og starr, proteinrike planter som pastinakk, løk og rotfrukt, lav og mose, insekter som veps og møll, elg- og hjortekadavre og til og med andre bjørner. Grizzlybjørnen ved stillehavskysten vet likevel når den ordentlige matfesten begynner. Det finnes ingen bedre måte å bygge opp fettreservene før vinteren på, enn ved å hive i seg det rosa, kaloririke kjøttet til villaksen.
Du kan lese mer i bokasinet Dyreriket.
