Du er sannsynligvis ikke den eneste som forestiller deg angelsaksernes England som en fjern, idyllisk landsby inspirert av Hobbiten. Virkeligheten var imidlertid langt mindre koselig – den var fordervet av slaveri, kvinnediskriminering og store sosiale forskjeller, sier Ryan Lavelle.
Hvor mye har Peter Jackson og J.R.R. Tolkien påvirket vår oppfattelse av det angelsaksiske England? Den New Zealandske filmskaperen brakte Tolkiens klassiske fantasyroman for barn, Hobbiten, til lerretet gjennom hele tre filmer. Publikum lot seg fenge vel så mye av den koselige verdenen til Bilbo Baggins som av eskapadene som ledet ham vekk fra den. Bilbos «hull i bakken», som ligger i hobbitenes grønne og trivelige landområde – Hobsyssel – står i sterk kontrast til den farefulle veien mot oppdagelser og eventyr. Den oppdiktede hobbit-karakteren, som bor i et beskyttet og fredelig hjørne av «Midgard» (som senere blir beskyttet mot ondskap i Ringenes herre), var Tolkiens erketypiske engelskmann. Bilbo Baggins ble beskrevet som godlynt og eventyrlysten, men ikke for eventyrlysten – en som elsket det behagelige hjemmelivet samtidig som han var i stand til å gjøre det beste ut av ubehagelige situasjoner. Han var et opkomme av ideer og alltid ekstremt lojal når det var påkrevd. Verdenen til hobbiten og vennene hans var et resultat av Tolkiens store kunnskap om og kjærlighet for angelsaksisk kultur. Tolkien var professor i gammelengelsk ved Oxford, og skapte sitt fantastiske landskap Midgard ved hjelp av de gamle, nordiske mytene, deriblant det gammelengelske episke diktet Beowulf. Samtidig ser vi imidlertid Baggins forlate de trygge omgivelsene, som kan minne om den engelske landsbygda – et sted med et angelsaksisk navn og en fortid som kaster skygger over fremtiden, ikke ulikt det angelsaksiske England. Hobyssel var selvfølgelig ikke det angelsaksiske England. Området Tolkien skaper likner mer på noe fra moderne tid – med en blanding av viktoriansk og edvardiansk liv, nærmere tidlig 1900-tall enn år 900. Men samtidig var Tolkiens Hobsyssel – akkurat som hans visjon av England – landlig og dypt rotfestet. Dette appellerte til et britisk og amerikansk publikum på slutten av 1930-tallet, og gjør det fremdeles verden over. Hobbiten leses ikke bare av barn, som Tolkiens forlag opprinnelig hadde tenkt, men også av voksne.
Forestillinger om en idyllisk, landsens tidsperiode, inspirert av tanker om en tapt middelaldersk fortid, setter fortsatt dype spor – for eksempel i visjonen om det førindustrielle Storbritannia, som vist i den spektakulære åpningsseremonien til OL i 2012. Det er lett å la seg forføre av slike visjoner, og man kan anta at dette er noe av grunnen til den store interessen for den angelsaksiske epoken. Men dessverre kan et slikt idyllisk bilde også gi opphav til en uheldig idealisering. Når angelsakserne framstilles i populærkulturen, er det ofte, i likhet med Tolkiens hobbiter, som det perfekte landsbyfolket: myteomspunnede, hardbarkede forfedre fra en tid da livet var enklere, som levde tett på naturen i et samfunn som var «hardt, men rettferdig», og med friheter som senere generasjoner av engelske menn og kvinner slet for å gjenvinne gjennom den sene middelalder og videre inn i tidlig moderne tid. (Paradoksalt nok utelater ikke dette synet alle de fantastiske skattene som fantes i det angelsaksiske England, så kongenes store rikdommer blir sett på som noe som sameksisterte med vanlige folks goder).
Noen av disse fram-stillingene viderefører viktorianske oppfatninger av «germansk» opphav og rasemessig overlegenhet. Men selv når populær-kulturelle fore-stillinger om «angelsaksisk identitet» unngår dette, viser den idealiserende lengselen etter en tapt, svunnen tid hvordan historie ofte handler mer om hvordan vi konstruerer og framstiller oss selv, enn om en «virkelig» fortid. Dette er selvsagt gammelt nytt, men det idealiserte synet på angelsaksere står sterkere nå i det 21. århundret enn noen gang før. Se bare på enkelte historiske teatergrupper og hvordan de gjenskaper den «angelsaksiske» kulturen og sine forfedre på en måte som grenser til heltedyrkelse. Eller se på hvordan politiske grupper idealiserer den angelsaksiske fortiden til sin egen fordel – og ikke bare de på ytre høyre fløy.
Begge tilfellene viser at det fortsatt er viktig å forstå tidlig engelsk middelalderhistorie. Hvis ikke, vil den romantiske forestillingen om angelsakserne få enda sterkere fotfeste. Og selv om det er viktig at vi forstår hvordan denne romantiseringen har utviklet seg, er det minst like viktig å erkjenne at det angelsaksiske samfunnet var langt fra egalitært. Faktisk var det like langt unna det idealiserte Tolkien-aktige landskapet som Moria (Midgards enorme undergrunnssamfunn) var fra Bilbo Baggins’ Hobsyssel. Angelsakserne levde aldri i idylliske bygder på landet. Livet i de angelsaksiske samfunnene var hardt, og sjelden rettferdig. Angelsakserne blir ofte sett på som motstykket til sine hovmodige normanniske erobrere. Ironisk nok var det engelske samfunnet like hierarkisk som Normandie, om ikke enda mer, i forkant av erobringen i 1066. Måten selv de yngste normanniske erobrerne tilegnet seg enorme landområder fra en håndfull svært velstående engelske landeiere på, gjorde dem rikere enn fedrene deres i Normandie hadde vært, observerte den angelnormanniske historikeren Orderic Vitalis. Ofte er vi for opptatte av disse nye landeiernes rikdom og de svimlende og grandiose byggeprosjektene deres. Dermed glemmer vi de tidligere generasjonenes nyrike, nouveaux riches, de som deltok i og fikk fordeler av erobringen til den suksessfulle prinsen av Danmark, Knut den mektige, i 1016. I tidligere generasjoner fantes det andre ekstremt velstående magnater: Ælfhere, oldermann av mercianerne, Æthelstan, oldermann av folket i East Anglia (senere gitt kallenavnet «halvkonge») og Wulfric Spot, hvis enorme landeiendommer strakte seg fra Midlands til nordvest. Folk som dette, som dukker sporadisk opp i bevarte skrifter (og som er vanskelig å identifisere fordi angelsakserne sjelden brukte etternavn) blir ofte glemt i vår tid. De var imidlertid på ingen måte mindre viktige i sin egen tid – tiårene på 900-tallet, før det som kalles «den andre vikingtiden» nådde sitt høydepunkt. De store magnatene var orbundet til hverandre gjennom nære og fjerne slektsbånd, og til kongefamilien av kongedømmet Wessex via ekteskap. Gjennom sine mektige forbindelser dannet de etter hvert et dynasti som tidlig på 900-tallet stadig fikk større kontroll over områder eid av vikingherrer i Midlands og nord i England.
Personer som oldermann Ælfhere stod i fronten for de politiske intrigene på midten av 900-tallet. Dette var en periode som hadde tre forskjellige regenter på bare litt over 10 år, og det ble investert mye i religiøs beskyttelse. Trass i forbindelsene til nylig reformerte klostere, definerte den sosiale eliten seg gjennom å vise fram sin materielle rikdommer. Kløften mellom de veldig rike og de lutfattige ble tydelig gjennom de store mengdene av eiendeler som angelsakserne kvittet seg med etter døden. Man finner nedtegnelser over dette i et stort (for denne tiden) antall testamenter hentet fra klosterarkiver. Mens de levde viste den engelske adelen fram sin velstand med kroppslige utsmykninger som dyrebar silke og juveler, og gjennom overdreven bruk av våpen og rustninger. Da er det kanskje ikke så rart at testamentene deres viser et nesten desperat ønske om å kvitte seg med materielle goder for å sikre seg et problemfritt liv etter døden. Andre dokumenter viser hvordan angelsaksiske lærde var opptatt av at folk ble værende i sine sosiale posisjoner. Dette minner om føydalsamfunnet, som ofte blir forbundet med det normanniske England. Klassisk middelaldersk tenkning om «samfunnets tre lag» – som spilte en viktig rolle i høymiddelalderens Europa – oppstod i de gammelengelske skriftene rundt hoffet til Alfred den store av Wessex (som hersket fra 871–99). Alfred hadde oppsynet med oversettelsen av Consolation of Philosophy til det engelske språket brukt i hans hoff og herredømme. Dette verket var opprinnelig skrevet av den senromerske tenkeren Boethius. I et avsnitt som ikke er med i den latinske originalversjonen, refererte Alfred til de verktøyene en konge har til rådighet. Disse inkluderte «menn som ber, menn som kriger og menn som arbeider». Alfred skrev ikke at krigende menn måtte være velstående for å kunne utføre jobben sin (akkurat som en ridder i middelalderen i senere epoker trengte en viss andel rikdom), men implikasjonen var der: Krigerne skilte seg fra arbeiderklassen og de som hadde religiøse oppgaver. Her hadde man en sosial klasse – en sosial «orden», faktisk – som oppnådde sosiale posisjoner på grunn av sin særegne militære rolle. Dette lå langt unna den gjengse oppfatningen om at Alfreds vestsaksiske kongedømme ble forsvart av en nasjonal hær – en idé mer i tråd med den viktorianske tanken om stat og nasjonalitet enn hva som faktisk var tilfelle i den sene angelsaksiske perioden. Wulfstan, som var erkebiskop av York under Æthelred den rådville og Knut den mektige (978–1016 og 1016–35), skrev sannsynligvis andre tekster om sosial status. Med et vemodig blikk på en tid hvor folk kjente sin plass, antyder han at det var rom for sosial mobilitet. En fri landeier kunne bli noe tilsvarende en ridder hvis han selv eide egne landområder som tilsvarte rundt 250 hektar (i tillegg til andre privilegier som knyttet ham til det kongelige hoff). En kjøpmann kunne oppnå det samme hvis han hadde krysset havet tre ganger. Åpenbart kunne du altså komme deg opp og fram hvis du var smart og heldig, men for å klare det, var du fortsatt avhengig av rikdom og andres velvilje. Og, i likhet med så mange andre samfunn, var det helt essensielt at du knyttet viktige sosiale kontakter – i beste fall med noen i kongefamilien, eller i det minste med noen ved hoffet.
Livet som slave
Men hva med de som befant seg helt på bunnen av den sosiale rangstigen: slavene? Slaveriet blomstret i den tidlige middelalderen, takket være de angelsaksiske rikenes effektive raid for å fange slaver. Og slavehandelen var ikke begrenset til perioder med krig – hungersnøden som herjet landet altfor ofte i fredstid, førte til at frie folk solgte seg selv eller familiemedlemmer til slaveri. Slaver ble også satt fri med jevne mellomrom – for at eierne deres skulle få fred i sjelen. Likevel ga ikke dette slavene mye realistisk håp om å oppnå jordisk forløsning. Slike frigivelser var i realiteten bare en dråpe i havet i et samfunn som nektet tusenvis av mennesker retten til å eie land, samtidig som det tvang dem til å utføre de verste jobbene. I Domesday Book, som er den desidert mest detaljerte oversikten over den angelsaksiske økonomien, ble det oppgitt at slaver utgjorde mellom en tidel og en fjerdedel av befolkningen på landsbygda i enkelte områder, særlig vest i England.
Måten opplysningene i Domesday Book ble samlet inn på, gjør det imidlertid vanskelig å få helt nøyaktig informasjon. Blant annet ble det feilaktig antatt at nordlige, ‘angelskandinaviske’ samfunn på noen måter var ‘friere’ enn de i sør. Det er mulig at enkelte folk ble kalt slaver fordi de utførte bestemte oppgaver, som å pløye jord på en landeiers eiendom, mens andre jordbruksarbeidere (kalt coliberti eller bordarii) levde under like undertrykkende forhold. Uansett sier Domesday Book noe om slaveriets betydning. Vi vet dessuten fra andre kilder at slaver rømte. Under vikingenes herjinger klaget erkebiskop Wulfstan over at slaver kanskje ville slutte seg til vikingenes krigshærer – og bli satt i lenker. Ut fra den sparsomme informasjonen vi har om en sosial klasse som etterlot seg få avtrykk i historiebøkene, kan vi konkludere med at slavelivet var brutalt. Det er umulig å snakke som sosial likhet i et tidlig middelaldersk samfunn når så mange ble ansett som ufrie ved lov, ute av stand til å klatre på rangstigen. Likevel var ikke slavene den eneste delen av befolkningen som ble offer for enorm forskjellsbehandling i angelsaksiske samfunn. Kvinner ble også utsatt for urettferdighet og forskjellsbehandling Den angelsaksiske perioden blir ofte sett på som en gylden æra for kvinner, særlig i lys av tvangsekteskapene som enker ble utsatt for etter normannernes erobring. Mange angelsaksiske testamenter tilhører kvinner, noe som antyder at det var vanlig for dem å eie landområder. I tillegg har historikere framhevet Æthelfled, «Lady of the Mercians» og datter av Alfred den store, som et eksempel på en mektig angelsaksisk politisk kvinne, ettersom hun hersket over land og vant kriger på egen hånd. Hun var likevel et unntak. Ifølge loven var en kvinnes status bundet til faren eller ektemannen, og selv om kvinner som ble tildelt landområder var beskyttet under loven, ser det ut til at det var mannlige medlemmer som hadde kontroll over eiendommene innad i familien. Det er ingen tilfeldighet at de normanniske erobrerne tvangsgiftet engelske enker i 1066. Selv om engelsk lov tillot kvinner å rømme fra tvangsekteskap, var den ikke konsekvent i å forby slike ekteskap. Dette antyder at sosialt press ofte var det som avgjorde en kvinnes skjebne. Og det er i lovgivningen at forskjellene i angelsaksiske samfunn blir mest framtredende. En ceorl (den laveste av de «frie folkene») blir ofte brukt om en person som er representativ for de engelske frihetene. En fri mann som disponerer eller til og med eier sin egen eiendom, ble ansett som selve fundamentet i respektable angelsaksiske samfunn. Disse hadde lokalpolitisk innflytelse, og kunne til og med appellere til kongen (eller i det minste til kongens folk). Måten dette skjedde på var imidlertid hverken fri eller rettferdig, og definitivt ikke meritokratisk. «Storkarene» i lokalsamfunnene hadde loven på sin side, ettersom beskyttelsen de hadde under loven (deres såkalte wer-geld) kunne «tilpasses» hvem de var. Det samme gjaldt vekten som ble tillagt uttalelsene deres. I en lovtekst fra merciansk lov ble en ed avlagt av en ridder ansett som like verdifull som en fra seks menn av lavere status. Det betydde at en ridder, mest sannsynlig en lokal storkar, påvirket loven i langt større grad. Trass i disse forskjellene kan grunnlaget for den engelske loven spores tilbake til tidlig middelalder. Det var kanskje annerledes i deler av West Saxon, Mercia og Northumbria (sistnevnte hadde den tetteste befolkningen av skandinaviske bosettere), men juridisk hjelp var faktisk tilgjengelig. Dette var viktig for senere generasjoner. Til tross for sin normanniske tilknytning, beklaget 1100-tallsforfattere som Henry of Huntingdon og Orderic Vitalis tapet av land og frihet som man antok hadde tilhørt angelsakserne. Det var imidlertid først med de historiske debattene på 15- og 1600-tallet, om absoluttisme og (i motsetning til bevisene) følelsen av at angelsakserne hadde fjernet seg fra den romerske kirken, at bevisstheten om den angelsaksiske fortidens kraft ble sterkere. Enkelte forfattere, som Cambridge-historikeren Isaac Dorislaus, brukte på 1600-tallet ideen om det «saksiske» Englands germanske tilknytning til å fremheve den demokratiske friheten man trodde folk nøt godt av i tiden før erobringen. Slike ideer, som mange anså som opprørske, fungerte som bensin på det politisk radikale bålet som førte til borgerkrigen. Den sentrale oppfatningen var at angelsakserne hadde blitt fratatt sine friheter. Disse var erstattet av et «normannisk åk», og man mente at det engelske folket fortsatt ble kuet av despotiske monarker. Ønsket om å returnere til en gullalder, som for eksempel hos den radikale tenkeren Leveller John Lilburne, lå heller ikke langt under overflaten. Normannernes undertrykkelse av den frie engelskmann ble hyppig refert til både under borgerkrigen og i etterkant av den.
Arven etter ideen om en tapt gullalder og normannisk undertrykkelse har overlevd både i det engelske, og ikke minst i det amerikanske, samfunnet. På 1700- og 1800-tallet var medlemmer av det politiske partiet Whigs og liberalere svært begeistret for det de betraktet som Alfred den stores konstitusjonelle monarki. Og selv om interessen for germansk kultur fikk et tilbakefall etter utbruddet av første verdenskrig brøt ut, gir ideen om engelskmannen som forsvarer sin egen landjord fortsatt gjenklang i manges hjerter gjennom 1900-tallet.
Amerikanerne har på sin side av Atlanteren ansett de konstitusjonelle frihetene, vedtatt av landets grunnlegger, som en fornyelse av eldgamle friheter som deres «teutoniske» (germanske) forferdre nøt godt av – som ikke lenger er beskjemmet av en forbindelse til normannisk, monarkisk despotisme.
Med så mange nivåer og lag å plukke fra hverandre er det ikke rart at vi fortsatt har et komplekst forhold til angelsakserne. Selv om det ikke er riktig å betrakte Tolkiens framstillinger som hverken historisk eller sosiohistorisk korrekte, har en liten hobbit på filmlerretet likevel klart å legge til enda et lag i sagaen om angelsakserne.Både i Ringenes herre-filmene og i Hobbiten-trilogien har regissør Peter Jackson latt seg inspirere av et vell av fantasi, historie og myter – akkurat som Tolkien.
Kommende generasjoner av akademikere, som studerer tidlig middelaldersk historie, vil sannsynligvis ha sett disse filmene, og dermed allerede være kjent med noe av historien. Dette er positivt, i og med at det vekker interesse for den rike kulturen som finnes i studiet av det angelsaksiske England og nabolandene. Man må imidlertid ikke glemme de mindre pene realitetene i en epoke som på ingen måte var en «gullalder».
Regimeendringer:
Denne illustrasjonen viser «Knut den mektiges hær sin undertrykkelse av engelskmennene». Knuts invasjon i 1016 ga fordeler til enkelte som ble datidens nyrike, såkalte nouveaux riches.
